Velferdens fiender
Små forskjeller i politikken har en tendens til å avføde store forskjeller i retorikken fra partiene. Debatten om velferd og velferdsstaten er i så måte typisk. Selv om politikken først og fremst er preget av kontinuitet, kan man i debatten få inntrykk av at man står overfor vidt forskjellige realiteter og menneskesyn. Ikke minst preger dette retorikken hos de rødgrønne partiene, skriver språkviter Eirik Vatnøy.
Publisert: 13. juli 2011
Av språkviter i Civita, Eirik Vatnøy
De siste tiårene har bevilgningene til velferd økt, uanhengig av hvem som har sittet med makten. Reelle kutt er så godt som ikke-eksisterende. I realiteten er det ikke store forskjeller mellom høyre- og venstresiden når det gjelder prioriteringen av velferd.
Men små forskjeller i politikken har en tendens til å avføde store forskjeller i retorikken. Debatten om velferd og velferdsstaten er i så måte typisk. Selv om politikken først og fremst er preget av kontinuitet, kan man i debatten få inntrykk av at man står overfor vidt forskjellige realiteter og menneskesyn. Ikke minst preger dette retorikken hos de rødgrønne partiene.
Det er når de politiske forskjellene skal understrekes – gjerne i valgkampsammenheng, i partimøter og ved 1.mai-markeringer – at den aggressive retorikken gjør seg gjeldende. Dette gjør den ikke mindre relevant. Det er ofte dette budskapet som når velgerne, og ikke den saklige og nøkterne stilen som ellers preger norsk politisk debatt.
Hva kjennetegner så venstresidens retorikk i velferdsdebatten?
For det første er den preget av at den fremhever venstresidens velferdspolitikk som mer moralsk ”riktig”, som ”bedre” enn alternativet og som ”den norske måten” å gjøre det på.
Venstresiden fremholder dessuten at de politiske partiene representerer vidt ”forskjellige retninger i samfunnsutviklingen”: En kamp mellom de som vil bygge opp og de som vil rive ned, mellom de som tenker på omsorg og de som tenker på penger, de som er for velferd og de som egentlig er mot. Venstresiden er ”velferdens forsvarere”, de andre representerer ”pengemakta”.
I tillegg ser vi at de rødgrønne partienes retorikk på velferdsområdet kjennetegnes av antiteser og dikotomier: ”Velferd eller skattelette”, ”Fellesskap eller privatisering”, ”Bygge landet, ikke selge landet”, ”Samarbeid, ikke konkurranse”. Det kan virke som forutsetningen er at landet er grunnleggende delt: de svake mot de rike, folket mot næringslivet, solidaritet mot egoisme.
Politiske prioriteringer og virkemidler utdefineres av debatten ved at man betrakter dem kun som egeninteresser, og dermed ikke som legitim motivasjon. Slik kan Stoltenberg hevde at valgfrihet egentlig er ”et kodeord for mer kommersialisering”, og det kan påstås at høyresiden egentlig vil ”lage et kaldere samfunn”, ”rasere velferdsstaten” og ”la den sterkestes rett råde”.
Det er ikke uvanlig at særlig Høyre omtales som et parti uten andre verdier enn økonomisk vinning, og partiets politikere beskrives som ”kyniske”, ”kalde” eller til og med ”iskalde”. Når partiets ledere nå har vært åpne om sin retoriske strategi – om at de vil snakke om ”mennesker, ikke milliarder” – sier mange at partiet har blitt ”varmere” og mer menneskelig. Politiske kommentatorer synes å se en dreining mot sosialdemokrati eller mot sentrum, antakelig fordi det er der de mener de menneskelige verdiene finnes.
