Borgerlønn

Publisert: 29. juni 2017

Hva er borgerlønn?

Borgerlønn er, i sin reneste form, en betegnelse på en statlig utbetaling til alle borgere, uten forbehold.

Den internasjonale borgerlønnsorganisasjonen BIEN definerer borgerlønn som en fast månedlig utbetaling til alle borgere. Den betales ut uavhengig av andre inntekter, og prinsippet er at det skal være nok til å kunne dekke et minimum av levekostnader. Borgerlønn skiller ikke mellom mennesker som trenger penger fordi de av ulike grunner ikke har inntekter og mennesker som har inntekter. Internasjonalt omtales borgerlønn ofte som Universal Basic Income (UBI).

Varianter av borgerlønn

I praksis brukes likevel begrepet borgerlønn også om ordninger som ikke faller inn under denne definisjonen. En variant av borgerlønn er negativ inntektsskatt. Et system med en negativ inntektsskatt innebærer at under et gitt inntektsnivå, betaler man ikke skatt, og i stedet får man kompensert mellomlegget mellom det man tjener og det gitte inntektsnivået. Det betyr at man under det fastsatte nivået får utbetalt penger av staten opp til det nivået som er fastsatt. Jo lavere inntekt man har, jo mer får man kompensert.

En annen variant er en minimumsinntekt, som på ulike måter kan behovsprøves eller hvor det følger med plikter. Dette vil i praksis gjerne innebære ulike former for harmonisering av velferdsytelser, fulgt av bestemmelser for hvem som kan motta. Her er målet å effektivisere og forenkle minimumsytelser, men behovsprøvingen gjør at det ikke kan kalles en universell borgerlønn.

Argumenter for borgerlønn

De vanligste argumentene for en borgerlønn, gitt at den er høy nok til å dekke den enkeltes levekårsbehov, er som følger: Borgerlønnen er likebehandlende og universell, slik at ingen behovsprøving eller vurdering er nødvendig. Borgerlønn er en mindre inngripen i privatlivet enn tradisjonelle, behovsprøvde velferdsordninger. Balansen mellom arbeid og fritid blir bedre når det økonomiske grunnlaget for å leve er sikret.

Fjerning av behovsprøving fjerner også «trygdefelle»-problematikk, det vil si at man kommer i situasjoner der det ikke lønner seg å øke inntektene fordi ytelsen man mottar da blir avkortet. Borgerlønn gir mottakeren kjøpekraft til å skaffe seg det han eller hun trenger for å leve. Alle andre inntekter kommer som et positivt tilskudd.

Dersom borgerlønnen erstatter andre velferdsytelser som i dag behovsprøves og krever et stort byråkrati å administrere, vil en borgerlønn bety store besparelser. Dersom tryggheten ved å motta ytelsen fører til økt arbeidsdeltakelse, at flere satser på innovative prosjekter og skaper nye jobber, vil det være en gevinst for samfunnet.

Argumenter mot borgerlønn

De vanligste argumentene mot borgerlønn i land som har omfattende velferdsordninger er som følger: En borgerlønn reduserer insentivene til å arbeide og bryter med kravet om at man må yte noe for å få noe, eller være i en situasjon der man er berettiget til å motta en ytelse. Å motta en ytelse uten å måtte gjøre noe for den, kan virke passiviserende. En borgerlønn vil gjøre migrasjon svært vanskelig fordi det vil være vanskelig å tilby den til alle som kommer, om grensene er åpne.

En fullskala borgerlønn vil i et velutviklet velferdssamfunn med et høyt skattenivå bli svært dyrt å innføre. Dess høyere ytelser, dess vanskeligere blir det å skattlegge dem som jobber, fordi skatteprosenten blir høy. Borgerlønn må – i hvert fall i rike land – nesten helt sikkert måtte gå på bekostning av andre ytelser, sannsynligvis også ytelser i form av velferdstjenester.

Dersom arbeidsdeltakelsen blir lavere, vil det gå ut over verdiskapingen i samfunnet. Det vil også kunne presse lønningene opp og gjøre forskjellene større mellom sysselsatte og de som mottar borgerlønn, samt at presset på inntjening hos bedriftene vil bli større.

Aktualisering

I fattigere land synes fordelene ved borgerlønn å være større og kostnadene mindre. Et godt argument for borgerlønn i land som ikke har en utviklet velferdsstat, er at man lettere kan utrydde ekstrem fattigdom.

Debatten om automatisering, roboter og økonomisk ulikhet har revitalisert debatten om borgerlønn. Argumentene for borgerlønn blir sterkere dersom vi skulle oppleve en fremtid der ulikhetene øker raskt og rikdom konsentreres rundt noen få svært rike, samtidig som arbeidsplasser erstattes av roboter.

Et vedvarende dilemma ved organiseringen av garantert minsteinntekt, er å balansere insentivene til å arbeide for dem som så vidt tjener mer enn garantert minsteinntekt. Utfordringen kan løses ved en gradvis avkortning mot inntekt. Enhver ytelse som ikke er universell i sin form, vil imidlertid ha en utfordring i å finne rett inntektsnivå som både sikrer et tilstrekkelig ressursgrunnlag, og som samtidig ikke skaper disinsentiver for arbeid.

Det er sterke motforestillinger mot borgerlønn i velutviklede velferdsstater, inkludert Norge, basert på hva det vil koste å innføre den, og med referanse til de grunnleggende premissene for arbeidslinjen for dagens velferdsytelser. Samtidig er det i mange miljøer også en viss nysgjerrighet når det gjelder hva ordningen innebærer og hvordan den kan utformes. I flere land prøves ulike varianter av borgerlønn ut.

Garantiinntekt

Etter at Covid-19 traff verden i 2020 ble borgerlønn og former for garanterte inntekter aktualisert, også i Norge. En variant som er utredet i et Civitanotat, er Garantiinntekt (GI). Forslaget innebærer tre ting: en garantiinntekt på 120 000 eller rundt 1,2 G. Dette vil være den nye grunnplanken i sikkerhetsnettet, noe som betyr at flere nåværende trygdeordninger kan avskaffes.

Utgangspunktet er at alle som trenger det kan få en garantiinntekt. En garantiinntekt er ikke en borgerlønn, fordi en borgerlønn utbetales uavhengig av andre inntekter til alle borgere. I tillegg vil ordningen kunne bestå av to enkle tillegg, ett for uføre og ett for aleneforsørgere. Her kan beløpene til sammen tilpasses dagens nivå for uføretrygd. Det tredje er at alle som mottar disse ytelsene kan arbeide i tillegg om de vil. Først når den totale inntekten du får overstiger et maksimumsbeløp, vil GI avkortes. Derfor er GI aktuelt kun for dem som tjener mindre enn maksimumsbeløpet.

Et vedvarende dilemma ved organiseringen av garantert minsteinntekt, er å balansere insentivene til å arbeide for dem som så vidt tjener mer enn den garanterte minsteinntekten. Utfordringen kan dempes ved en gradvis avkortning mot inntekt.

En garantiinntekt vil i praksis innebære at mange av dagens velferdsytelser samles i én ytelse, fulgt av bestemmelser for hvem som kan motta. Det ville være bra å standardisere og forenkle NAVs ytelser.

Artikkelen er sist oppdatert 17.1.2022.