Hva er trepartssamarbeidet?

 

istockphoto.com

 

Trepartssamarbeidet er en betegnelse på samarbeidet mellom arbeidslivets parter, herunder arbeidstakerne og arbeidsgiverne, og staten. Historisk har trepartssamarbeidet hatt betydning for flere deler av den økonomiske politikken i Norge, men trepartssamarbeidet i dag handler hovedsakelig om lønnsforhandlinger og andre reguleringer av arbeidslivet. Kombinasjonen av trepartssamarbeid, markedsøkonomi og velferdsstat regnes ofte som hovedelementet i den nordiske modellen.

Historisk har trepartssamarbeidet lagt grunnlag for brede kompromisser. Samspillet mellom arbeidslivets parter og myndighetene utviklet seg allerede i mellomkrigstiden. Samarbeidet ble forsøkt institusjonalisert i 1960-årene, og trepartssamarbeidet nådde sitt høydepunkt med de kombinerte inntektsoppgjørene i 1970-årene. Fra 1980-årene av mistet trepartssamarbeidet noe betydning, men det gjør seg fortsatt relativt sterkt gjeldende i arbeidslivspolitikken i dag.

Trepartssamarbeidet innebærer en form for korporatisme, fordi beslutningsprosessene i arbeidslivet er preget av systematiske forhandlinger og samarbeid mellom organiserte interesser på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, med staten som megler. Partene i arbeidslivet bidrar altså til å løse samfunnsutfordringer sammen med myndighetene.

Gjennom trepartssamarbeidet har man skapt et velorganisert arbeidsliv, som har lagt fundamentet for en samordnet lønnsdannelse. Dette har bidratt til små forskjeller og god internasjonal konkurranseevne for norske bedrifter.

Lønnsdannelsen er kjernen i trepartssamarbeidet, og den såkalte frontfagsmodellen er kjernen i lønnsdannelsen. Frontfagmodellen bygger på ideen om at norsk konkurransekraft sikres best ved at konkurranseutsatt sektor forhandler først, og slik setter en lønnsnorm for andre bransjer. Frontfagmodellen har røtter langt tilbake, til Aukrust-utvalget i 1960-årene og trolig enda lenger. Ideens gjennomslag tapte seg i 1970-årene, men ble re-institusjonalisert gjennom Sysselsettingsutvalget – ledet av Per Kleppe tidlig på 1990-tallet.

Historisk har organisasjonsgraden i det norske arbeidslivet vært høy. Trepartssamarbeidet og modellen for samordning av lønnsdannelse er avhengig av høy organisasjonsgrad, slik at løsningene gir bred legitimitet. Det er på en måte tillit i praksis.

 

Teksten er skrevet av Aslak Versto Storsletten og er sist oppdatert 23.4.2021. 

 

Videre lesning:

Trepartssamarbeidet på det verste og beste

Civita-notat: Streikevåpenet i offentlig sektor

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »