Ideer

Ytringsfrihet handler om jus

I Ytringsfrihet i Norge: holdinger og erfaringer i befolkningen, en spørreundersøkelse om ytringsfrihet nylig utført av Fritt Ord, er spørsmålene så uklare at resultatene blir veldig utydelige, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit hos Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 15. september 2014

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

I Ytringsfrihet i Norge: holdinger og erfaringer i befolkningen, en spørreundersøkelse om ytringsfrihet nylig utført av Fritt Ord, er spørsmålene så uklare at resultatene blir veldig utydelige. Det som kommer frem om ytringskultur i arbeidslivet, synet på media og overvåkning er interessant, men også her er det upresist.

I innledningen til rapporten står det at man ikke har vært opptatt av ytringsfrihet på ”samfunnsnivå” eller av ”systemer”. Undersøkelsen har konsentrert seg om befolkningen, og det står at:

Når vi diskuterer, måler og vurderer ytringsfrihetens kår, så skjer dette som oftest på samfunnsnivå. Vi tar for oss systemer, regelverk, etablerte praksiser, forholdet mellom ulike statsmakter, og politiske og økonomiske interesser. Dette er ikke fokus i denne rapporten. Tvert i mot undersøker vi en sentral, men overraskende lite spurt gruppe: befolkningen. For hvordan står det til med ytringsfriheten sett fra befolkningens ståsted? Har vi tillit til at den finnes – og at den virker? Oppfattes ytringsfrihet som en viktig verdi målt opp mot andre hensyn? Finnes det normative grenser for ytringsfriheten i befolkningen? Er det noen ytringer vi ikke aksepterer – uansett?

Her må det gå galt. System og befolkning kan ikke holdes adskilt i spørsmålet om ytringsfrihet. Ytringsfrihet er juss – eller system og regelverk, som det kalles i denne undersøkelsen. Det er ikke det at man undersøker befolkningens holdninger, som er problemet. Det er at man tilsynelatende tror at juss og ”befolkningens normer” kan holdes adskilt. Intuitivt vil jo de fleste være enige i at rasistiske uttalelser ikke er akseptabelt. Det er normen, men det er hvorvidt folk mener brudd med denne normen skal være forbudt ved lov som er det interessante. Hvorvidt befolkningen har en tilbøyelighet til å ville innskrenke ytringsfriheten ved hjelp av lovverket får vi ikke vite her, da man har prøvd kun å snakke om normer og moral.

Det er merkelig for poenget til de som er opptatt å skille mellom juss og moral i ytringsfrihetsdebatten, at vi ikke kan snakke om juss og moral samtidig. Poenget er at når vi sier at vi for eksempel ikke tolererer rasistiske uttalelser, så er vi samtidig tvunget til å understreke hvorvidt vi mener det bør være forbudt ved lov eller ikke. Hvis vi ikke gjør det, kommuniserer vi meget dårlig. Dette var tilfellet under karikaturstriden. Motstanderne av trykkingen av karikaturer rotet tidvis med juss og moral og ble av tilhengere av trykking derfor utfordret på om de snakket om juss eller moral. Det drev debatten videre og gjorde den mer presis. Men en spørreundersøkelse er ikke et offentlig ordskifte eller et seminar, og derfor må man spørre presist fra starten av, hvis ikke blir det rot – ja, penger ut av vinduet.

Uklare påstander

I undersøkelsen har respondentene blitt spurt om å ta stilling til ulike påstander. Her er noen eksempler:

«Rasistiske ytringer bør tolereres.»

Medier slo opp svarene på denne påstanden med ”syv av ti mener at rasistiske ytringer ikke bør tolereres.” Folk er visstnok ikke så opptatt av ytringsfrihet veid opp mot andre verdier. Men hva betyr toleranse for rasistiske ytringer? Påstanden er såpass upresis at vi ikke får vite noe om hvorvidt folk mener at rasistiske ytringer ikke skal tolereres i betydningen være forbudt ved lov. De fleste av oss tolerer nok ikke rasistiske ytringer, men vi vil ikke forby det. Hvorvidt jeg har rett i denne påstanden gir ikke undersøkelsen noe svar på. Det er synd.

«Ytringer som håner religion bør være tillatt.»

Her er påstanden tydeligere formulert, men fortsatt ikke tydelig nok. ”Tillatt” tolkes nok av mange som ”lovlig”, men det er vanskelig å vite. Mange roter med begreper omkring juss og moral i dagligtalen. Det er ikke nødvendigvis så problematisk, men det må tas hensyn til når det lages undersøkelser av denne typen.

«Ytringsfriheten bør kunne begrenses for å sikre at folk ikke blir trakassert eller mobbet.»

