Rasisme

Publisert: 14. oktober 2020

Hva er rasisme?

I den mest grunnleggende betydningen viser ordet «rasisme» til oppfatninger om at mennesker på en meningsfull måte kan deles inn i grupper med naturgitte forskjeller (altså «raser») koblet med holdninger om at disse rasene har forskjellig verdi.

Biologer og samfunnsvitere er enige om at raser ikke finnes i noen meningsfull forstand. Det er åpenbare biologiske forskjeller på mennesker som lever i forskjellige deler av verden. Hudfarge, hårtype eller ansiktsform er typiske eksempler på slike forskjeller. Fra et vitenskapelig perspektiv er imidlertid slike forskjeller ekstremt små.

Hvis man deler inn menneskeheten etter ytre kjennetegn, vil variasjonen innad i en slik gruppe alltid være langt større og viktigere enn variasjonen mellom grupper. Dette betyr at forestillingen om at det finnes raser har rot i sosiale prosesser.

Forklaringer på rasisme

Forestillinger og holdninger knyttet til det folk antar er naturgitte og uforanderlige egenskaper, kan man finne i mange samfunn gjennom historien. Indias kastesystem innebærer forestillinger om medfødt renhet og urenhet, og kan dermed kanskje kalles en slags rasisme. Mennesker har for vane å lage seg forestillinger om gruppen de selv tilhører, og å bygge sosiale og kulturelle grenser mot andre grupper. Ofte overdrives likhet innad og ulikhet utad.

Imperialismen

Den vanligste forklaringen på rasisme i den vestlige verden starter med slaveriets historie og historien til europeisk imperialisme. Slaveri har eksistert i en rekke kulturer gjennom historien, men i dagens debatt om rasisme, er man primært opptatt av den transatlantiske slavehandelen og plantasjeøkonomien som vokste fram i USAs sørstater og på de karibiske øyer. Mellom 1500 og 1900 ble kanskje 11 millioner afrikanere fraktet mot sin vilje til Amerika som slaver, og omtrent samme antall ble fraktet til araberverdenen.

Mange har pekt på at handelen med mennesker ville vært umulig uten rasisme. Samtidig har mange økonomiske historikere pekt på at slavehandelen først og fremst tjente økonomiske interesser, og dermed var rasismen mot afrikanere nært koblet sammen med de økonomiske interessene til slaveeierne og samfunnet de levde i. Mange marxistisk-inspirerte historikere ser på rasisme som en side ved framveksten av global kapitalisme, hvor arbeidskraft ble utnyttet for å tjene interessene til kapitaleiere.

Også europeisk imperialisme var i stor grad drevet fram av økonomiske ambisjoner, og den militære og politiske undertrykkelsen av koloniserte folk, ble kanskje enklere der den ble ledsaget av rasisme.

Møtet mellom Europa og resten av verden fra 1500-tallet til i dag er imidlertid langt mer sammensatt og komplisert enn at begrepet rasisme kan bidra i særlig grad som generell forklaring. For eksempel var møtet mellom misjonærer og handelsreisende fra Europa og samfunn i Øst-Asia og Sør-Asia på 1700-tallet ikke primært preget av rasisme, men av gjensidig respekt og kulturutveksling. Når man imidlertid ser på Storbritannias eller Frankrikes oppfatning av egen globale siviliserende misjon på slutten av 1800-tallet, skinner rasismen ofte gjennom.

Jødeforfølgelse

Fra 1600-tallet spekulerte flere europeiske opplysningstenkere om menneskeraser og deres antatte opprinnelser og kvaliteter, og en «vitenskapelig» rasisme vokste fram på 1700- og 1800-tallet. Det mest ekstreme utslaget av slik liksomvitenskapelig rasisme, var defineringen av jødene som en farlig og underlegen rase i Europa. Antisemittismen utviklet seg altså til å bli en liksomvitenskapelig rasisme i denne perioden, men selv om antisemittismen ble innhyllet i et nytt og vitenskapelig språk, var det også gamle, kristne fordommer mot jødene i Europa som ble videreført i denne formen for rasisme. De ytterste konsekvensene av slik rasisme så man i nazistenes jødeforfølgelse før og under den andre verdenskrig.

Rasisme i dag

Etter 1945 har man i den vestlige verden hatt et sterkt fokus på farene ved rasisme, og den liksomvitenskapelige rasismen har mistet støtte og troverdighet i majoriteten i Norge og de fleste andre vestlige land. Hvis vi ser på Vest-Europa og USA, finner vi at rasisme som baserer seg på oppfatninger om biologi, primært finnes i ekstreme grupper på ytterste høyre. I vår del av verden er den nazistiske organisasjonen Den nordiske motstandsbevegelse det viktigste eksempel på denne type rasisme.

Likevel finnes det også i dag utbredte negative holdninger mot en del minoriteter. Dette har fått mange samfunnsforskere til å hevde at vi har sett framveksten av en ny rasisme i den vestlige verden, hvor de negative oppfatningene og holdningene ikke bygger på idéer om biologi, men om kultur. Anti-muslimske fordommer er et eksempel på en slik antatt «ny rasisme». Fordommer mot muslimer er vanlige i Norge og i mange andre europeiske land. Slike fordommer kan ha flere kilder, som overdreven frykt for terror eller en oppfatning om at alle muslimer jobber for at islam skal ta over verden. Fordommer mot etniske minoriteter som samer og romfolk er også et problem med historiske røtter i Norge.

Etniske grupper defineres primært etter kulturelle egenskaper, som språk og religion, og innsikten om at etniske grupper oppfattes som raser i bestemte historiske sammenhenger har flyttet fokuset i forskningen til rasialisering, altså prosessen hvor en etnisk gruppe «blir» en «rase». Jøder ble som nevnt rasialisert i denne forstand, og noen mener at muslimer blir rasialisert i vår tid. Denne overgangen fra å se på rasisme som primært forestillinger om biologi til nye forestillinger om uforanderlige og mindreverdige kulturer og religioner, er en viktig utvikling i deler av samfunnsvitenskapelig forskning om rasisme de siste tre-fire tiårene.

Strukturell rasisme

En annen viktig dreining i synet på rasisme både innenfor samfunnsvitenskapene og i samfunnet generelt, er fra individuelle oppfatninger og holdninger til strukturer og institusjoner. I USA er én interessant bakgrunn for denne dreiningen den tilsynelatende selvmotsigelsen i at amerikaneres holdninger er blitt mindre rasistiske over flere tiår, mens forskjellene mellom grupper, spesielt mellom svarte og hvite, i stor grad opprettholdes. Det betyr at slike forskjeller sannsynligvis videreføres av andre krefter enn individers oppfatninger og holdninger.

At institusjoner kan være eksplisitt rasistiske, er åpenbart hvis man f.eks. ser på Sør-Afrika under apartheid eller USA gjennom hele første halvdel av 1900-tallet da raseskillet var nedfelt i lovverket. Men institusjoner kan også være implisitt eller ubevisst rasistiske til tross for lover som forbyr diskriminering. I Storbritannia fikk man f.eks. et oppgjør med institusjonell rasisme etter granskingen av London-politiet i kjølvannet av den mangelfulle etterforskningen av det rasistiske drapet på unggutten Stephen Lawrence i 1993.

Dermed er det klart at selve vår forståelse av hva rasisme er, alltid må plasseres innenfor et ganske stort rom av forskjellige betydninger. På den ene siden kan rasisme bety noe snevert og tydelig ved at det viser til oppfatninger og holdninger hos individer, og spesielt til oppfatninger og holdninger som dreier seg om biologi.

På den andre siden kan rasisme bety noe langt større og mer uhåndterlig ved at det viser til at institusjoner (som f.eks. politiet eller skolen) har ubevisst rasisme, selv om kanskje ingen av individene som driver institusjonen har rasistiske holdninger. Og av og til kan det bety noe mer diffust ved at det hevdes at strukturer i samfunnet er rasistiske.

Kristisk raseteori

Et problem i debatter om rasisme i Norge og i mange andre land, er at hvor man plasserer seg når det gjelder selve forståelsen av hva fenomenet er, er blitt stadig mer politisert. Hvis man holder fast på at man ser rasisme som bare, eller primært, individuelle oppfatninger og holdninger om biologiske forskjeller, kan man bli beskyldt for å bagatellisere skjult rasisme i samfunnet.

Politiseringen av feltet påvirker også samfunnsvitenskapelig forskning om rasisme i betydelig grad, spesielt i USA. Der har det blant annet vokst fram en fagtradisjon som kalles «kritisk raseteori», som vi finner både i juss, sosiologi, pedagogikk og i andre vitenskaper, hvor målet ikke er empirisk forskning, men politisk aktivisme for å endre samfunnet. Denne formen for aktivistisk forskning er sterkt moraliserende og hindrer rasjonell debatt om hva rasisme er, om hvilke former den kan ta, og hvordan vi kan måle og tolke den.

En fornuftig tilnærming til spørsmål om hva rasisme er, tar utgangspunkt i den snevre tilnærmingen, men er pragmatisk og udogmatisk i den forstand at den er åpen for å diskutere og undersøke mulig forekomst av rasisme som noe skjult, implisitt og strukturelt såfremt man blir enige om gode, empiriske tilnærminger til å studere dette.

Artikkelen er sist oppdatert 14.10.2020.