Politiske psykoser og politisk panikk
Vi må utrede konsekvensene – enten det gjelder eldre, flyktninger eller våpen. Kristin Clemet blogger:
Publisert: 16. november 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Av og til inntreffer det noe som ligner politiske psykoser eller politisk panikk.
Noen eller noe setter en kraftfull dagsorden, hvoretter «alle» begynner å konkurrere om å mene (mer av) det samme. De kjedelige konsekvensutredningene og fornuften settes på vent, og har vi en mindretallsregjering, risikerer den å bli overkjørt.
Selve skoleeksemplet er «eldremilliarden» i 1990, da daværende helseminister Wenche Frogn Sellæg (H) ble drevet fra skanse til skanse – inntil regjeringen bevilget den milliarden «alle» krevde. Jeg siterer fra Vårt Land, som skrev om dette i mai i år:
Året var 1990 og i et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.
– Milliarden fikk liksom en slags mytisk status, minnes Sigbjørn Johnsen.
Den nåværende fylkesmannen i Hedmark satt den gang som Arbeiderpartiets nestleder i finanskomitéen.
– Intervjuet gikk rett inn i hjertet til det norske folk, så ble det et voldsomt trykk om å gjennomføre dette. Og sammen sa KrF, Sp og Ap at akkurat DET skal vi klare å skaffe flertall for, forteller han.
Da Ap vant valget påfølgende høst, ble Johnsen finansminister. Han så ganske snart at det var en liten hake ved milliarden som var bevilget:
– Det viste seg at den slettes ikke bare gikk til eldreomsorg. For bevilgningen måtte gå gjennom kommunene, og i ettertid kom det frem at kanskje bare halvparten av kronene ble brukt til eldreformål.
Og som Vårt Land skriver: Hele forløpet knyttet til «eldremilliarden» (ca. 1,7 milliarder 2015-kroner) kan minne om det som skjedde før Stortinget tidligere i år vedtok å ta imot 8000 kvoteflyktninger.
Da startet det med en kronikk, der lederne for åtte hjelpeorganisasjoner, med Jan Egeland i spissen, inviterte (eller «innkalte», som Egeland skrev et annet sted) politikere og kommuner til en «dugnad» for å ta imot 10.000 syriske flyktninger de neste to årene. Det ble vist til at Sverige til da hadde bidratt med asyl til godt over 50.000 syriske flyktninger, mens Norge bare hadde tatt imot snaut 4000.
Dette startet et voldsomt trykk for å gjennomføre dette – akkurat slik det skjedde med eldremilliarden. Det ene landsmøtet etter det andre vedtok at vi skulle ta imot 10.000 syriske flyktninger, og de færreste turte å være mot. Akkurat som motstand mot «eldremilliarden» ble det samme som å være mot eldre – ble det å være mot å ta imot 10.000 flyktninger det samme som å være mot flyktninger.
SV var først ute – bare noen dager etter at den omtalte kronikken hadde stått på trykk – og deretter fulgte Venstre, som mente at vi måtte ta imot «minst» 10.000 flyktninger – mens det lå i kortene at også KrF ville vedta det samme under sitt landsmøte litt senere på våren. Også MDG var med. Størst spenning var det knyttet til Arbeiderpartiets landsmøte, som ble avholdt i midten av april. Og det førte til voldsom applaus, da Jonas Gahr Støre fra talerstolen sa at Norge burde åpne for å ta imot 10.000 flyktninger allerede i år og neste år. AUFs leder Mani Husseini, som hadde kjempet for dette, utbrøt gledestrålende at «det er sånn politikk dannes i Norges største politiske verksted».
Etter dette florerte det med hardtslående uttalelser mot Høyre/Frp-regjeringen, som ikke var like begeistret, bl.a. fordi det allerede satt 5000 flyktninger i mottak uten å ha noe sted å bo. Både KrF, Venstre og Arbeiderpartiet sa da at de ville «presse» Regjeringen til å ta imot 10.000 flyktninger. Og som alle nå vet: Det endte med forhandlinger mellom samtlige partier (men uten Regjeringen eller Stortinget) – og et kompromiss som innebærer at vi skal ta imot 8.000 kvoteflyktninger over tre år – i tillegg til alle de asylsøkerne som kommer av seg selv. SV var ikke en del av kompromisset, siden det endte med bare 8.000 og ikke 10.000 flyktninger.
Men ble konsekvensene utredet?
Nei.
Akkurat som med «eldremilliarden» ble vedtaket fattet helt uten nærmere utredning av konsekvensene – og helt i strid med det som er alminnelig praksis i norsk politikk.
Etter terroren i Paris kan det være grunn til å frykte at det inntreffer en «psykose» igjen.
På Politisk kvarter i morges benyttet justisministeren anledningen til å si at vi nå må diskutere generell bevæpning av politiet. «Spørsmålet er om vi (etter Paris-terroren – min anm.) har kommet over i en generell fase hvor vi rett og slett må frasi oss den luksusen det er og ha et ubevæpnet politi», sa Anundsen, som tok til orde for å ha en bred debatt om bevæpning.
En slik bred debatt kan vi selvsagt gjerne ha, men det er rart at dette ønsket fremmes akkurat nå. Regjeringen har, etter min mening, hatt rikelig med tid og anledning til å reise en bred debatt – uten å gjøre det. Det opprinnelige høringsnotatet som Regjeringen la frem, etterlot flere spørsmål enn det ga svar. Og ønsket som mange har hatt, om en bredere debatt i Stortinget etter måneder med midlertidig bevæpning, har heller ikke blitt imøtekommet. Men nettopp derfor er det uheldig at justisministeren tar det opp akkurat nå – da risikoen for at det oppstår panikk eller en «psykose» er spesielt stor.
Konsekvenser må utredes – samme hvor fornuftig og kjedelig det høres ut.
Innlegget var publisert på Kristin Clemets blogg mandag 16. november 2015.
Mer fra bloggen
Uro i Kongehuset
Les Déplorables
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
Ny abortlov: «Nytt nasjonalt kompromiss»?
