Politikk og samfunn

Tale til Oslo Symposium

Dette rører faktisk ved noe som ligger meg på hjertet – nemlig evnen til toleranse for dem som mener, er eller handler annerledes enn oss selv.

Kristin Clemet

Publisert: 16. mars 2019

Kjære Oslo symposium!

Av og til – når jeg blir spurt om å holde et foredrag – spør jeg arrangøren hvorfor jeg blir spurt – og hva de forventer at jeg skal snakke om.

Det gjorde jeg denne gangen også.

Svaret var at jeg kunne snakke om hva jeg ville – og gjerne om noe som ligger meg på hjertet.

Men jeg fikk likevel et lite hint. For som Bjarte Ystebø skrev: «Jeg er veldig opptatt at av det skal være rom for kristne og verdikonservative ytringer i Norge. (Og) som du vet, blir det fort fordømmelser, hvis noen stikker hodet frem». Og der, skrev han til meg, «har du vært en fornuftens stemme».

Jeg tror årsaken til at han syns jeg har vært en fornuftens stemme, kan være en blogg jeg skrev da dere var samlet til symposium i fjor. Da reagerte jeg på måten enkelte omtalte dere på – da sentrale personer i Den norske kirke påsto at dere – sitat – «misbrukte kristendommen», forsøkte å «bedrive kirkesplittelse» og dessuten tok «monopol på hva som er verdispørsmål» for kristne som også er politiske engasjert.

Jeg syns det var en rar og lite prinsipiell kritikk av et privat og, for dere, helt frivillig arrangement.

Så dette rører faktisk ved noe som ligger meg på hjertet – nemlig evnen til toleranse for dem som mener, er eller handler annerledes enn oss selv.

-o-

Jeg vet ikke hva dere som er her, mener eller hva dere tror på.

Men – det går jo noen rykter om dere.

Mitt inntrykk er at mange av dere både er konservative kristne og politisk konservative. Hvis jeg har rett i det, så er ikke jeg en person som deler deres verdensbilde, selv om vi sikkert kan være enige om noe. Jeg er ikke konservativ i religiøs forstand – og politisk er jeg ganske liberal.

Men nettopp fordi jeg er liberal, er jeg også opptatt av toleranse og av vår evne til å leve med religiøst og kulturelt mangfold.

Sammenlignet med mange andre land har vi lite religiøst og kulturelt mangfold i Norge. Og det er ganske få som er sterkt religiøse. Samfunnet er på mange måter blitt stadig mer sekulært. Jeg tror det er riktig å si at sterkt religiøse mennesker og miljøer virker fremmed og provoserende på mange.

Og det rare og litt paradoksale er at også religiøse mennesker kan være kritiske til religion. Kristne kan for eksempel være kritiske til ikke-kristne religioner. Jeg tror at dersom kristne skal ivareta sin mulighet til å tenke annerledes, må de ha en grunnleggende liberal tilnærming til trosfrihet.

Vebjørn Selbekk er et godt eksempel. Han er en konservativ og kristen (og, som han sa til meg, stolt av det), men nyter stor respekt langt inn i mer sekulære og liberale kretser, nettopp fordi han forsvarer tros- og ytringsfriheten for alle på et prinsipielt grunnlag.

Toleranse betyr ”å tåle eller å holde ut noe”, og det er en av det liberale demokratiets viktigste dyder.

Men noe vi ofte glemmer, er at vi bare kan vise toleranse overfor noe vi, på en eller annen måte, mener er galt eller mindreverdig. Vi kan ikke være tolerante overfor noen som har de samme meningene som vi har selv. En verden hvor alle er enige om alt, ville vært en verden uten toleranse, fordi toleranse ville vært meningsløst.

Toleransen krever at vi aksepterer andres rett til å leve på andre måter, tenke andre tanker og uttrykke andre oppfatninger, selv om vi ikke liker det de står for. Men den krever ikke at vi skal bifalle det vi tolererer, eller late som vi er enige. Toleranse er fullt forenlig med å kritisere det vi tolererer.

