Das nordische Wohlfahrtsstaatswunder
Relativt høyt skattenivå og velferdsstat lar seg visstnok kombinere med konkurransekraft likevel, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit på Minervanett.no.
Publisert: 22. mars 2013
Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver og filosof i Civita.
Berlin: Relativt høyt skattenivå og velferdsstat lar seg visstnok kombinere med konkurransekraft likevel.
Det er liten tvil om at den nordiske modellen har fått økt positiv oppmerksomhet de siste årene. Fra å være dømt til å mislykkes pga internasjonal konkurranse, har flere i de siste par årene pekt på de nordiske landene som noen av de mest vellykkede i verden. Og faktum er at de nordiske landene lykkes mye bedre enn resten av Europa og verden, hvis en ser på indikatorer som inntekt, arbeidsdeltakelse, velferdsnivå eller andelen fattige.
Men når noe lykkes, vil flere ha æren for det. Når det gjelder den nordiske modellen er det en pågående ideologisk og faglig diskusjon om hvilke faktorer som er avgjørende for at den nordiske modellens suksess. For selv om man på tvers av ideologiske, politiske og faglige skillelinjer kan enes om at svært mye er bra med den nordiske modellen, er uenigheten stor når den skal innholdsbestemmes eller når dens fremtidsutsikter diskuteres.
En av de fremste norske forskere på komparativ politikk og velferdsstater, Stein Kuhnle, har siden 2006 jobbet ved Hertie School of Governace i Berlin. I anledning at Kuhnle nå slutter ved Hertie School, ble det 14. mars arrangert et symposium til hans ære. Vel fortjent for forskeren som uten ideologisk slagside ofte har påpekt at velferdsstaten har en fremtid, mens andre har vært mer opptatt av dens kommende undergang.
Tema for symposiet var ”Varianter av velferdstater: Europa – Asia”. Det hele ble åpnet med foredrag av tidligere statsminister i Sverige, Göran Persson, som snakket om lærdommer fra og eksport av den nordiske modellen. Persson åpnet med å understreke at det er store ulikheter internt i Norden og at Norge er i en særklasse pga oljen. De andre landene har vært mye mer presset til å foreta reformer. Men hvordan får man gjennom reformer som kan ivareta både konkurransekraft og velferd?
Persson ramset opp den vanlige sosialliberale leksa om at velferdsordninger bidrar til at arbeidsfolk godtar hurtige endringer i næringsstrukturen. For det er ikke mye gammelt sosialdemokratisk tankegods igjen i ideen om at velferdsordninger er nødvendige for å få folk til å godta markedsøkonomiens realiter. Persson angriper ikke markedsøkonomien – han støtter den og spiller på lag med den. Skattene kan være høye, men de må være riktig utformet. Han sier ikke et ord om aktiv næringspolitikk og ivrer for mer handel og konkurranse. Velferdsordingene skal altså støtte opp om markedsøkonomiens mest komplekse marked: arbeidsmarkedet.
Arbeidspolitikken må spille på lag med markedsøkonomien
Når land over tid har underskudd på budsjettene sine, blir det til slutt nødvendig med innstramminger. Men man må ikke bare føre en tøffere budsjettpolitikk man må gjøre noe med strukturene som danner grunnlaget for underskuddene. Velferdsordningene må gi incentiver til arbeid og ikke støte folk ut av arbeidsmarkedet. Og som Anke Hassel fra Hertie School of Governace sa: Inntektssikkerhet er mye viktigere enn jobbsikkerhet. For høyt stillingsvern og ”sikre” jobber som hindrer omstilling fører til at arbeidsgivere er meget forsiktige med å ansette folk. Dette går særlig utover unge som ikke har arbeidserfaring.
Hvordan arbeidsmarkedet er organisert, er viktig, og det er de modellene som spiller på lag med markedsøkonomien som lykkes best. I USA er for eksempel dette løst med høy grad av individuell lønnsfastsettelse. Ved nedgangskonjunkturer og økende ledighet vil lønninger relativt rask tilpasse seg, prisen på arbeidskraft går ned og ledigheten synker igjen.
I de nordiske landene gjøres dette kollektivt gjennom frontfagmodellen. Det er konkurranseutsatt sektor som skal sette rammen for lønnsdannelsen. Hensynet til samlet sysselsetting veier tungt. Men ledetråden er den samme som i frimarkedsøkonomien: Man må spille på lag med markedsøkonomien.
I søreuropeiske land har man ikke lyktes like godt med denne kollektive organiseringen med markedet som ledetråd. Lokale fagforeninger har ikke sterke incentiver til å ta hensyn til konkurranseevne hvis man vet at velferdsordninger fanger en opp når bedriften går konkurs pga for høy lønnsvekst og motstand mot omstillinger. Slike strukturer må endres hvis ledigheten blant unge skal gå ned i Sør-Europa. Det holder ikke kun å redusere statsgjelden og redusere underskuddene på statsbudsjettene. Finanskrisen bidro til økt ledighet i mange land i Sør-Europa, men en må huske på at ledigheten i flere tiår har vært høy og at uheldige strukturer på arbeidsmarkedet har mye av skylden.
Kriseforståelse gjør nødvendige reformer lettere
Persson forherliger likevel den nordiske modellens omstillingsevne. I Norge har vi for eksempel tilfeller hvor endringer i næringsstruktur ikke fører til at arbeidstakere får nye jobber, men i for stor grad støtes over på ulike trygdeordninger. Det kan tyde på at incentivene til å flytte på seg og finne ny jobb ikke alltid er sterke nok. I tillegg bidrar høye produktivitetskrav og relativt høye lave lønninger til at arbeidskraft med lavere (antatt) produktivitet sliter med å komme inn på arbeidsmarket.