De rødgrønne partiene har også fått eierskap til en rekke begreper som har blitt sentrale i velferdsdebatten, som for eksempel ”rettferdighet”, ”privatisering” og ”fellesskap”. ”Fellesskapet” er den foretrukne metaforen for offentlig sektor. Omtaler man det offentlige, sier man gjerne ”fellesskapet”. Dette kan være lurt, siden ”fellesskap” har en rekke positive assosiasjoner som ”offentlig sektor” ikke har. Mens ”offentlig” er institusjonelt og distanserende, er ”fellesskap” varmt og inkluderende.
Dette fellesskapet er, slik Stoltenberg gjerne fremstiller det, noe som er helt spesielt for Norge. At et godt liv, selvrealisering og frihet kan oppnås gjennom ”fellesskapet”, fremstilles som en innsikt som er særlig norsk. Det kan ikke settes spørsmålstegn ved den, fordi den har blitt en verdi i seg selv: en vesentlig del av den norske identiteten.
Martin Kolberg sier det enda tydeligere: ”Det er riktig å si at det knapt finnes noe norskere enn Arbeiderpartiets verdier”, hevder han.
Når høyresiden ønsker å styrke andre sektorer enn den offentlige, fremstilles det som en trussel mot det norske fellesskapet. Det snakkes om høyresidens ”kamp mot likhetssamfunnet”, ”utmelding av fellesskapet”, ”dyrking av egoisme” osv. ”Den grunnleggende fellesskapstanken som er en del av den norske samfunnsmodellen, vil bli lagt til side”, advarer Kolberg.
I dag brukes ”velferd” som synonym for offentlig finansierte tilbud. ”Fellesskap” har blitt et synonym for offentlig sektor, ”rettferdighet” har kommet til å bety sosial og økonomisk likhet, og ”omsorg” blir i politisk sammenheng brukt som et synonym for det offentlige helsevesenet. Slik har venstresiden og den sosialdemokratiske retorikken i lang tid hatt definisjonsmakten i velferdspolitikken.
Debatten har gått inn i et spor der økte bevilgninger og utvidede offentlige ordninger er det eneste som kvalifiserer som god politikk. Det antas at skattelette er noe staten og politikerne gir til borgerne, mens alle kutt og begrensninger i budsjetter omtales som å ta penger fra andre aktører, gjerne mennesker som virkelig trenger dem. ”Regningen sendes”, sier Raymond Johansen, ”til barn, småbarnsforeldre og eldre”, altså til de som kunne fått bevilget mer penger.
Når alt som ikke foreslås løst gjennom offentlige budsjetter og overføringer, og alt som ikke legger opp til økt offentlig pengebruk, fremstilles som ”kuttisme” og økonomiske egeninteresser, legger man opp til en debatt hvor det eneste legitime argumentet er å øke og utvide offentlige budsjetter.
Resultatet er en tilbyderpolitikk der folket først og fremst forstås som klienter og mottakere av offentlige goder og tjenester, mens staten og politikerne får rollen som givere. Jo mer de gir, jo bedre gjør de jobben sin. At velferd, i betydning lykke, trygghet og verdighet, ikke fullt ut kan forsørges av staten, men også avhenger av oss selv, våre familier og våre medborgere, er et perspektiv som forsvinner.
På den annen side er det grunn til å spørre seg om venstresidens definisjonsmakt er i ferd med å glippe. Alle meningsmålinger tyder på at vi nå er inne i en ny høyrebølge. Hva denne fremgangen skyldes, er vanskelig å avgjøre, men en del av forklaringen kan være at velgerne ikke kjenner seg igjen i de rødgrønnes aggressive, moralistiske retorikk.
Når over halvparten av befolkningen stemmer borgerlig, er det nok grunn til å spørre seg om velgerne egentlig kjenner seg igjen i beskrivelsen av deres politikk som kynisk, kalkulerende og bakstreversk. Kanskje har velgerne gjennomskuet en retorikk som mangler forankring i deres egne liv.
Aftenposten onsdag 13. juli 2011.
Les mer og bestill boken Velferden og dens fiender, av Eirik Vatnøy her.
Les Kristin Clemets blogg om temaet her.
Lese også mer om boken Den norske velferden.