Om farlige forestillinger

Den samfunnskritiske kunsten bør ha mage og ta høyde for at den som bjeffer får bjeff tilbake. Bård Larsen i Klassekampen.

Bård Larsen

Publisert: 22. juni 2019

I en flik av teatermiljøet har det satt seg en forestilling (!) om at det nå er blitt farlig å være kunstner i Norge. De mener seg utsatt for så mye kritikk at det tenderer mot sensur og knebling.

Det er ingen nyhet at enkelte kunstnere forveksler kritikk med ønsker om å kneble uttrykkene deres. Det krever litt mot å delta i det offentlige ordskiftet, særlig når man kommer med kontroversielle eller provokative ytringer. Kanskje er det slik at kunstnere ikke oppfatter seg selv som debattanter, altså at den politiske kunsten er autonom og slik sett hevet over det prosaiske. At selvbildet er preget av at de, i motsetning til andre dødelige, ser verden slik den virkelig ER.

Det er utvilsomt et faktum at mange kunstnere rundt i verden lever farlig. Men jeg kan ikke tenke meg veldig mange andre land der kunstnere lever så trygt og usensurert. I Norge er det slik at bitte små samfunnskritiske teateroppsetninger som får kritikk, ender opp på riksturne, inkludert til Festpillene i Bergen og Det Norske Teateret i Oslo.

Det er neppe heller noe sted i verden der kunsten er så ufarlig som i Norge. Den samfunnskritiske kunsten, ofte sterkt subsidiert av staten, bærer langt på vei preg av salonger som oppsøkes av de samme middelklassemenneskene. Samtidig er det nok også slik at enkelte kunstnere, når de blir møtt med kritikk, får bekreftet et inntrykk som allerede har satt seg om en fiendtlig verden.

Begge foto: istockphoto.com

Sist ut er forfatter Erland Kiøsterud. Han er lite begeistret for kritikken som har kommet mot teaterstykket Døden kommer ikke med ljå, samt mot Ways of Seeing. Det gjelder åpenbart i hovedsak kritikken som har kommet fra noen av oss som står til høyre. Han mener kritikken fremmes av ”en reaksjonær høyreside med selvtillit” og ”ultrakonservative med totalitære lengsler” i et ”samordnet forsøk på å kriminalisere teateret, kneble kunsten og mistenkeliggjøre demokratiske ytringer”. Vi er i tillegg uopplyste, og vi leser verken bøker eller går i teater, mener Kiøsterud.

Kanskje er dette ord som høster applaus fra enkelte lesere av Klassekampen, men jeg har vanskelig for å tro de fleste.

Kiøsterud mener vi er ”imot” forsøk på å forstå den amerikanske terroristen Ted Kaczinsky (Unabomberen). Kiøsterudparafraserer også Montaignes utsagn om at kunstens rolle er å utforske alt menneskelig. Også det skal ”vi” være ”mot”.

Kiøsteruds utsagn er interessante fordi han tar så grundig feil. Som ytringsfrihetsfundamentalist er jeg selvsagt tilhenger av å utforske alt menneskelig. Det er ikke noe galt i å røre borti farlige og ukorrekte sammenhenger og forklaringsmodeller heller. Men at man utforsker slike forhold betyr ikke automatisk at resultatet blir genialt eller veldig interessant. Det kan til og med være at noen helt genuint mener at Ted Kaczinsky er fullstendig irrelevant for å forstå samtidens ”økosorg”. Alt dette er mulig å mene uten at kritikken dermed er et totalitært, samordnet forsøk på å kneble den samfunnskritiske kunsten.

Selv mener jeg at det å bruke ekstreme voldshandlinger begått av fanatikere som forståelsesramme for politikkens avmakt er å begi seg inn på et politisk og moralsk skråplan. På de mest radikale fløyene blir terror tidvis brukt som advarsler på hva som kan skje om ikke politikerne handler slik de ønsker.

Men hvor kommer Kiøsteruds panikktablåer fra? Altså det som får Kiøsterud til å påkalle et reaksjonært samordnet komplott for å kneble den frie kunsten?