Persson var likevel befriende å høre på for en nordmann som i snart åtte år har levd med traust sosialdemokratisk styring. Persson underkommuniserer ikke kapitalismens betydning i samme grad som dagens norske sosialdemokrater. Men Persson er fortsatt sosialdemokrat. Djevelen finner du i detaljene. Han vektlegger velferdsstaten som en betingelse for markedsøkonomien, men underkommuniserer at vi må skape verdier før vi har råd til velferd.
Da sier Will Arts fra Universitet i Tilburg det bedre. Velferdsstater utvikles i stor grad i sammenheng med stabil vekst over tid. Og kapitalismen er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for å få det til.
Både Sverige, Tyskland og nå Danmark har gjennomført reformer for å styrke sin konkurranseevne. Reformer er ofte upopulære i befolkningen, men når kriseforståelsen er relativt høy er det lettere for ledende politikere å gjennomføre reformer. At kriseforståelsen er lav i Norge, kan vi jo se på for eksempel sykelønnsdebatten. Større bevissthet om eldrebølgens utfordringer er ifølge Persson viktig. Vi lever jo i demokratier i Europa. Å endre pensjonssystemer blir vanskeligere jo flere velgere som er eldre.
Persson vartet også opp med politisk naive fraser som «hvis ditt viktigste mål er å bli gjenvalgt har du ingenting i politikken å gjøre». Men kanskje vi ikke burde kalle Persson naiv? Alt for mange politiske kommentatorer i Norge tror de deskriptivt beskriver ”politiske realiteter” når de beskriver hvorfor ledende politikere i Norge ikke ivrer mer for nødvendige reformer. Slike kjølige, ”deskriptive” kommentarer har også en normativ kraft som virker forsterkende på kortsiktig tenkning i politikken. Flere kommentatorer burde etterlyse reformvilje, istedenfor å late som om de forstår det politiske spillet om å vinne neste valg.
Den nordiske modellen kan ikke eksporteres
Kuhnle tror ikke at asiatiske land kan kopiere den nordiske modellen. Kompleksiteten og det historiske og normative grunnlaget er for avgjørende. I tillegg er modellen stadig i endring. Kuhnles skepsis til eksport av modellen var gjennomgående på hele symposiet. Det er kun enkeltelementer som kan kopieres. Lutz Leisering fra Universitetet i Bielefeld forsker på Kina og fortalte forsamlingen hvordan han synes det er fascinerende å se hvordan kineserne – ganske likt Bismarck – utvikler velferdsprogrammer og beskyttelse av arbeidsfolk for sikre politisk stabilitet.
Oppslutningen om velferdsstaten er relativt ny i flere land i Asia. For eksempel var alle partier ved forrige valg i Sør-Korea for velferdsordninger. Huck-ju Kwon fra Seoul National University mente at middelklassens støtte til velferdsordninger hadde utviklet seg på måte som kan sammenlignes med det å få oksygenmangel på flyreise: Først tar man på seg sin egen oksygenmaske, så hjelper man andre. Vi må altså skape før vi deler. Middelklassen er i tillegg relativt bekymret for å bli arbeidsledige og støtter derfor velferdsordninger.
Kvinner må føde og jobbe
De lave fertilitetsratene og kvinners inntog på arbeidsmarkedet skaper utfordringer i flere land i Asia og Europa. Velferdsordninger må ikke bare gi incentiver til å stå i arbeid. Kvinner må også føde barn. Den relativt høye fertilitetsraten i Norge viser viktigheten av velferdsordninger som bidrar til at kvinner kan kombinere barn og jobb. Her kan nok andre europeiske og asiatiske land ha mye å lære av land som Norge.
Will Arts hevdet at økonomi var viktigere enn ideologi i utviklingen av velferdsstater. Det har han nok langt på vei rett i. En kommer ikke noen vei med bare ideologi. Velferd må finansieres, men en må også huske at for eksempel barnehageansatte og de som passer eldre på sykehjem bidrar til en arbeidsdeling som effektiviserer økonomien. Det er ikke bare industriarbeideren og privat sektor som bidrar til verdiskapningen.
Joakim Palme fra Universitet i Uppsala hevdet på sin side at ideologi fortsatt har betydning for velferdsstatens utvikling. Palme har selvsagt også litt rett. Kanskje særlig på det feltet (som ikke Palme snakket om) som handler om kvinner, barn og arbeid. Det er liten tvil om at de som ønsker full barnehagedekning, avvikling av kontantstøtten og mer fødselspermisjon – ofte både til far og mor – er sterkt preget av ideologisk tenkning. Men de har også gode økonomiske argumenter. Deres ideologisk motiverte politikk øker kvinners deltakelse på arbeidsmarkedet og gir incentiver til å føde barn som samfunnsøkonomien trenger flere av.
Velferdssamfunnet
Men er den nordiske modellen bare en samfunnsøkonomisk modell? Jeg tror den er noe langt mer enn det. Modellens grunnlag har lange historiske røtter. Felles identitet, sterke sivilsamfunn og høy grad av tillit er avgjørende. Både kulturelt og sosioøkonomisk står familien relativt sterkt.
Etter min mening er ikke målet på et godt samfunn bare at vi har en god samfunnsøkonomisk modell. Et godt velferdssamfunn handler ikke bare om økonomi. Det er kanskje ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt at familien passer barn i barnehagealder eller passer de eldre, men det er ikke bare samfunnsøkonomien som danner grunnlaget for velferdssamfunnet. Alle våre handlinger bør ikke være styrt av økonomiske incentiver og interesser – i et slikt samfunn taper vi vesentlige verdier.
Publisert på Minervanett.no fredag 22. mars 2013
Relatert
Irrasjonalitet satt i system
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Politikk uten perspektiver
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
