Utenrikspolitikk

Publisert: 23. november 2017

Hva er utenrikspolitikk?

Utenrikspolitikk er alle de sider ved en stats politikk som angår dens forhold til andre stater. Utenrikspolitikken kan deles inn i en rekke saksområder, for eksempel sikkerhetspolitikk, handelspolitikk og bistandspolitikk, som hver har sine målsetninger, sin arbeidsform og sine rammebetingelser.

Den viktigste delen av utenrikspolitikken er den sikkerhetspolitiske, hvor bevaring av statens suverenitet er det altoverskyggende målet. Etter andre verdenskrig har medlemskapet i NATO vært bærebjelken i Norges sikkerhetspolitikk. Det har stort sett vært bred partipolitisk enighet om prinsippene for norsk utenrikspolitikk.

Virkemidler

De fleste stater forholder seg til andre stater på en rekke forskjellige måter og innenfor ulike rammer. Bilaterale relasjoner, altså forhold mellom to stater, påvirkes ofte av hvilke multilaterale relasjoner statene har. Store internasjonale organisasjoner, som FN, er sentrale fora for moderne staters utenrikspolitikk.

Utenrikspolitikken tenkes ofte å være et felt hvor makt og interesser står helt sentralt fordi mye står på spill. Når forhandlinger og diplomatisk press ikke fører frem, er det i siste instans militærmakt som er trumfkortet i utenrikspolitikken.

Etter den kalde krigen har det oftere blitt hevdet at man bør rette oppmerksomheten mot mykere former for utenrikspolitisk makt. Eksempler på mykere makt kan være en stats evne til å bli populær gjennom globale varemerker, TV-serier eller ledende universiteter.

UD og diplomatiet

Det praktiske utenrikspolitiske arbeidet nasjonalt er det landets utenriksdepartement, ledet av utenriksministeren, som tar seg av. Norsk utenrikspolitikk ivaretas av Utenriksdepartementet (UD). Moderne norsk utenrikspolitikk startet opp i 1905 da Norge gikk ut av unionen med Sverige. 7. juni samme år var det det norske utenriksdepartementet en realitet. Ambassader, som arbeider etter instruks fra hjemlandets utenriksdepartement, er et lands operative stasjoner i utlandet.

Diplomati er en viktig arbeidsform i utenrikspolitikken. I utvidet forstand har diplomatiet en lang historie, mye lengre enn moderne staters utenrikspolitikk. Gamle imperier og kongedømmer sendte sine diplomater til nabokonger. Statene erklærte krig eller sluttet fred med formelle tekster og seremonier. Et eksempel er den berømte fredsavtalen mellom den egyptiske farao og hettittenes konge, inngått i det 13. århundre f.Kr., skrevet ned på egyptisk og akkadisk og oppbevart i de to imperienes hovedsteder som diplomatiske dokumenter.

I moderne tid er diplomatiets arbeidsform klart regulert, og diplomater har spesielle rettigheter. Til tross for beskjedne lønninger og flytteplikt er diplomatiet i Norge en svært populær arbeidsplass, og UD tiltrekker seg mange talentfulle unge mennesker.

Artikkelen er sist oppdatert 23.11.17.