Autonomi

Publisert: 9. mai 2018

Hva er autonomi?

Autonomi (fra gresk auto, ”selv” og nomos, ”lov”). Å være autonom er å kunne gi seg selv lover eller å bestemme over seg selv. Uttrykket ble først brukt i politisk tenkning om den greske bystaten, hvor en stat hadde autonomi når borgerne laget sine egne lover i stedet for å være underlagt en fremmed makt. Siden ble begrepet utvidet til også å dekke individer.

I likhet med frihet er autonomi tillagt en mengde ulike betydninger. Det knyttes ofte til begreper som verdighet, uavhengighet og autentisitet. Videre bringes det inn som noe som skal gi aktører en helt spesiell status.

Begrepet autonomi betegner altså både en evne og en status som impliserer visse rettigheter. De to betydningene henger sammen: Statusen tilkjennes noen på grunn av evnen. Det vil også si at det kan ha konsekvenser for statusen hvis evnen forringes vesentlig. Helt enkelt er ikke dette, fordi autonomi som evne må forstås som noe graduelt, mens statusen, og rettighetene den impliserer, er absolutt.

Evnen til autonomi vil alltid være en grad av autonomi, og enkelte mangler evnen i en slik utstrekning at de faller under grensen for minimal autonomi. Dette gjelder små barn, som ennå ikke har utviklet evnene, særlig av kognitiv art, som kreves. Mennesker i koma faller av innlysende grunner under grensen. Det vil også finnes grensetilfeller, for eksempel mennesker med visse psykiske lidelser, som kan være over eller under grensen avhengig av dagsformen. Poenget er at vi hos alle mennesker over en viss alder har en presumpsjon om evne til autonomi, og av dette følger visse rettigheter.

Autonomi og ansvar

Å ha status som autonom er å ha autoritet til å bestemme over en sfære av ens eget liv, og det er illegitimt for andre å gripe inn i denne sfæren med makt såfremt dette ikke er autorisert av aktøren selv. Denne statusen tilkjennes individet fordi det har visse evner til å iverksette og kontrollere handlinger ut fra grunner. Å være autonom er å være selvstyrende. Å være autonom er å være ansvarlig for sitt eget liv, både for det som går bra, og det som ikke går bra. Man kan også si at det å være autonom er å være ett med seg selv, i den forstand at man handler ut fra grunner som i en avgjørende forstand er ens egne. Å være et autonomt subjekt er å ha et visst forhold til en selv. Det innebærer at man kan sies å være ansvarlig for ens handlinger og tanker.

For å være autonom må man som nevnt handle ut fra grunner. Da synes vi langt på vei å identifisere autonome handlinger med rasjonelle handlinger, og omvendt at handlinger som er mindre rasjonelle, også blir mindre autonome. Samtidig burde en autonom aktør også kunne forkaste rasjonaliteten som norm for sine handlinger uten at han av den grunn mister sin autonomi.

Vi kan tenke oss en aktør som bestemmer seg for stort sett å handle impulsivt uten å tenke nevneverdig over sine handlingsvalg. Aktøren velger å følge sine impulser, og dette er et autonomt valg. Vi ville for eksempel ikke mene at aktøren har noe mindre ansvar for handlingen fordi han lot en terning bestemme sitt handlingsalternativ. Det er ikke urimelig å hevde at aktøren mister noe av sin autonomi ved å la terningen bestemme, men det er han selv som har foretatt et autonomt valg om å følge den.

Rasjonalitet

Det er viktig at vi ikke utformer et for ambisiøst begrep om autonomi fordi det har så store implikasjoner for personers status og rettigheter. Når man snakker om å handle ut fra grunner som er ens egne, er det underforstått at man har visse evner til å tenke rasjonelt, samt fravær av emosjonelle forstyrrelser som undergraver rasjonaliteten, og en mer eller mindre adekvat forståelse av egne evner.

Vi kan betrakte en person som autonom bare hvis personen har en evne til kritisk refleksjon over sine oppfatninger, og til å slutte seg til eller avvise dem. Men vi bør ikke kreve at personen har noen bestemte oppfatninger eller preferanser. Jeg kan mene at en person har en rekke feilaktige oppfatninger om verden eller har preferanser jeg, og de fleste andre, oppfatter som svært uheldige, men det er ikke tilstrekkelig for å frakjenne personen evnen til autonomi. Grensen bør gå ved hva vi kan kalle bisarre vrangforestillinger, men det kan neppe formuleres noen skarp grense her.

Selv om man ikke bør frakjenne en person autonomi til tross for at personen har en rekke feilaktige oppfatninger, er det en flytende grense for hvor inadekvat en persons virkelighetserkjennelse kan være før dette vil bringe vedkommende under grensen for minimal autonomi. Omvendt vil en mer adekvat virkelighetserkjennelse bidra til å øke autonomien.

Ytre betingelser

Å leve et autonomt liv krever mer enn indre betingelser i aktøren. Det forutsetter også ytre betingelser av institusjonell og materiell art. For å leve som autonom kreves det at en vesentlig mengde handlingsalternativer og levevis står åpne for borgerne, og det liberale demokratiet er den styreformen som i størst utstrekning ivaretar pluralisme. Det kreves en sterk stat som kan sikre at borgernes grunnleggende rettigheter blir ivaretatt. Autonomi må forstås som anledning til å ha kontroll over sitt eget liv, til å forme dette livet. Da blir ikke omfanget av ens frihet bare et spørsmål om hvilke negative begrensninger som finnes, men også om hvilke positive ressurser som er tilgjengelige.

Artikkelen er sist oppdatert 9.5.19.

Videre lesning:

Christman, John og Joel Anderson (red.): Autonomy and the Challenges to Liberalism: New Essays, Cambridge University Press, Cambridge/New York 2005.

Dworkin, Gerald: The Theory and Practice of Autonomy, Cambridge University Press, Cambridge 1988.

Paul, Ellen Frankel et al. (red.): Autonomy, Cambridge University Press, Cambridge/New York 2003.