Hva er arbeidsdeling?

 

 

Arbeidsdeling er i utgangspunktet en måte å samarbeide på. Ved å dele opp et konkret arbeid i ulike arbeidsprosesser kan vi lettere nyte godt av hverandres ulike interesser, kunnskaper, evner og motivasjoner. Den spesialiseringen som oppstår på denne måten har vist seg å gjøre oss mer produktive og dermed bidratt til å heve vår materielle levestandard. En eller annen form for arbeidsdeling mellom mennesker som lever sammen i små grupper, som i familier, har trolig eksistert gjennom hele menneskehetens historie.

Mye tyder også på at den utvidede formen for arbeidsdeling som strekker seg ut over den lille gruppen, familien eller enkeltbedrifter, og som resulterer i at vi handler med hverandre, også ser ut til å ha fulgt menneskehetens historie fra lang tid tilbake.

Felles for alle typer arbeidsdeling er at de springer ut av det faktum at vi alle er forskjellige og ulike i vår evne til å utføre ulike typer arbeid, og at vi gjerne har noen spesialiteter som vi er gode på å utføre, samt at vi er mindre dyktige på andre områder. I tillegg varierer de naturgitte forutsetningene for å produsere ulike typer varer fra et land til et annet.

Av slike naturlige grunner er mulighetene til å oppnå gjensidige gevinster gjennom stadig nye former for arbeidsdeling i prinsippet ubegrenset. De reelle begrensningene har derfor først og fremst med kunnskap, teknologi, kapital og tilgjengelige markeder å gjøre. Det var dette den skotske filosofen og økonomen Adam Smith ga uttrykk for i sitt banebrytende verk The Wealth of Nations i 1776.

Smiths berømte eksempel på arbeidsdelingens produktivitetsmuligheter hentet han fra studier av en fabrikk som produserte knappenåler. Smith fant ut at ti arbeidere, takket være spesialmaskiner og utstrakt arbeidsdeling, kunne klare å produsere hele 48. 000 knappenåler per dag, med andre ord 4.800 knappenåler per arbeider per dag. Hvis derimot hver arbeider skulle utført alle arbeidsprosessene alene, mente Smith at hver arbeider kanskje ikke ville klare å produsere mer enn én knappenål per dag. Dette forstår vi lettere ut fra Smiths beskrivelse av arbeidsdelingen:

«One man draws out the wire, another straights it, a third cuts it, a fourth points it, a fifth grinds it at the top for receiving the head; to make the head requires two or three distinct operations; to put it on, is a peculiar business, to whiten the pins is another; it is even a trade by itself to put them into the paper; and the important business of making a pin is, in this manner, divided into about eighteen distinct operations.»

Adam Smith forstod også at all handel, når den fikk forløpe så fritt som mulig og med færrest mulige hindringer, ville mangedoble arbeidsdelingens gevinster og heve lønningene og landenes velstandsnivå. For Smith var det derfor markedets omfang som i siste instans begrenset arbeidsdelingen. Derfor var det om å gjøre å la markedets omfang øke gjennom mer frihandel og fjerning av privilegier og beskyttede monopoler, så vel lokalt som nasjonalt og internasjonalt. At en stadig mer avansert arbeidsdeling ville vokse frem spontant, gitt at regjeringene ville tillate fri handel, ga Adam Smith uttrykk for på denne måten:

«This division of labour, from which so many advantages are derived, is not originally the effect of any human wisdom, which foresees and intends that general opulence to which it gives occasion. It is the necessary, though very slow and gradual consequence of a certain propensity in human nature which has in view no such extensive utility; the propensity to truck, barter, and exchange one thing for another.»

Smiths etterfølger blant de klassiske britiske økonomene, David Ricardo, utvidet betydningen av Smiths innsikt gjennom å bevise at vi kan høste store gjensidige gevinster gjennom å handle med hverandre, selv om en av handelspartnerne skulle være mer konkurransedyktig enn den andre på alle områder. Det var tilstrekkelig at det relative konkurransefortrinnet var større på noen områder sammenlignet med andre.

Den moderne forståelse av fordelene ved handel og globalisering bygger videre på Smith og Ricardos innsikt. Siden gevinstene i form av økt produktivitet og økonomisk vekst gjennom handel er så store er det de begrensende faktorene som har fått økt oppmerksomhet i forståelsen av globaliseringsprosessen.

En av verdens fremste handelsøkonomer i dag, Richard Baldwin, har forklart hovedmønstret i utviklingen av en stadig mer finmasket og spesialisert arbeidsdeling som en naturlig konsekvens av hvordan tre forskjellige typer kostnader (hindringer) ved handel reduseres over tid:

  • Handelskostnader: De fysiske, teknologiske og politiske kostnadene ved å gjennomføre internasjonal handel. Eksempelvis innebar innføringen av standardiserte transportkontainere og fjerning av tollbarrierer og tekniske handelshindringer at kostandene ved internasjonal handel og arbeidsdeling i fysiske varer ble sterkt redusert. Konsekvensen ble sterk vekst i internasjonal handel.
  • Kommunikasjonskostnader: Den globale utbredelsen av Internett siden 1990-tallet bidra til en dramatisk reduksjon i kostandene og tidsmedgangen i internasjonal kommunikasjon, utveksling av informasjon, samt tegning av avtaler og gjennomføring av betalinger. Av denne grunn ble det mulig å etablere internasjonalt integrerte verdikjeder for å maksimere gevinster av internasjonal arbeidsdeling og kostnadsforskjeller.
  • Face-to-face kostander: Dette handler om kostnadene ved å treffes og kommunisere direkte og personlig. Nye teknologiske hjelpemidler gjør det nå mulig å fjernstyre kirurgiske inngrep fra utlandet, utføre kvalifiserte serviceytelser og møter on-line. Denne utviklingen åpner for en ny type internasjonal arbeidsdeling innen en rekke profesjonelle servicenæringer.

Baldwins tolkning viser også hvor intimt arbeidsdelingen til enhver tid avhenger av både den teknologiske utviklingen, politisk vedtatte rammebetingelser og dynamiske markedsprosesser, drevet frem av åpen konkurranse og innovasjoner.

Men fortsatt er det lett å se konturene av Adam Smiths banebrytende innsikter i The Wealth of Nations. I dag kan vi dessuten registrere at vi i de rike landene i verden er blitt om lag 25 ganger rikere mellom 1820 og 2020. Sagt på en annen måte: Den økonomiske verdiskapingen per innbygger har økt med rundt 2.500 prosent de siste 200 årene – tilsvarende en årlig produktivitetsvekst på om lag 2 prosent. Denne utviklingen ville vært utenkelig uten arbeidsdeling gjennom åpne markedsprosesser.

 

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken og er sist oppdatert 8.6.2021.

Videre lesning: 

Hva er markedsøkonomi?

Proteksjonisme på fremmarsj? Norske partiers handelspolitikk

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »