Republikanisme

Publisert: 11. april 2018

Hva er republikanisme?

Republikanisme (fra latin res publica, ”stat, offentlig sak”) betegner i videste forstand det standpunkt at staten bør være en republikk, og at dens overhode bør representere folket. Republikanisme betegner også en tradisjon innenfor politisk filosofi, som strekker seg i hvert fall tilbake til Machiavelli og fremover til Thomas Jefferson og James Madison via tenkere som Milton og Montesquieu. Mange vil også trekke linjer tilbake til antikkens Rom og Cicero.

Republikanisme og liberalisme

I politisk samtidsfilosofi er republikanismen en retning som betrakter seg som en tilbakevending til og en videreføring av den klassiske republikanismen, og den har særlig rettet et kritisk blikk mot liberalismen og dens fremheving av negativ frihet.

Det er uklart hvordan republikanismen og liberalismen forholder seg til hverandre. En rekke tenkere, som Montesquieu og Thomas Jefferson, fremheves ofte som sentrale representanter i begge tradisjoner. Også Immanuel Kant må sies å ha et politisk frihetsbegrep som favner både liberalisme og republikanisme, der mennesket ifølge Kant har én iboende rettighet, nemlig frihet, som defineres som uavhengighet av tvang som utgår fra andres vilje.

De to mest sentrale teoretikerne innenfor moderne republikanisme er Philip Pettit og Quentin Skinner, som hevder at frihet bør forstås som at en person eller gruppe ikke er underlagt en annens vilkårlige makt. Frihet er altså et fravær av en bestemt type maktforhold.

Frihetsbegrepet kan også formuleres mer positivt som at frihet består i å være borger i en stat hvor alle er likeverdige og ingen er en annens herre.

Vilkårlig makt

Det er uklart hva republikanerne mener med vilkårlig makt. Vi er alle omkranset av og innvevd i ulike maktrelasjoner. Hvilken egenskap gjør bestemte maktrelasjoner vilkårlige og følgelig illegitime i henhold til et republikansk frihetsbegrep?

Pettit har forsøkt å presisere dette ved å hevde at makt er vilkårlig hvis den ikke er i samsvar med velferden og verdensanskuelsen til dem som berøres. Dette kan tolkes som at den enkelte borgerens interesser og preferanser skal tas hensyn til i politiske beslutningsprosesser, fortrinnsvis ved at borgerne har stemmerett.

Problemet er at dette kan gi oss en situasjon hvor en minoritet alltid har rett til å la sin stemme bli hørt i en demokratisk prosess, men så kan overkjøres av et flertall som velger å regulere alle borgeres liv ned til minste detalj. Problemet er at det ikke finnes noen prinsipielle grenser for hva en majoritet legitimt kan vedta, og som rammer en minoritet. For det synes klart at også et demokratisk flertall kan besitte en vilkårlig makt. Det er verdt å merke seg at Condorcet allerede i 1785 advarte mot ”maksimen, som er for utbredt blant gamle og nye republikanere, om at de få legitimt kan ofres for de mange”.

Artikkelen er sist oppdatert 11.4.18.

Videre lesning:

Philip Pettit: Republicanism: A Theory of Freedom and Government, Clarendon Press, Oxford 1989.

Quentin Skinner: Vilkårlig makt: Essays om politisk frihet, Res Publica, Oslo 2009.

Quentin Skinner: Liberty Before Liberalism, Cambridge University Press, Cambridge 1998.