Velferdsstaten

Velferd: Lavmål fra Marsdal

At virksomheten går med overskudd, eller at det tas ut utbytte, er ikke i seg selv et argument mot privat drift, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 5. juli 2018

Søndag 24.6. skrev jeg en kronikk i Aftenposten om hvordan det nå blåser en anti-næringslivsvind over det politiske Norge. Mange politikere uttrykker seg lite positivt om næringslivet, og det fattes en rekke vedtak, i Stortinget og i kommunestyrer, som rammer og begrenser næringslivet på en negativ måte.

I Klassekampen 30.juni får jeg et oppsiktsvekkende usaklig svar fra Magnus Marsdal i Manifest. Kort fortalt prøver han, godt hjulpet av Klassekampens illustrasjon, å etterlate inntrykk av at jeg er en populist som lyver, ikke anerkjenner mine meningsmotstanderes argumenter eller viser vilje til å forstå hvorfor et flertall i befolkningen er mot profitt i velferden. Dette angrepet fra Marsdal underbygges av 1) en meningsmåling utført av Ipsos for Manifest, 2) anekdoter og 3) av at han og andre «tror» at private, som også ønsker å tjene penger, leverer dårligere tjenester enn offentlige tilbydere.

Jeg skal gi han et mer saklig svar enn han gir meg.

For det første: Mitt innlegg i Aftenpostenhandlet ikke om holdninger i befolkningen, men om hvilke holdninger mange politikere, særlig på venstresiden, nå formidler og de vedtakene som fattes på Stortinget og i kommunestyrene, blant annet i de store byene. Forbud mot eller begrensninger i muligheten til å ta ut økonomisk utbytte, er bare ett eksempel.

For det annet: Hvis vi likevel skal bruke meningsmålinger, slik Marsdal gjør, så vet sikkert Marsdal at det har betydning hvordan spørsmålene stilles og derfor, ikke sjelden, hvem som er oppdragsgiver.

I undersøkelser gjort av TNS for NHO, for eksempel, sier et flertall seg helt eller delvis enig i at «velferdstjenestene blir best når offentlige og private konkurrerer på kvalitet og pris for å gi en god miks av tjenester til befolkningen», mens 60 prosent syns det er riktig at private firmaer får konkurrere om utførelsen av tjenester som kommunen har ansvaret for.

I en annen undersøkelse gjort av Respons for Unio (2013), svarte nesten 60 prosent av de spurte at private må få konkurrere om å tilby helse og omsorg, mens ca. 25 prosent (Unio har også oppgitt 40 prosent) mente at private må få konkurrere når det gjelder skole. Unio selv ble svært overrasket over svarene, siden Unio «bevisst» hadde spurt om «kommersielle private tilbydere».

Problemet med mange slike undersøkelser er altså at man i stor grad kan få de svarene man ber om, hvilket også var årsaken til at Unio-ledelsen ble så forbauset. Folk var mye mer positive til kommersiell drift enn Unio hadde «planlagt» med sine spørsmål.

For det tredje: Fordi slike meningsmålinger kan ha svakheter, er det ofte viktigere å lytte til hva brukerne selv mener. Det kan skje ved å vise til enkeltstående eksempler på at noe gjøres bra eller dårlig, slik Marsdal gjør, men slike enkelteksempler er et lite egnet styringsverktøy.

Fremfor enkelteksempler er det bedre å bruke data fra store brukerundersøkelser.

I tidenes største foreldreundersøkelse, som nylig ble gjennomført av Utdanningsdirektoratet, der 106.000 foreldre deltok, gjør de private barnehagene det bedre enn de kommunale nesten på alle områder det er spurt om. Av 30 spørsmål som ble stilt, er det bare ett der de kommunale barnehagene skårer bedre enn de private.

Og av de 15 sykehjemmene i Oslo med høyest tilfredshet blant pårørende, var det i 2016 seks ideelle, seks kommersielle og tre kommunale.

Det er for øvrig ikke til å unngå at det gjøres feil, både i offentlige og private virksomheter. I forbindelse med Utdanningsdirektoratets tilsynmed offentlige barnehager og skoler i 2017, ble det funnet feil, dvs. brudd på regelverket, ved henholdsvis 76 og 80 prosent av tilsynene. Men slike tilsyn kan man selvsagt lære mer av enn man kan lære av enkeltstående eksempler.

For det fjerde: Marsdals påstand om at jeg og mine kolleger i Civita er uinteressert i argumenter som taler mot private løsninger, må nesten kunne karakteriseres som en løgn. Jeg syns riktig nok ikke Marsdal har viktige argumenter, for tilfeldige meningsmålinger, anekdoter og synsing fremstår hverken som saklig eller særlig faglig. Men det finnes selvsagt andre argumenter mot privat drift, som det er viktig å drøfte og ta hensyn til, og disse er utførlig drøftet i våre utredninger. Så hvis noen som leser dette, virkelig er interessert i det arbeidet Civita har gjort når det gjelder private aktører og profitt i velferden, så kan de klikke seg inn på denne lenken: https://www.civita.no/2017/03/31/profitt-i-velferd.

Civita har for øvrig også publisert mye stoff om offentlig sektor og hvordan vi kan få en best mulig offentlig forvaltning.

Slik jeg skrev i Aftenposten, er det gode grunner til at det offentlige må ha ansvaret for at befolkningen har god og likeverdig tilgang til en rekke tjenester. Det kan også finnes grunner til at det offentlige selv bør utføre tjenestene eller for at det offentlige må reparere markedssvikt. Men at virksomheten går med overskudd, eller at det tas ut utbytte, er ikke i seg selv et argument mot privat drift. Dersom en privat virksomhet kan levere like god kvalitet med mindre bruk av ressurser enn det offentlige kan, er det snarere et tegn på at private virksomheter kan være mer innovative og effektive, og at offentlig sektor kan ha noe å lære.

Artikkelen er på trykk i Klassekampen 3.7.18.

Publisert: 12. august 2022