Arbeidsliv

Tilbake til 70-tallet

For å møte behovet for mer arbeidskraft, bør vi organisere arbeidslivet som vi gjorde på 70-tallet. Finland har gjort det, og har langt flere heltidsansatte enn Norge, skriver Mathilde Fasting, idéhistoriker i Civita på minervanett.no.

Mathilde Fasting

Publisert: 25. februar 2013

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita

For å møte behovet for mer arbeidskraft, bør vi organisere arbeidslivet som vi gjorde på 70-tallet. Finland har gjort det, og har langt flere heltidsansatte enn Norge.

Det var enklere før i tiden. Turnusarbeid i helse- og omsorgssektoren var stort sett organisert i fulltidsstillinger. Deltid var standardisert til 50- eller 75 prosent-stillinger. Annenhver helg var arbeidshelg. I dag er sektoren preget av en utstrakt deltidsbruk, kompliserte arbeidstidskabaler og stort behov for arbeidskraft, fordi hver ansatt i snitt arbeider mindre. ”Nesten 40 prosent av yrkesaktive kvinner jobber deltid”, skrev DN i forrige uke. Både sentralbanksjefen og perspektivmeldingen slår fast at vi ikke har råd til det i fremtiden.

Hva har skjedd?

Arbeidslivets parter har fremforhandlet avtaler, men mange bekker små har blitt en stor å.

Helse- og omsorgssektoren er i dag organisert på arbeidstakernes premisser, mens arbeidsgiver har problemer med å bemanne de ubekvemme vaktene. Resultatet er turnuskabaler som ikke går opp og en utstrakt bruk av deltidsstillinger. Det er den såkalte frivillige deltiden, som i stor grad er et resultat av dårlig organisering, som er utfordringen, ikke den ufrivillige, som hittil har fått mest oppmerksomhet.

Organiseringen fører til en enorm sløsing med ressurser: Noen får ikke jobbe så mye som de egentlig vil. Bruken av vikarer i svært små stillinger blir stor. Pasientene får altfor mange å forholde seg til. Og arbeidsgivere får store administrasjonskostnader som følge av at de har så mange mennesker ansatt i små stillinger. Hver ansatt koster over 100.000 kroner i faste administrasjonskostnader, enten vedkommende arbeider deltid eller heltid (se Civitanotat 4/12).

Behovet for arbeidskraft i årene som kommer, er stort, ettersom pleie- og omsorgsbehovet i befolkningen vil øke. Selv uten kvalitetsøkning i tilbudet vil helse- og omsorgssektoren ha behov for mellom 95 000 og 135 000 nye årsverk frem mot 2030, og enda mer i tiårene etter. Et mer realistisk anslag vil være at kvaliteten på tjenestene fortsetter å øke, slik den har gjort frem til nå, og at arbeidskraftbehovet dermed blir enda større. Realiteten er derfor at vi fremover trenger langt flere arbeidstakere i helse- og omsorgssektoren enn det er mulig å utdanne og rekruttere.

Mye av dette behovet kan dekkes, dersom flere som allerede er i sektoren, arbeider lang deltid eller heltid. En mulighet er å se på Finland. I Finland er det ingen rettslige eller andre lovpålagte restriksjoner på turnusarbeid. Det er derimot en generell arbeidslov som definerer rammeverket for hvor mange timer man kan jobbe og hvor mye hvile man har krav på mellom arbeidsøktene. I Finland er tre-skiftarbeid, lignende det norske 70-tallssystemet, vanlig i helse- og omsorgssektoren. 90 prosent arbeider heltid. Det er dessuten gode muligheter til å tilpasse individuelle ønsker og finne praktiske løsninger.

En betydelig økning i arbeidsinnsatsen er derfor realistisk, dersom vi organiserer oss som finnene. Utfordringen blir å organisere arbeidet slik at flere frivillig velger heltid. Hadde 90 prosent av de sysselsatte innen helse- og omsorgssektoren i Norge jobbet full tid, ville det gitt en økning på nesten 200 000 heltidsarbeidende. Dette illustrerer at arbeidskraftpotensialet blant de ansatte som allerede er i sektoren, er meget betydelig.

Dersom fremtidens helse- og omsorgsektor skal bli bærekraftig, både økonomisk og for arbeidstakerne, må sektoren organiseres på en annen måte enn i dag. Ressursbehovet er for stort til å kunne dekkes av nyrekruttering. Derfor vil denne sektoren med dagens organisering konstant være underbemannet og slite ut sine arbeidstakere. Spørsmålet om en fornuftig organisering av arbeidstiden i helse- og omsorgssektoren er derfor et viktig spørsmål for partene i arbeidslivet. Men det er også et viktig spørsmål for alle oss andre, siden det dreier seg om velferdsstatens fremtid. Dårlig organisering er ressurssløsende, belastende for arbeidstakere og frustrerende for pasienter og pårørende.

En bedre organisering av arbeidstiden, gjerne med 70-tallets faste deltidsbrøker og jevn fordeling av ubekvemme vakter, vil være mer i samsvar med hva samfunnet vil ha behov for.

Fra Minervanett.no mandag 25. februar 2013.