Hva er selveierdemokrati?
Ideen om et selveierdemokrati bygger på tradisjonen om å knytte sammen demokrati og eiendom. Målet er en bred folkelig oppslutning om markedsøkonomien og et demokrati bestående av en mest mulig selveiende befolkning, hvor samtlige borgere skal ha mulighet til å delta i samfunnets økonomiske aktivitet.
I et selveierdemokrati skal flest mulig eie selv, enten det er snakk om aksjer, næringsvirksomhet, bolig eller land. Tanken er at man gjennom et bredt eierskap til jordisk gods skal demokratisere økonomien og desentralisere makten mest mulig. Betydningen av enkeltmenneskets økonomiske integritet er sterkt vektlagt i et selveierdemokrati. Eiendomsretten skal ikke være et privilegium for noen få, men en grunnleggende rett for alle. Ideen bygger på et premiss om at eiendom og kapital på private hender skal bidra til frihet og trygghet for hvert enkelt individ.
Sparing og investering
Personlig sparing og investering er mye av essensen i et selveierdemokrati. Sparing og investering oppfattes som viktig for at næringslivet får tilgang på kapital, slik at samfunnet kan få et grunnlag for økonomisk ekspansjon, samtidig som det oppfattes som viktig for at flest mulig får en aktiv interesse i et lands næringsliv og en best mulig forståelse for kapitalens betydning i næringsvirksomhet. I privat sparing og investering ligger det her også et etisk element. Man mener at det å eie skal utvikle personligheten, ved at det skaper ansvarsbevissthet – forvaltningsansvar – over det man eier. Man anser videre at økt personlig ansvar vil øke graden av ansvar i samfunnet, både for en selv og andre.
Maktspredning
Maktkonsentrasjon, både i offentlig og privat sektor, er et motstykke til selveierdemokrati, som forutsetter desentralisering og spredning av makt. En sterk stat oppfattes som avgjørende, fordi myndighetene skal ha styrke til å forhindre monopoldannelser og sørge for mest mulig spredning av kapital og eiermakt. Et lands politiske myndigheter står over markedet i et selveierdemokrati. Samtidig forutsetter et selveierdemokrati at statens rolle i økonomien og næringslivet er begrenset. Myndighetene skal i prinsippet avstå fra å dirigere produksjon og omsetning, men heller legge rammene til rette for samfunnets økonomiske aktivitet. For mye kapital skal derfor ikke bindes opp i statlige institusjoner. Kapitalen skal heller frigjøres fra statens kasser og plasseres i private – selveiende – hender, mener man. Derfor er for eksempel skatteletter et viktig element.
Målet i et selveierdemokrati er både økonomisk og sosial stabilitet. Derfor oppfattes gjerne fagforeninger og offentlige velferdsordninger som en ønsket del av helheten.
Selveierdemokratiets historie
Tanken om et selveierdemokrati ble introdusert i Norge av partiet Høyre i etterkrigstiden. Både ideen og selve begrepet var sterkt influert av konservative politikere i Storbritannia, som hadde utmyntet begrepet «The Property-owning Democracy». Fra Vest-Tyskland var formuleringen om en sosial markedsøkonomi også et viktig inspirasjonsgrunnlag for Høyre. De to tidligere statsministerne Kåre Willoch og Jan P. Syse var, blant andre, noen av de mest sentrale aktørene i unnfangelsen og utviklingen av tanken om det selveiende demokrati i Norge.
Høyres konservative selveierdemokrati kan sies å ha vært et alternativ til Arbeiderpartiets statskapitalisme og partiets strategi med stor offentlig kontroll og regulering. Mye av forskjellen lå i synet på hvordan man mente at «alle» eide noe. Arbeiderpartiet og sosialistisk side mente at det å eie i fellesskap, altså at staten eide, betød at «alle» eide, mens den borgerlige tanken bygde på at hvert enkelt individ skulle eie litt på egenhånd, fordi man anså sparing på private hender som en bedre måte å sørge for at hvert enkelt individ deltok direkte i kapitaldannelsen. I det borgerlige selveierdemokratiet lå også den menneskelige friheten og uavhengigheten som et viktig moment, man mente at maktmisbruk ville forhindres om den politiske og økonomiske makten ble holdt mer adskilt.
Teksten er sist oppdatert 22.1.2021.