Og det fine med kritikk er at vi kan ta til motmæle. Det er blant annet lov å påpeke at kritikk kan være usaklig eller respektløs, slik den etter min mening var da dere ble beskyldt for å «misbruke» kristendommen. Og nettopp derfor tok jeg til motmæle.

La meg gi et annet eksempel: Jeg irriterer meg over og misliker at muslimske kvinner går i burka eller niqab, og i visse sammenhenger mener jeg at det er verdt å kritisere. Men jeg tolererer det, og jeg er motstander av at staten skal forby det. Og jeg prøver å unngå usaklig kritikk, hvis jeg skal kritisere.

-o-

For en som er liberal, er det også viktig å få frem at toleranse er uløselig knyttet til ytringsfrihet, og at det liberale demokratiet er den beste rammen omkring et samfunn med kulturelt og religiøst mangfold.

For hva betyr liberalt demokrati?

Hvis vi spør hva demokrati betyr, vil mange svaret at det betyr at flertallet bestemmer.

Men liberalt demokrati er ikke bare flertallsstyre.

I et liberalt demokrati verner og beskytter vi også mindretallet – de som er, mener, tror og velger annerledes enn majoriteten – slik jeg og andre mente at vi for eksempel burde beskytte de få legene som ikke ønsker å henvise til abort.

Eller for å ta et annet eksempel:

Da jeg var utdanningsminister på begynnelsen av 2000-tallet, ble det vist et TV-program fra en kristen friskole. Skolen var annerledes og ble oppfattet som kontroversiell av mange – men den gjorde ingenting som ikke var innenfor loven. Da jeg ble intervjuet om skolen sa jeg at jeg ikke så noen grunn til å gripe inn mot skolen. Men på spørsmål fra journalisten svarte jeg også at jeg ikke ville valgt å la mine egne barn gå der.

Det fikk en av mine politiske motstandere fra Arbeiderpartiet til å mene at jeg var lite prinsipiell. Hun mente at jeg måtte gripe inn og forby skolen, dersom jeg ikke ville la mine egne barn gå der.

Jeg så det helt motsatt: Selv om jeg personlig ikke likte skolen så godt, var det ingen grunn til å nekte andre å gå der. Toleranse er å tåle det vi ikke liker.

-o-

Det liberale demokratiet anerkjenner altså at det finnes flere og ulike meninger om hva som er det gode liv, og at meningsmangfold er et gode. Det er også et gode at vi kan komme sammen og diskutere og kritisere, håndtere konflikter og bygge kompromisser på en sivilisert måte. Det liberale demokratiet er den beste forsikringen vi har mot autoritær populisme og ekstrem polarisering.

Forutsetningen er at vi er enige om og respekterer det politiske og rettslige systemet, det vil si at alle borgere godtar lovene og institusjonene våre, helt uavhengig av de personlige overbevisningene vi har.

Lars Laird Iversen, som er førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet, har skrevet en bok som heter «Uenighetsfellesskap», og han peker på noe viktig: «Det er vår evne til å takle og tåle uenighet som styrker og bygger fellesskapet i Norge».

Dette betyr ikke at det ikke er noen fenomener eller tradisjoner som er felles – eller at det ikke er noen verdier som trer tydeligere frem i Norge enn i andre land. Vår kristne kulturarv har en form for særstilling i Norge. Men at vi har offentlige fridager i påsken eller kors i flagget bør ikke være en trussel mot andres frihet.

Iversens poeng er vel å fortelle oss at vi godt kan henge sammen i små og store fellesskap – og også i det store samfunnsfellesskapet – selv om vi er uenige om mye. Det er måtenvi er uenige på, som avgjør om dette fellesskapet blir et levelig sted å være.

-o-

Og her kommer jeg til et poeng som jeg syns er viktig.

Jeg syns kritikken mot dem som har et mer konservativt ståsted i viktige spørsmål knyttet til livets begynnelse og slutt, ofte er urimelig og uforståelig sterk. Jeg tror at det er lurt at de som blir kritisert, ikke hevder seg krenket – men jeg tror det kunne vært fint med en debatt om selve debattklimaet; om hvorvidt tonen noen ganger er blitt så respektløs og hard at den skremmer enkelte fra å delta.

