Ideer

Fryktkulturen

Publisert: 13. juni 2007

Frykten er blitt en kulturelt betinget lupe vi betrakter verden gjennom. Verden er blitt fryktelig, kan man si. Farer truer overalt: I mørke gater og bak hjemmets dører, hos fremmede og hos dem som står oss nærmest, i naturen så vel som i teknologien, i kroppens indre så vel som i ytre krefter. Det synes ikke å finnes noe som er virkelig trygt lenger, skriver Lars Fr. H. Svendsen i Dagbladet.

En rekke spørreundersøkelser viser at nordmenn, i likhet med de fleste andre i den vestlige verden, blir stadig mer redde. Vi forestiller oss at vi er stadig mer utsatt for alskens farer, at farene både blir flere og farligere, enten det handler om voldskriminalitet og terrorhandlinger eller naturkatastrofer og teknologi. Det en gjennomgående oppfatning blant folk flest at vi er utsatt for større risiko i dag enn tidligere, og at det kommer til å bli enda verre i fremtiden.

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder utbredelsen av boligalarmer. Sikkerhetsutstyr og -tjenester forutsetter redde forbrukere. Derfor er det også økonomiske interesser involvert i å holde frykten i en befolkning på et høyt nivå – og helst stadig å øke den. Forbrukerne betaler for disse tjenestene for å bli tryggere, men de ser faktisk ikke ut til å bli tryggere. Boligalarmen og sikkerhetslåsen bekrefter bildet av en farlig verden. Det er en stadig søken etter mer sikkerhet, der standarden ustanselig heves. Mållinjen rykker aldri nærmere, og gapet mellom målet og det reelle sikkerhetsnivået blir i seg selv en kilde til utrygghet. Frykten og bestrebelsen på enda sterkere sikkerhet danner et selvforsterkende kretsløp.

Frykt er også en viktig politisk ressurs for offentlige myndigheter, politiske partier og interesseorganisasjoner. I en tid der de gamle ideologiene ikke lenger har så sterk motivasjonskraft, blir frykten et av de fremste virkemidlene i den politiske diskursen. Frykten baner vei for at man kan få formidlet et budskap, og ikke minst kan den brukes til å underminere motstandere, da disse kan hevdes å føre oss inn på farlige veier. Da blir debatter ofte også et spørsmål om hvilken risiko som burde bekymre oss mest.

Her eksisterer disse politiske aktørene i en perfekt symbiose med massemediene, da skremsler utvilsomt selger aviser og trekker folk til tv-skjermene – derfor ser også nyhetsbildet ofte ut som en konkurranse om hvem som kan varte opp med de største skremslene. Massemediene bidrar til å skape en frykt som er ute av proporsjoner sammenlignet med hva det er saklig grunn for.

Et gjennomgående trekk er at negative nyheter blir betraktet som bedre nyhetsstoff enn de positive, og følgelig får de større plass i massemediene. Et nummer av Journal of the American Medical Association inneholdt to studier om forholdet mellom stråling og kreft. Den ene viste at hvite menn som arbeidet ved et bestemt laboratorium hadde en økt risiko for leukemi, og den andre viste at det ikke var noen økt kreftfare for mennesker som bodde i nærheten av atomkraftverk. Man skulle i utgangspunktet tro at den siste, positive studien fikk størst presseomtale, siden den var relevant for et langt større antall mennesker enn den førstnevnte, men det var den negative studien som fikk klart mest omtale.

Massemedienes logikk er en av de viktigste årsakene til fryktkulturens fremvekst, men det er samtidig klart at denne kulturen har kunnet utvikle seg bare fordi vi mottagelige for denne logikken. Mennesker er fra naturens side svært utsatte vesener. Vi fødes inn i en verden vi ikke kan kontrollere, og synes å være henvist til en eksistensiell uvisshet livet gjennom. Frykten vår ser i imidlertid stadig mindre utstrekning ut til å være basert på egne erfaringer. Hvor mange av oss er blitt utsatt for terrorangrep, vold fra fremmede, blitt alvorlig syke av tilsetningsstoffer i mat eller et nytt virus? Svaret er at det gjelder de færreste av oss. De fleste av oss lever til vi er 70-80 år gamle og dør av alderdom, uten å ha blitt alvorlig rammet av noe av dette. All statistikk tilsier at særlig vi i Vesten lever i de tryggeste samfunnene som noensinne har eksistert, der farene er færre og vår mulighet til å håndtere dem er større enn noensinne. Man skal i grunnen leve et svært beskyttet liv for å kunne frykte alle de potensielle farene som kan ramme oss. Vår frykt er et overskuddsfenomen.

Våre fremtidsforestillinger er dominert av farer snarere enn muligheter. Hvis man avverger én trussel, er det alltid en uendelighet av nye man kan ta tak i. Det er ingen grenser for hvilket omfang bekjempelsen av alle farene kan få. Risikotenkningen har en tendens til å vokse, til å gripe mer og mer om seg og den skaper en prevensjonspolitikk. En slik politikk forsøker ikke bare å forhindre aktuelle farer, men også de potensielle – og det finnes en uendelighet av potensielle farer. Det finnes ingen objektiv målestokk for hva som er et akseptabelt risikonivå – det er et pragmatisk spørsmål. Problemet er at det ikke finnes noen øvre grense for hvor mye sikkerhet man kan kreve, idet man alltid vil kunne ta enda flere sikkerhetsforanstaltninger, men disse vil igjen ofte redusere vår frihet og vårt handlingsrom.

Frykt brukes også som et redskap for sosial kontroll. Vi bør være klar over at vår frykt ikke er en objektiv gjenspeiling av virkeligheten, og at det er sterke interesser som styrer de retningene frykten vår tar. Frykt er en av de viktigste maktfaktorene som finnes, og den som kan styre fryktens retning i et samfunn, har langt på vei makten over dette samfunnet. Med filosofen Giorgio Agamben kan vi kanskje si at vi i dag lever i en permanent unntakstilstand, der henvisningen til alvorlige farer nærmest fungerer som et trumfkort – og kortet overtrumfer blant annet anerkjente demokratiske rettigheter.

Spredningen av frykt undergraver vår ontologiske sikkerhet, dvs. den grunnleggende sikkerheten vi må ha for å kunne fungere godt i hverdagen. I en fryktkultur blir vi alle ofre. Vi blir patetiske, i den forstand vi blir ”lidende”, passive mottakere. Frykten berøver oss frihet. Den friheten som normalt kan tas for gitt i hverdagslivet, blir begrenset av utryggheten. Den som ustanselig må tenke over sine handlinger, selv i den enkleste hverdagslighet, har fått en innskrenkning av sitt frie handlingsrom.

Hvilken rolle frykten spiller i livene våre, avhenger også hvilken rolle vi lar den spille. Det er mulig for oss å forsøke å motvirke den vanemessigheten frykten gjør seg gjeldende med, og vi kan forsøke å innsette håpet på fryktens sted.

Lars Fr. H. Svendsen i Dagbladet 12.06.07

Publisert: 13. juni 2007