Kiøsterud hevder at Minerva og Civita haranklaget Døden kommer ikke med ljå for å oppfordre til ulovlighet, og at det er stilt spørsmål ved Kulturrådets pengetildeling. Her blander han kortene, men det får så være. En annen ting er at kulturstøtte ikke er en helligdom. Det er ikke totalitært å mene at Kulturrådet sløser med pengene på dårlige ideer. Det er ikke det samme som å mene at politikerne skal bestemme over tildelingene. Det er heller ikke totalitært å mene at fremstillinger av terrorisme kan ha apologetiske trekk.

Uansett kimer det en klokke i mitt uopplyste hode: Vitner ikke de voldsomme og såre reaksjonene mot kritikken av stykkene om en overspent grunnholdning til det samfunnet vi lever i, som ganske få kjenner seg igjen i? Og sier dette noe om dømmekraften på andre områder som har med samfunn og makt å gjøre? Ser vi tendenser til bruken av klimakrise som proxy for utopisk politisk manikeisme?

Skillet mellom å forstå og forsvare et fenomen er i tillegg en glidende grensedragning. Jeg mener at det som legges for dagen om Ted Kaczinsky er et godt stykke over streken.

Hovedsporet i Kiøsteruds artikkel i Klassekampen, men også i regissør Nina Ossavys artikkel i Harvest, ser ut til å være som følger: Kaczinskys handlinger var grusomme, men motivene hans var oppriktige og ektefølte; utrykk for det begge omtaler som økosorg. ”Nina Ossavy viser oss den ensomme naturelskeren, mannen som sviktet av alle blir terrorist i sin sorg over at naturen ødelegges, i sitt raseri over at vi ødelegger naturen”, skriver Kiøsterud. I Harvest skriver Ossavy om advokaten David Buckels, som tok livet sitt ved å tenne på seg selv i protest mot fossilt brennstoff: ”Buckel tok sitt eget liv. Kaczynski tok andres. Begge handlet på vegne av sin overbevisning om at vi mennesker er i ferd med å ødelegge jorda.”

Et menneske som tenner på seg selv i protest mot fossilt brennstoff? Den hatefulle som dreper og lemlester mennesker? Er det rimelig å anta at driveren for disse var økosorg?

Den som tror at den paranoide og antagelig schizofrene Kaczinsky er/var en slags variant av Greta Thunberg som i ren klimasorgdesperasjon blir drevet inn i voldsekstremisme må tro om igjen. Det var ikke fossile brennstoff Kaczinsky hadde så store problemer med, men hele moderniteten. Kaczinskynæret et intenst og irrasjonelt hat mot det postindustrielle samfunn som man ikke behøver psykologiutdannelse for å forstå den anomaliskerekkevidden av. Han ville tilbake til jeger- og sankersamfunnet. Det er heller ikke bare slik at Kaczinsky er uten angrer. Han har også tatt kontakt med overlevende ofre og trakassert dem grovt.

Politisk er Kaczinsky umulig å plassere helt logisk, men han befinner seg et sted mellom anarkisme og blod og jord-fascisme. Han blir beundret av en del økofanatikere på venstresiden, men enda mer av høyreekstreme, særlig i USA. Det er nok også mer enn tilfeldig at Anders Behring Breivik direkte oversatte lange passasjer fra Kaczinsky i sitt eget såkalte manifest. Det var bare å bytte ut enkelte ord, eller ”targets for grief”.

For riktig å betone sitt forkvaklede sinn skrev Kaczinsky i sine egne nedtegnelser: »Jeg understreker at motivasjonen min er personlig hevn. Jeg pretenderer ingen filosofisk eller moralistisk rettferdiggjørelse. Min ambisjon er å drepe en forsker, stor forretningsmann, representanter for regjeringen eller lignende. Jeg vil også gjerne drepe en kommunist.»

Det er fanatikerens anatomi dette egentlig handler om. I noen tilfeller ren galskap, i andre tilfeller et utrykk for millenarisme og idealisme. Eller begge deler. Det gjelder også høyreterror. Vil Kiøsterud også undersøke sorgen til dem? Hos de som føler at landet deres går tapt og at muslimene jager dem ut av egne nabolag?