I spørsmål om liv og død snakker enkelte forskere om en typisk utvikling: Først skjer det en legalisering, det vil si at noe som før var forbudt, blir tillatt. Så skjer det en institusjonalisering ved at for eksempel helsevesenet påtar seg oppgaver og ansvar det før ikke hadde. Til sist skjer det en normalisering, som innebærer at holdningene endrer seg hos det store flertall, mens toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall, blir mindre, selv om de tidligere var i flertall.

Denne utviklingen har vært helt tydelig når det gjelder abort. I dag er det bare et lite mindretall som er mot, eller tør å si at de er mot, abort eller loven om selvbestemt abort. Og aksepten for å utvide loven og for eksempel akseptere sene aborter på fostre med såkalte utviklingsavvik, som Downs syndrom, stadig synes å bli større.

Det samme ser vi i land som har legalisert eutanasi. Det er blitt betraktet som skremselspropaganda når noen har antydet at en legalisering av aktiv dødshjelp kan føre til at vi gradvis endrer syn på hva som er et leveverdig liv, på hva som er helsevesenets oppgave og hva som skal til for å få hjelp til å dø.

Men det er ikke bare skremsler.

I Belgia ble eutanasi lovlig i 2002, men da bare for pasienter over 18 år, som led av en uhelbredelig og livstruende sykdom, og som påførte dem fysiske og psykiske lidelser som ikke var til å bære. I årene etterpå har antallet dødshjelp-tilfeller steget jevnt og trutt, og i 2014 besluttet Belgia å tillate eutanasi også for barn.

-o-

Hvor mye holdningene til abort har forandret seg, kom tydelig frem i forbindelse med debatten om hvorvidt fastleger skal ha muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort. Det førte til voldsomme reaksjoner. En kommentator mente at bunnen ble nådd da jeg, ifølge kommentatoren, sammenlignet – sitat – «abort, som er fullt lovlig og lite kontroversielt, med aktiv dødshjelp, som er både omstridt og forbudt».

Men det er jo dette som er poenget – nemlig at abort er noe som er blitt ukontroversielt med tiden – mens også aktiv dødshjelp en dag kan bli tillatt, institusjonalisert og normalisert – og dermed ukontroversielt. Jeg tror det er opplagt for alle i Norge i dag at fastleger bør få muligheten til å reservere seg mot å henvise til aktiv dødshjelp, dersom dette blir tillatt. Men vil vi mene det samme noen tiår etter at vi er blitt vant til det, eller blir dette også en mindretallsposisjon som kan utløse voldsomme protester?

Hvor mye meningene er forandret i løpet av bare noen tiår syns jeg kom tydelig frem i en artikkel Hadia Tajik skrev i forbindelse med debatten om fosterreduksjon. Hun skrev at det nå bare er «ytterliggående aktører» som snakker om at fosteret har rettsvern. Andre har gitt uttrykk for at ønsket om å endre paragraf 2c i abortloven, er «reaksjonært».

Jeg husker for øvrig også en politiker som sa at det å få barn på normal måte, var å få barn «på gamlemåten».

-o-

Det er mange som mener at «alt var bedre før».

Det mener ikke jeg.

Jeg mener at nesten alt er bedre nå enn det var før. Mennesker som er eller lever annerledes enn majoriteten, har det bedre i dag enn for ganske kort tid siden.

Likevel er ikke alt som skjer, et fremskritt. Og jeg håper ikke at det blir umoderne å få barn «på gamlemåten».

Av alle politiske spørsmål vi diskuterer, står spørsmål som dreier seg om livets begynnelse og slutt, i en særstilling.

Et samfunn uten en åpen, levende og respektfull debatt om slike spørsmål, er et fattig og etisk avstumpet samfunn.

Det er kun når vi våger å lytte til argumentene til dem som mener noe helt annet enn vi gjør selv, at vi virkelig kan reflektere over vårt eget ståsted.

Derfor trenger vi et mangfold av stemmer – også de som er kristne og verdikonservative.

Talen ble holdt til Oslo Symposium 15.3.19.