Hva er særinteresser?

istockphoto.com

 

Begrepet særinteresser betegner ønskene eller behovene til en enkeltgruppe.

Karl Marx så politikken som en kamp mellom to klasser, statsviteren Stein Rokkan som en kamp mellom et fåtall særinteresser. I en moderne, demokratisk stat er det kanskje riktigere å si at kampen pågår mellom et utall forskjellige grupper og særinteresser.

Det kan være rike mot fattige, utdannede mot ikke-utdannede, bønder mot fiskere, nordlendinger mot søringer, studenter mot arbeidstakere, miljøforkjempere mot oljeselskaper, håndballspillere mot fotballspillere. Nordmenn er et av verdens mest organiserte folk – omtrent 80 prosent av oss er medlem av én eller flere organisasjoner.

Organisasjoner og interessegrupper oppstår fordi medlemmene har et felles mål. Det er lettere å nå dette målet hvis gruppen står samlet.

Men organisering av en gruppe er ikke bare enkelt. Selv om alle har det samme målet, har hver enkelt av gruppens medlemmer gode grunner til å ikke bidra til å nå målet, så lenge alle andre bidrar. Det at målet nås er til gagn for deg, uansett om du har bidratt eller ei. Bidrar du ikke, men målet likevel nås, slipper du billigere unna. Du er gratispassasjer.

Ut ifra disse observasjonene kan vi trekke to konklusjoner: Det er enklere å starte en interessegruppe når antallet medlemmer er lavt, og store grupper må ha mekanismer for å hindre gratispassasjerer. Et godt eksempel på en slik mekanisme finner vi i Norges største fagorganisasjon, LO. For å hindre at gratispassasjerer får bedre arbeidsvilkår uten å betale for det, har fagforeningen kjempet for at kontingenten skal trekkes direkte fra lønnen. Tidligere var det også vanligere med krav om fagforeningsmedlemskap for i det hele tatt å få jobbe i enkelte bedrifter. Fagforeningene har altså skjønt at medlemmene ikke bare er solidariske – også fagforeningsmedlemmer kan være egeninteresserte.

Politikerne er åpne for innspill fra særinteressegruppene. En egeninteressert politiker som vil ha gjenvalg vil veie stemmene han kan vinne på å innføre regulering til gagn for én gruppe mot de stemmene han mister fra alle andre med den samme reguleringen. Når velgerne ikke bryr seg spesielt med hvilken politikk som føres, gir det større rom for at interessegrupper skal bli hørt. Det at det er enklere å organisere en liten gruppe enn en stor, kombinert med at de fleste velgere er uinteresserte og ikke står steilt på noe som er relativt uviktig for dem, gjør at små interessegrupper kan presse frem fordeler til seg selv på bekostning av fellesskapet. Man kan for eksempel få politikerne til å øke støtten til bøndene, som har stor interesse av økte midler, på bekostning av alle andre, som bare må betale litt mer i skatt.

Velgere som bare møter marginalt økte skatter, vil bry seg lite. Mest sannsynlig vil de ikke engang merke at skattene øker litt hvert år. Men menneskene i den lille gruppen som får de økte skatteinntektene, vil få en stor sum. De vil kjempe hardt for å få eller beholde den. Så en politiker kan godt finne på å gi privilegier til den lille gruppen, mot at de holder tyst og stemmer på en. For flertallet avgjør likevel ikke denne støtten hvilket parti de stemmer på, og hvis det skulle gjøre det for noen, kan kanskje politikeren bruke den politiske støtten fra særinteressegruppen til å overbevise dem.

Ikke nok med at det er enklere å starte og drive en liten interessegruppe; små interessegrupper kan være minst like effektive som store. Et av de beste eksemplene på det er nok bondeorganisasjonene, som regnes for å ha langt mer innflytelse enn antallet bønder i Norge og andre rike land skulle tilsi. Men i fattige land, der bøndene utgjør en langt større andel av befolkningen, er subsidiene og landbruksstøtten så godt som fraværende (også som andel av BNP, så det er ikke bare fordi de er fattige).

En interessegruppe kjemper altså for sine medlemmers felles interesser. Disse interessene kan vinne frem ved at interessegruppen gir politikerne informasjon, stemmer eller penger i bytte mot at politikerne oppfyller medlemmenes ønsker.

At en interessegruppe bytter politisk støtte, inkludert medlemmenes stemmer, mot valgløfter, er ganske ukontroversielt, det er slik et demokrati skal fungere. At interessegrupper bytter informasjon mot politikk er noe mer omstridt, spesielt når ordet lobbyisme benyttes. I utgangspunktet er lobbyisme lite annet enn enveiskommunikasjon fra gruppen til politikerne. Det er om å gjøre å gi politikeren den informasjonen hun trenger for å ta den rette avgjørelsen, det vil si den avgjørelsen som passer interessegruppen best. Men man skal passe på, slik at særinteressene ikke gir feil eller feilaktig informasjon. Derfor bør politikeren la seg ”lobbe” av mange og forskjellige interessegrupper. Det vil også gi interessegruppene grunn til å være ærlige. Blir de tatt i løgn, er det liten grunn for politikerne til å høre hva gruppen sier neste gang. Konkurranse mellom særinteressene kan dermed gi politikerne et bedre beslutningsgrunnlag.

 

Teksten er skrevet av Marius Doksheim og er sist oppdatert 19.3.2021.

Videre lesning:

SVIKT! En introduksjon til public choice

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »