Handlingsregelen

Publisert: 6. mars 2018

Hva er handlingsregelen?

Handlingsregelen er en regel for hvor mye vi kan bruke av Statens pensjonsfond – Utland (SPU, gjerne kalt Oljefondet) hvert år. Den sier at vi i et år med normal økonomisk aktivitet kan bruke den forventede realavkastningen i Oljefondet til å dekke utgiftene på statsbudsjettet.

Handlingsregelen ble vedtatt våren 2001 for å fastsette hvordan de voksende oljeinntektene som ble tilført oljefondet skulle fases inn i norsk økonomi. Fra og med våren 2017 er den forventede realavkastningen i regelen satt til tre prosent av kapitalen i fondet.

I år med svak økonomi åpner regelen for at man kan bruke mer enn realavkastningen, slik at det kan føres en ekspansiv finanspolitikk, mens man i år med sterk økonomi bør bruke mindre. På denne måten virker handlingsregelen og oljepengebruken motsyklisk, noe som er ment å bidra til å jevne ut svingningene i økonomien.

I tillegg regnes bruken av oljepenger ut ifra det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet i statsbudsjettet. At underskuddet man tar utgangspunkt i er strukturelt betyr at man tar hensyn til at skatteinntekter er lavere og utbetalinger til dagpenger høyere i dårlige økonomiske tider og korrigerer for det.

Handlingsregelens begrunnelse

Treprosentregelen er basert på en antakelse om at avkastningen på investeringene i Oljefondet over tid vil være om lag tre prosent årlig, etter at man har justert for inflasjon. De årlige oljeinntektene, som varierer betydelig, settes inn i Oljefondet. Ved kun å bruke av den forventede avkastningen, sikres det at fondet vokser så lenge det er nye oljeinntekter, og at man ikke bruker opp kapitalen i fondet. Avkastningen er det beløpet Oljefondet tjener hvert år på investeringene sine, det vil si utbytter, renter og gevinsten fra verdiendringer på verdipapirene.

Det er utviklingen internasjonalt som er avgjørende for hvor stor avkastning vi vil få av Oljefondets investeringer fremover. Høye renter og gode tider gir normalt god avkastning, mens lav vekst og dårlige tider gir lav avkastning eller tap. Det har vært diskusjon om hvilket nivå på realavkastningen som er realistisk, og spørsmålet har blitt diskutert i flere offentlige utredninger. Det var foranledningen for at handlingsregelen ble senket fra fire til tre prosent. Det er ikke sikkert tre prosent er riktig nivå for den forventede realavkastningen, den kan også vise seg å ligge lavere.

Oljepengebruken

Å bruke hele realavkastningen, slik som handlingsregelen legger opp til, kan i noen situasjoner gi enkelte utfordringer. Ved store fall i verdien på Oljefondet, enten som følge av fall i aksjemarkedene eller økninger i kronekursen, legger handlingsregelen opp til at man skal tilpasse oljepengebruken over flere år. Dersom oljepengebruken i forkant av verdifallet lå på den langsiktige realavkastningen, vil man i perioden man tilpasser oljepengebruken tappe oljefondet. En annen utfordring er at når det ikke lenger tilføres nye oljeinntekter til oljefondet, vil bruk av hele realavkastningen innebære at fondets verdi målt i forhold til Norges BNP og fondets verdi per innbygger, gå ned.

Handlingsregelen anbefaler ikke bare hvor mye penger som kan brukes i statsbudsjettet hvert år, men også hva pengene bør brukes til. Da handlingsregelen ble vedtatt i 2001, ble det bestemt at midlene som ble tatt ut, primært skulle brukes på tiltak som kunne styrke den økonomiske veksten i Norge. Det ble vist til konkrete tiltak som lavere skatter, investeringer i veier og annen infrastruktur og investeringer i humankapital gjennom styrking av forskning og utdanning.

Artikkelen er skrevet av Haakon Riekeles, Villeman Vinje og Mathilde Fasting, og er sist oppdatert 15.2.22.