Jeg vet ikke hva jeg ville svart på denne påstanden. Kanskje jeg intuitivt hadde tenkt på ”folk” som enkeltpersoner og svart tydelig: ”ja, injurier og trakassering av enkeltpersoner bør begrenses ved lov.” En annen vil kanskje tenke at ”folk” hentyder til grupper og svare ”nei, vi beskytter individer – ikke grupper.” Igjen er påstanden upresis, og svarene blir derfor mindre anvendelige.

Denne bruken av upresise påstander er uheldig. Det hadde vært interessant å få vite mer om befolkningens meninger om ytringsfrihetens juridiske grenser. I Norge har det versert en myte om at Jonas Gahr Støre var unnvikende og prinsippløs som utenriksminister under karikaturstriden, mens Anders Fogn Rasmussen var sterk og prinsipiell. Det første er det gode grunner til å mene, men Fogh Rasmussen har fått et ufortjent godt rykte. Helt i starten var Fogh Rasmussen også i tvil om hvordan han skulle handle, men da han forstod at han hadde folket med seg, og at befolkningen ønsket at han skulle stå på prinsippene og verne om ytringsfriheten, klinte han til. La oss tenke oss at vi får en ny, lignende karikaturstrid. Kan undersøkelsen brukes til noe – for eksempel av politiske ledere som lurer på om de skal våge å handle prinsipielt? Nei, her finner vi ikke svar på hva folk mener. Folk liker ikke at religioner hånes eller rasistiske ytringer, men hvem gjør vel det? Det er, som sagt, hvorvidt vi synes det er ok at myndighetene forbyr slike ytringer som er det interessante.

Figur 23 i undersøkelsen viser «Aksept for mobbing og hatefulle ytringer av ulike grupper etter ytringsarena.» De ulike gruppene er «enkeltpersoner», «enkeltpersoner i maktposisjon» og «folk med nedsatt funksjonsevne». Ytringsarenaene er:

Blant nærmeste familie og venner
På arbeidsplassen
I nyhetsmediene
I nettavisenes kommentarfelt
I sosiale medier
I kunst, musikk og litteratur
Bør ikke tolereres på noen av disse arenaene

Hvorfor det er brukt «folk med nedsatt funksjonsevne» og ikke enkeltpersoner, som ikke kan gi assosiasjoner til grupper, vet jeg ikke. Det er upresist og kan ha bidratt til forvirring hos respondentene. Likevel, er det noen som blir overrasket av at vi har større aksept for at man kaller en statsminister en «forbanna kødd» rundt middagsbordet, enn at vi kaller statsministeren en «forbanna kødd» på riksdekkende TV? Er ikke dette bare normale normer? Man brenner av mer krutt hjemme enn man gjør på arbeidsplassen, og hvis vi kommer i nyhetsmediene, snakker vi i alle fall saklig. Vi har mer aksept for å sparke oppover enn nedover.

På ett punkt er det likevel noe av interesse. Menns aksept for mobbing og hatefulle ytringer er i gjennomsnitt 10 prosent høyere enn kvinners aksept. Med tanke på trakassering som kvinner i fremtredende posisjoner sies å oppleve, er dette interessant. For selv om det er normalt at vi aksepterer mer sparking oppover enn nedover, er det ingen spesiell grunn til å akseptere hatefulle ytringer eller mobbing rettet mot enkeltpersoner i maktposisjoner. At kun 59 prosent mener at hatefulle ytringer og mobbing av enkeltpersoner som er i maktposisjon, ikke kan tolereres på noen arenaer, mens tallene for de to andre er 87 og 90 prosent, viser en ganske markant forskjell, som muligens viser en sunn autoritetsskepsis i befolkningen. Men en ting er å være kritisk til autoriteter, noe annet er å mobbe og trakassere. Disse tallene kan nok delvis være med på å forklare hvilken type mennesker som søker maktposisjoner i samfunnet, og at kjønn kan være en viktig dimensjon her, vil nok av mange oppfattes som åpenbart.

Kvinner og minoriteters ytringsfrihetskår

I undersøkelsen har man også undersøkt «Andelen som har opplevd å få ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha deltatt i en diskusjon eller sagt sin mening offentlig.» Her er det ingen nevneverdig forskjeller på menn og kvinner. Menn opplever det mest; 33 prosent mot 29 prosent for kvinner. Minoritetsutvalget, som riktignok ikke er representativt for hele innvandrerbefolkningen og hvor de med lengst botid og utdannelse er undersøkt, viser heller ikke forskjeller mellom kjønnene.

