Kommunisme

Publisert: 2. februar 2018

Hva er kommunisme?

Kommunisme (nydanning av latin communis, «felles») er i sin moderne form en politisk ideologi utledet av Karl Marx’ teorier og institusjonalisert gjennom Vladimir Iljitsj Lenin under den andre fasen av den russiske revolusjonen (1917).

Målet for kommunister er en samfunnsform hvor likhet, frihet og brorskap råder, hvor arbeiderklassen har overtatt produksjonsmidlene, og hvor eiendomsretten er avskaffet. Som endemål ser kommunister for seg et samfunn hvor statsmakt og lover er overflødige, da mennesket har funnet tilbake til naturtilstandens harmoni.

Siden kommunismen i praksis var den mest blodige ideologien i det forrige århundre, har kollisjonen mellom teori og virkelighet vært gjenstand for mye debatt og forskning. For eksempel ble frie fagforeninger umiddelbart forbudt og opposisjonelle forfulgt eller drept i alle land som innførte en sosialistisk statsform.

Bakgrunn

Den industrielle revolusjonen hadde skapt en ny form for fattigdom, konsentrert i de store byene, hvor den ble mer synlig. Marx mente at industriarbeiderne var fremmedgjort fra produksjonsmidlene, og at industriherrene stakk av med hele gevinsten. Han antok at industrialiseringen førte til større fattigdom og mer nød. Marx var overbevist om at kapitalismen var i ferd med å bryte sammen, at arbeiderne ville ta saken i egne hender og ta over produksjonsmidlene i en verdensomspennende revolusjon.

Marx mente at ideen om det klasseløse samfunn og den frihetlige fullendelsen av menneskehetens potensial var en historisk nødvendighet, et selvgenererende endemål som virkeliggjøres av historiske og sosiale prosesser, både i og utenfor menneskelig kontroll. Historien hadde som sådan en begynnelse og en slutt, i form ganske lik den bibelske læren. Dette ble av Marx fremstilt som at menneskesamfunnet gikk gjennom faser, fra sankersamfunnet til føydalismen og videre til kapitalismen og det borgerlige samfunn.

Marx så for seg en historiens slutt (”Endzustand”) hvor det ikke lenger eksisterer materielle motsetninger. Det nødvendige målet var den sosialistiske overgangsfasen hvor arbeiderklassen overtok produksjonsmidlene, og deretter ville gradvis det statsløse og klasseløse kommunistiske samfunn med like muligheter og frihet for alle vokse frem.

Revolusjon

Siden kommunister mener at kapitalistene ikke vil gi fra seg makten frivillig, tror de at revolusjon er nødvendig. Etter revolusjonen skal staten administrere det som kalles overgangsfasen, sosialistfasen eller proletariatets diktatur, et stadium mellom kapitalisme og kommunisme, hvor forholdene med makt legges til rette for realisering av det kommunistiske samfunn. Denne fasen kjenner vi fra Sovjet og Kina og en lang rekke andre sosialistiske stater. Kongstanken var å rive ned for å bygge noe helt nytt.

Som kjent stagnerte samtlige sosialiststater i overgangsfasen, i form av brutale regimer uten politisk frihet. Store sosiale eksperimenter, som gigantiske kommandoøkonomier uten bærekraft, førte til enorme menneskelige og strukturelle omkostninger. Som regel ble dette delvis løst ved å gjeninnføre halvkapitalistiske løsninger med begrensede markeder for å unngå sultedød og økonomisk havari.

Kommunismens paradoks

Kommunistiske statsformer var langt mer blodige, i relative tall, enn fascisme og nazisme. Likevel hevder mange i dag at kommunismen var en god idé, men som førte galt av sted. Det er fremdeles relativt stuerent å ha en poster av Lenin eller Mao på gutteværelset, selv om Lenin og Mao var arkitekter bak mordene på millioner av mennesker. Dette paradokset kan forundre.

En forklaring er at kommunismen ikke rammet oss selv. Verden fikk innsyn i nazismens forbrytelser gjennom rettssaker og grundig dokumentasjon. Dette ble mulig fordi den nazistiske krigsmaskinen var pulverisert og Tyskland okkupert av seiersmaktene. Det kommunistiske Sovjetunionen var derimot på seierherrenes side.

Russernes tap av 20 millioner mennesker i kampen mot det nazistiske terrorveldet skapte stor sympati for Sovjet og Stalin. Nazismen regnes som vår tids beste eksempel på utvetydig ondskap, hvis grunnleggende idé var grunnet på en negasjon av menneskeheten, en antiuniversell, kvinnefiendtlig, statisk og tilbakeskuende rasistisk herrefolksideologi.

Kommunismen på sin side sto for en virkeliggjøring av det mange forestilte seg var menneskehetens universelle potensial. Det får kanskje kommunismen til å se bedre ut på papiret. I virkeligheten var det omvendt, hvis man teller lik. Kommunismen og nazismen hadde klare likheter, ikke minst når det gjelder totalitær statsform, voldsbruk og lederkult. Begge ideologiene fostret regimer som brukte enorme ressurser på å utrydde avvikende meninger.

Kommunistiske regimer

Lenin tok Marx’ lære et steg videre i pamfletten Hva må gjøres? (1902). Under navnet den demokratiske sentralismen hevdet han tesen om “Enhet – kritikk – enhet”. Det er kvintessensen av marxismen-leninismens metode, hvor målet ikke er kritikk, men kritikk for å nå et høyere nivå av enhet. Som administrator av denne organisasjonsformen var Partiet den absolutte formynder. Partiet skulle absorbere folkemeningen og derfor være ett med folket. I praksis skulle det vise seg at Partiet ikke var særlig lydhørt for kritikk. Under ”den reelt eksisterende sosialismen” ble hundretusener av kritikere stilt foran eksekusjonspelotonger som fiender av partiet og folket.

Under den kalde krigen var mange venstreintellektuelle begeistret for kommunistiske eksperimenter. De norske maoistene (AKP-ml) trodde på Stalin helt til langt opp på 1990-tallet, og partiledelsen besøkte Kambodsjas diktator Pol Pot i 1978, på et tidspunkt da hundretusener ble drept i landet. Sosialistisk Folkeparti (SF) og senere Sosialistisk Venstreparti (SV) hadde betydelige vennskapsbånd til kommunistpartier rundt om i verden.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd er kommunismen som politisk system på vikende front. Selv om både Cuba, Nord-Korea og Kina er styrt av kommunistpartier, forbindes landene i dag med korrupsjon og nepotisme. Dagens kommunister og marxister liker dårlig å bli sammenlignet ideologisk med tankegodset man fant i de kommunistiske landene som nå har kollapset. Ifølge dem var kommunismen en god idé som det gikk galt med, men de har ingen fullgode forklaringer på hvorfor det gikk galt, og hvordan en ny runde med kommunistisk eksperimentering skal kunne realiseres uten vold og massiv bruk av makt.

Artikkelen er sist oppdatert 30.1.20.