Nysosialisme

Publisert: 18. mars 2020

Hva er nysosialisme?

Begrepet nysosialisme eller «neo-sosialisme» er mest kjent som navnet på en revisjonistisk fløy, og senere utbrytergruppe, i det franske sosialistpartiet på 1930-tallet.

Den ledende figuren for denne gruppen var Marcel Déat. Han var en av de fremste teoretikere og aktivister for en politisk retning, innenfor det franske sosialistpartiet, som ønsket å reformere sosialismen i en bestemt retning. Denne «nysosialistiske» revisjonistiske fløyen som Déat tilhørte, ønsket å forlate marxismen til fordel for en ny type samfunnsstyringsideologi, og hentet blant annet inspirasjon fra den ledende belgiske sosialisten Henri de Man og hans ideer om såkalt «planisme», eller planstyringsideologi.

Sentrale ideer

Sentralt i nysosialismens «planisme» stod en sterk statsmakt med vide fullmakter til å gripe inn i økonomien og erstatte «urasjonelle og kaotiske markeder» med «rasjonell og samordnet planlegging» – ledet av en meritokratisk-teknokratisk elite.

Retningen var anti-revolusjonær, den rettet seg i langt større grad mot middelklassen, og stod for en skrittvis og styrt innføring av sosialismen. Denne nysosialismen skulle innføres gjennom en tydelig prioritering, som startet med at staten skulle ta over kontrollen med det den tyske sosialdemokraten Rudolf Hilferding kalte «kontrollhøydene», det vil si storindustri, banker og andre viktige aktører.

Røtter

Nysosialismens samfunnsstyringsideologi hadde tydelige røtter tilbake til Saint-Simon, hans tanker i tidsskiftet Organisateur og bøkene Système industriel (1821) og Catéchisme des industriels (1823), og Sismondis Nouveaux principes d’économie politique (1826).

Både Saint-Simons og Sismondis tanker om overordnet og sentralisert samfunnsorganisering hadde tydelige autoritære trekk. Saint-Simon ga til og med åpent uttrykk for at hans styringsideologi var uforenlig med personlig frihet. Sismondi mente på sin side at sentralstyring fra én statlig instans ville være en kritisk suksessfaktor for såkalt rasjonell organisering av økonomien. Han så videre for seg at denne sentrale planleggingsorganisasjonen aller best kunne ivaretas av et bankmonopol, en banque unitaire directrice.

Forholdet til fascismen

Selv om nysosialismen opprinnelig var et svar på den fascistiske trusselen, skulle den etter hvert vise seg å dele langt mer enn en sterk appell til autoritet og nasjonal samling med den samme fascismen.

Marcel Déat brøt i 1933 ut av sosialistpartiet til Léon Blum, og dannet sammen med andre nysosialister et nytt fransknasjonalt sosialistparti, med slagordet «orden, autoritet og nasjon». Han skulle senere vekke oppsikt med å gi engasjert støtte til den infame München-avtalen med Hitler i 1938, samt å ta til orde for at Frankrike ikke skulle gå til krig mot Tyskland, etter Hitlers angrep på Polen. Déat applauderte til og med Tysklands senere okkupasjon av Nord-Frankrike, og etablerte sammen med andre kjente kollaboratører Légion des Volontaires Français, en fransk enhet av tyske Wehrmacht.

Noe lignende skulle inntreffe med Déats belgiske inspirasjonskilde Henri de Man. De Man ble gradvis mer desillusjonert med både arbeiderklassen, fagforeninger og demokratiet, og endte opp som de facto statsminister i Belgia etter den tyske okkupasjonen, en slags belgisk Quisling, fra juni 1940. Han satte raskt i gang med å gjennomføre «Het Plan de Man», som viste seg å være en korporatistisk plan med sterke autoritære og fascistiske trekk, kombinert med en hardhendt undertrykking av pressefriheten.

Teksten er sist oppdatert 18.3.2020.