Men volden er ikke romantisk, den er banal, og det er som oftest voldsmennene også: Stanken av blod og avføring fra Aldo Moro i bagasjerommet på en Renault. Eller den maltrakterte kroppen til butikkinnehaveren Hugh Scrutton, som ble Kaczinksys første offer.

Sosiopaten Andreas Baader er arketypisk: En kriminell som tiltrekkes av vold. Baader lo og røykte sigarer i rettssalen mens ofrenes familie satt og så på. Like fullt ble han beundret av svermere og apologeter.

At terrorisme er en utilgivelig forbrytelse bør kanskje ikke etterfølges av et ”men …”? I tilfellet Kaczinksy burde dette være særlig innlysende.

I The Bullet’s Song fra 2004 skriver amerikanske Willam Pfaff om ”ridderlighet” (chivalry) som en projisering av egne drømmer og utopier på barske voldsmenn som tror på noe større enn seg selv og på knallharde oppgjør med en grusom verden. Den chevalereske ånden betyr ifølge Pfaff at man helt eller delvis kan oppgi den moral og etikk som ellers kreves av en borger.

Det handler om hvordan skillet kan mellom rett og galt kan files ned av handlinger begått i det godes tjeneste, når det vitterlig handler om å redde menneskeheten. Omtrent slik Brecht skrev i stykket Forholdsregelen, om hvilke ”grusomheter man kan begå for å utrydde grusomheten”, for å gjøre ende på den systemiske volden: ”Synk ned i skitt, omfavn morderen, men forandre verden, den trenger det!”

I sin artikkel i Harvest tar Ossavy avstand fra terror som virkemiddel, men slik jeg oppfatter det er drøftelsen hennes både uklar og selvmotsigende. Hun klander sine kritikere for ikke å skille mellom legitim klimaprotest og terror, selv om det vitterlig er Ossavy selv som har åpnet den korridoren. I tillegg finner vi altså ganske enøyd fremstilling av terroristen Kaczynskis (tross alt?) ridderlige motiver. Mot slutten av teksten serverer hun en slags cliff hanger. Selv om vi kan bruke sivil ulydighet i dag, ”hvem vet hvor lenge vil vi ha den muligheten?” Igjen er en temmelig angstbitersk fremstilling av Norge som den autoritære stat in spe. Hun er altså ikke fremmed for at den norske petroleumsstaten vil ty til diktatur for å forsvare seg mot miljøkampen? Hvilke midler gjenstår i så fall i kampen mot ”den største og mest alvorlige økologiske terrorismen (den) som daglig blir gjort mot Moder Jord i kapitalismens navn?”, slik Ossavy formulerer det.

Hva som er intellektuell og kunstnerisk nysgjerrighet og hva som er politikk eller ideologi hos Ossavy er ikke lett å fastslå. Kanskje hun føler seg hevet over det faktum at Kaczinsky ikke er en fiksjon? Det er fort gjort å styres av følelser og tilpasse argumentene til dem. Noen ganger fordi vi søker etter svar på det som ikke kan forklares (sadisme for eksempel). Andre ganger fordi sympatier for sak kan overstyre forstanden, i verste fall like opp til Bakunins kreative pasjon for ødeleggelse. Svermerier som selvfølgelig ikke er helt ukjent i kunstens verden.

Jeg kan ellers forsikre Kiøsterud om at undertegnede er glad for en raus kulturpolitikk her til lands. Inkludert den sterkt samfunnskritiske, som er en lakmustest på liberalt demokrati. Men den samfunnskritiske kunsten bør ha mage og ta høyde for at den som bjeffer får bjeff tilbake. Det er egentlig ganske merkelig at det legges opp til provoserende og granskende teater som ikke tar høyde for at det vekker respons og debatt. Hva er formålet da? Agitprop? Konformitet?

En forkortet versjon av teksten er på trykk i Klassekampen 22.6.19.

Publisert: 23. februar 2023