Kollektive goder

Publisert: 10. desember 2020

Hva er kollektive goder?

Den aller eldste og kanskje viktigste begrunnelsen for å i det hele tatt ha en stat, er eksistensen av såkalte kollektive goder. Dette er goder som, når de først eksisterer, ikke kan begrenses slik at bare de som betaler for dem, får gleden av dem, samt at godet ikke blir ”brukt opp” uansett hvor mange som får nyte det.

Det vanligste eksempelet er forsvar av landet. Når man først har et forsvar for noen i landet gagner forsvaret alle – skulle noen angripe oss kan ikke hæren beskytte bare dem av oss som har betalt for forsvaret.

Det betyr at hvis vi ønsker et forsvar av Norge, og det er en ting alle egentlig er villig til å betale for, kan du presse alle andre til å betale for det mens du selv slipper å betale – og likevel være beskyttet. Du kan være gratispassasjer.

Resten av befolkningen kan selvfølgelig la være å opprette forsvaret, men hvis alle ønsker et forsvar, er det en lite gunstig løsning. Da er det bedre å gi staten makt til å tvinge alle til å betale. Hvis staten ikke har den makten, slipper du billigere unna enn alle andre. Hvis du gjør det, vil andre ønske å gjøre det samme, og til slutt vil det ikke være mange nok til å betale for forsvaret, slik at landet ikke beskyttes i det hele tatt.

Myndighetenes rolle

Svært mange av statens og kommunenes oppgaver kan ses på som kollektive goder – noen vil også se på staten selv som et kollektivt gode. Myndighetens fordel er at den har et voldsmonopol. Myndighetene er de eneste som lovlig kan tvinge andre med trusler om vold. Det betyr videre at flertallet i et demokrati kan tvinge deg til å gjøre som de sier, helt lovlig. Dermed kan staten tvinge deg til å være med å betale.

Et slikt flertallstyranni er selvsagt helt uakseptabelt i de fleste situasjoner, og derfor trenger innbyggerne noen grunnleggende rettigheter, som for eksempel ytringsfrihet, rettferdige rettsprosedyrer og eiendomsrettigheter, slik at myndighetene ikke kan gjøre som de vil og ønsker. Men i noen tilfeller er altså dette maktmonopolet hensiktsmessig.

Det at noe, ved første øyekast, later til å være et slikt kollektivt gode, trenger ikke bety at det er det. Teknologisk utvikling gjør at mange goder som tidligere ble ansett for å være kollektive, ikke er det lenger (TV-sendinger, for eksempel). Og mange av de godene myndighetene tar seg betalt for, har aldri vært kollektive goder i den forstand det brukes her: Det er for eksempel mulig å ta betalt bare fra dem som bruker motorveiene eller kirkene, uten at man trenger å tvinge ateistene og syklistene til å bidra.

Legg for øvrig merke til at det at noe er et kollektivt gode, gir gode grunner for statlig engasjement i finansieringen av godet – at man tar betalt over skatteseddelen. Men det behøver ikke bety at det må være statlig eid eller produsert. Mange kollektive goder produseres langt bedre og billigere av andre aktører enn staten selv, selv om staten betaler for godet.

Teksten er sist oppdatert 25.5.2022.