Meningsløs krig mot narkotika
Krigen mot narkotika er en tapt krig. Det bør partiene som i disse dager diskuterer sine politiske programmer ta innover seg. Det bør nedsettes et utvalg for å vurdere alternativer til forbudspolitikken. Eirik Løkke i VG.
Publisert: 29. september 2016
Krigen mot narkotika er en tapt krig. Det bør partiene som i disse dager diskuterer sine politiske programmer ta innover seg. Det bør nedsettes et utvalg for å vurdere alternativer til forbudspolitikken.
I 1929 besøkte Berlins ordfører, Gustavo Boess, New York, og spurte sin kollega, James Walker, om når alkoholforbudet skulle innføres. Spørsmålet kom overraskende på Walker, all den tid alkoholforbudet ble innført i 1920.
Som anekdoten antyder: Forbudstiden (1920-1933) hadde begrenset effekt på alkoholforbruket, men perioden var derimot en sosial og økonomisk katastrofe.
Selv om myndighetene investerte massive ressurser, bidro forbudet til en forverring av problemene politikken var ment å løse.
Destruktiv forbudspolitikk
Mellom 1914 og 1930 økte antall innsatte i amerikanske fengsler fra 4000 til 27 000, mens antallet som ble dømt for brudd på forbudet, økte med 1000 prosent mellom 1925 og 1930. Korrupsjonen eksploderte, og tilliten til ordensmakten brøt nesten sammen.
De eneste som profitterte på forbudet, var Al Capone og den organiserte kriminaliteten. Nettopp derfor var det ikke overraskende at kriminaliteten falt drastisk da forbudet – midt under depresjonen – ble opphevet.
Vi kunne neppe ha fått en bedre illustrasjon på at det var selve forbudet – ikke alkoholbruken – som forårsaket de største sosiale problemene.
Ikke desto mindre erklærte Richard Nixon i 1971 at narkotika var samfunnets største fiende og skulle utryddes gjennom et nytt, omfattende forsøk på forbudspolitikk i form av en «krig mot narkotika». Det burde ikke overraskende noen at de sosiale og økonomiske konsekvensene har vært akkurat like nedslående som i mellomkrigstiden.
Ifølge offisielle tall har amerikanske myndigheter brukt vanvittige 1000 milliarder dollar bare i administrative utgifter på å håndheve narkotikaforbudet, uten å komme nærmere et narkotikafritt samfunn.
Begrenser ikke bruken
Tvert imot blir det mer og mer åpenbart at de historiske erfaringene fra forbudstiden også er gyldige i krigen mot narkotika, deriblant det faktum at det er lite som tyder på at drakoniske tiltak begrenser bruken av ulovlige rusmidler.
Siden Nixon igangsatte sin krig mot narkotika har innsatte i amerikanske fengsler blitt tredoblet; bare i 2012 ble 1,5 millioner amerikanere arrestert for ikke-voldelig narkoforbrytelser.
I Mexico har antall ofre passert 125 000, og det nyeste innslaget i den pågående krigen er president Duterte i Filippinene – som i valgkampen lovet å utrydde narkotika gjennom å drepe ikke færre enn 100 000 mennesker de neste årene. Det skal man ikke se bort fra at Duerte vil lykkes med, men det er mindre grunn til å tro at det vil begrense bruken av ulovlige rusmidler.
En årsak til at dagens politikk har stor støtte, er frykten for at en opphevelse av forbudet vil føre til et anarki med fri flyt av narkotika. Men som tidligere president i Sveits, Ruth Dreyfuss, påpekte: Det er selve krigen mot narkotika som har ført til anarkistiske tilstander, ettersom forbudet effektivt hindrer staten i å regulere aktiviteten og håndheve et voldsmonopol.
Politifolk over hele verden har lenge undret seg over at arrestasjon av narkotikalangere ikke ser ut til å begrense narkotikaomsetningen. Det motsatte synes å være tilfellet.
Ifølge Harvard-forsker Jeffery Miron fører økt håndhevelse av narkotikaforbudet gjennomgående til høyere drapstall. Dette fenomenet skyldes at det oppstår et maktvakuum hver gang en narkotikalanger blir arrestert eller drept. Dette fordi det alltid finnes mange som ønsker å overta plassen. Og siden myndighetene har abdisert som regulator, overlates arenaen til voldelige grupper, hvor ikke sjelden uskyldige havner i skuddlinjen.
Mislykket krig
Dette var en av grunnene til at «The Global Commision on Drugs», ledet av Kofi Annan, entydig konkluderte med at krigen mot narkotika var mislykket, og at forbud burde erstattes med en alternativ tilnærming. Fordelen med regulering fremfor forbud, er at man kan erstatte det reelt eksisterende anarkiet, samtidig som man begrenser tilgangen til rusmidler gjennom å innføre aldersgrenser og streng kontroll. Altså nøyaktig den lærdom politikerne trakk av forbudstiden.
En alternativ tilnærming vil også spare samfunnet for gigantiske summer. Nevnte Jeffery Miron har i en forskningsrapport regnet ut at USA, dersom man regulerte narkotika på samme måte som alkohol, kunne spart nesten 90 milliarder dollar årlig. Tall for Storbritannia viser, i følge organisasjonen Transform Drug Policy Foundation, at landet kan spare i underkant av 150 milliarder kroner i året på å avslutte krigen mot narkotika.
Norge er knapt noe unntak i krigen mot narkotika. Som sosiolog Willy Pedersen har påpekt, bruker vi store ressurser på kriminalpolitiske virkemidler, og strafferammen for brudd på narkotikaloven kan medføre 21 år (!) i fengsel.
Norske myndigheter har ikke noen oversikt over hvor mye ressurser vi bruker på krigen mot narkotika, men moderate anslag ligger på omkring tre-fem milliarder kroner kun i administrative håndhevelser. Dersom man hadde regulert narkotikabruken på samme måte som alkohol, hadde vi antagelig fått en brutto gevinst på i hvert fall 10 milliarder kroner.
I et Civita-notat har jeg, sammen med kollega Torstein Ulserød, foreslått at det oppnevnes et utvalg for å vurdere alternativer til forbudspolitikken.
Krigen mot narkotika er en tapt krig – det burde også partiene som i disse dager diskuterer sine politiske programmer ta innover seg, og heller diskutere nye og bedre løsninger.
Innlegget var publisert i VG tirsdag 27. september 2016.