Hva skjer med arbeidsliv og partssamarbeid etter koronakrisen?
Til tross for generøs bruk av oljepenger, er det likevel ikke mulig å unngå at noen grupper vil komme dårligere ut av krisen enn andre. Og det er også tendenser til at partssamarbeidet forsterker noen slike forskjeller, skriver Torstein Ulserød.
Publisert: 29. mai 2020
Norsk arbeidsliv har vært kjennetegnet av høy verdiskaping, små lønnsforskjeller, lavt konfliktnivå og lav arbeidsledighet. Dette har gjerne blitt tilskrevet det avtalebaserte partssamarbeidet, ofte omtalt som den norske arbeidslivsmodellen.
Det inntektspolitiske samarbeidet er en sentral del av dette systemet. Et styrende prinsipp for den koordinerte lønnsdannelsen er den såkalte frontfagsmodellen, som innebærer at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor skal gjelde som en norm for lønnsveksten i hjemmemarkedsbransjer og offentlig sektor. Også øvrige arbeidsvilkår er i stor grad gjenstand for forhandlinger sentralt.
Koronasituasjonen påvirker ulike deler av arbeidslivet på svært forskjellige måter. Rekordmange arbeidstakere er de siste ukene permittert eller har rett og slett mistet arbeidsplassen. Mange selvstendig næringsdrivende har også tapt store summer, om de ikke allerede har gått konkurs, og særlig eiere av småbedrifter ser ut til å få liten hjelp fra krisepakkene som er iverksatt. Samtidig fører krisen til økt arbeidsbelastning i noen bransjer, som for eksempel i deler av helsevesenet, og det finnes næringer som sliter med å få tak i kvalifisert arbeidskraft på grunn av mindre arbeidsinnvandring.
Partene i arbeidslivet og myndighetene har understreket at et godt partssamarbeid er avgjørende for å møte koronasituasjonen. Så langt ser det også ut til at dette samarbeidet har fungert rimelig godt. De mange krisepakkene for å hjelpe bedrifter og arbeidstakere har i hovedsak blitt godt mottatt. Og partene i offentlig sektor har raskt kommet til enighet om en rekke avtaler som åpner for mer fleksibilitet i organiseringen av arbeidet. Som det fremgår av blant annet forarbeidene til den såkalte koronaloven, er det også forutsatt fra myndighetenes side at det er sterkt ønskelig med forhandlingsbaserte løsninger fremfor direktiver gjennom forskrift.
Denne måten å finne frem til løsninger på har fordeler i form av at det skaper legitimitet og sikrer tillit. Og alt oppsummert er det trolig en fordel at vi har et velfungerende partssamarbeid i en krisesituasjon. Samtidig kan man bare spekulere i om konfliktnivået hadde vært høyere i den situasjonen vi står i, om vi ikke hadde hatt et oljefond som det nå brukes store summer fra for å «smøre» hele systemet.
Til tross for generøs bruk av oljepenger, er det likevel ikke mulig å unngå at noen grupper vil komme dårligere ut av krisen enn andre. Og det er også tendenser til at partssamarbeidet forsterker noen slike forskjeller. I et forhandlingsbasert system vil det naturlig nok være slik at de som har noe å forhandle om kan oppnå fordeler. Eksempelvis har ansatte ved norske sykehus oppnådd avtaler om forhøyede satser for overtidsarbeid i forbindelse med koronautbruddet. I en situasjon der mange i konkurranseutsatt sektor har blitt eller kommer til å bli arbeidsledige, er det fullt mulig å se for seg at slike ordninger kan bli en kilde til økt polarisering og høyere konfliktnivå mellom selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere i privat sektor på den ene siden, som mister inntektsgrunnlaget sitt og som dessuten har lav organisasjonsgrad, og ansatte i offentlig sektor på den andre, som både har trygge jobber, og som i høy grad er organisert og har gode kort på hånden i det forhandlingsbaserte partssamarbeidet.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her:
Relatert
Rødts kamp mot «Forskjells-Norge» mangler troverdighet
Vi er på vei inn i alderdommens tidsalder
Arbeiderpartiets nære forhold til LO kan igjen bli et problem
Aktivitetskrav eller tillit i NAV?
En gyllen mulighet til å få flere unge i arbeid