De med minoritetsbakgrunn opplever likevel i større grad ubehagelig eller nedsettende kommentarer, der de opplever at deres religion, etnisitet eller kjønn blir brukt mot dem, fremfor kritikk av saksinnhold. Kvinner opplever også generelt i større grad enn menn at kjønn blir brukt mot dem. Minoriteter som opplever ubehageligheter etter å ha ytret seg offentlig, har en større tendens enn de i majoritetsbefolkningen som opplever det samme, til å svare at de vil være mer forsiktige med offentlige ytringer i fremtiden, men som det understrekes i rapporten: Vi vet ikke om ubehaget som oppleves skyldes motstand fra etnisk norske eller fra minoritetsmiljøene selv.

Mediene

Mediene som institusjon har mye lavere tillit enn andre institusjoner i samfunnet, som for eksempel politi og rettsvesen. Dette har av flere blitt fremhevet som et problem for den rollen som ytringsfrihetens infrastruktur som mediene har. Det er likevel grunner til å nyansere de dystre svarene som er omtalt i kjølvannet av at rapporten ble lansert. For det første har over 50 prosent av befolkningen ”svært stor tillit” eller ”nokså stor tillit” til at norske medier ivaretar ytringsfriheten på en god måte og til at mediene tilbyr en mangfoldig offentlig debatt. På spørsmål om hvorvidt befolkningen mener mediene er frie og uavhengige av staten eller eiere/annonsører, er resultatene ganske nedslående. Kun 48 prosent har tillit til at mediene er uavhengige av staten, og kun 23 prosent har tillit til at mediene er uavhengige av eierne.

Tilliten til private eiere er særlig lav, men her må vi spørre oss hva som menes med ”uavhengighet”. Mediene er jo ofte avhengige av pressestøtte fra staten, kan respondenter ha blandet inn dette forholdet? Det samme kan sies om uavhengighet fra eierne. Eierne forventer jo salg av f.eks. aviser. Det påvirker åpenbart forsideoppslag i tabloidaviser, så slik sett er ikke redaksjonen uavhengig. Det er vesensforskjellig om folk tolker dette som mangel på uavhengighet eller om de tror at eierne har redaksjonell styring. Spørsmålene er for uklare. Dette var også et problem med spørsmålsstillingen i ytringsfrihetsbarometeret for 2013. Likevel, man skal ikke henge seg for mye opp i spørsmålsstillingen, og hvis vi skal si noe om resultatene, er det grunn til å si at mediene har et problem. Særlig det at tilliten er lavere hos dem som deltar i mediene, med avisinnlegg og lignende, er interessant. Det kan nok skyldes at de som er over gjennomsnittet interessert i politikk og samfunnsspørsmål, ofte klager over at mediene ikke dekker viktige saker godt nok – og de er i alle fall ikke nyanserte!

Et annet problem er at norske medier er schizofrene. Det er vanvittig mye vås om flått, sydenreiser og kjendiser som i stor grad er med på å finansiere den mer saklige og samfunnsorienterte journalistikken. Her blandes ofte snørr og bart. For samfunnsengasjerte mennesker er det en plikt å gjøre narr av og himle med øyene over tabloidenes forsider, men det er jo hvorvidt det finnes kvalitetsmessig journalistikk innimellom alt våset som er interessant. Men folk har ikke særlig tiltro til selve journalistikken heller, for hele 16 prosent mener at journalister i svært stor grad favoriserer kilder som deler deres eget syn, og hele 46 prosent mener journalistene gjør det i ganske stor grad. Frp-velgere mener (selvfølgelig) dette i ekstra stor grad. De mener at radikale journalister intervjuer radikale forskere. Noe positivt kan vi likevel trekke ut av dette: De mediene, og særlig de journalistene, som vil ha mer kvalitet, kan bruke undersøkelsen til å hevde at leserne er lei kjendiseri og flått – til og med at folk flest vil ha kvalitet.

Fordommer bekreftes

Undersøkelsen bekrefter normale fordommer vi har. På side 28 kan vi lese:

Befolkningsundersøkelsen viser at kjønn, alder, utdanning og tillit spiller en rolle for avveininger om ytringsfriheten. Et mønster som går igjen er at menn, unge og personer med høyere utdanning vektlegger ytringsfrihet mer enn andre hensyn. De med lavere sosial tillit tolererer i høyere grad rasistiske utsagn og ytringer som håner religion.

Kvinner er altså mindre tolerante for rasisme enn menn, Frp-velgere har lavere tillit til mediene enn andre, folk med høyere utdanning har generelt høyere tillit til andre og til institusjoner, forfattere og journalister verdsetter ytringsfriheten høyere enn andre grupper. Frp-velgere vil ha mindre redaksjonell kontroll på nettavisdebatter enn SV-velgere. Ingenting overrasker, undersøkelsen bekrefter tvert imot de fleste fordommer.

Undersøkelsen viser likevel en del resultater omkring ytringskultur, som kan være nyttig og angir en del spor som bør følges opp i det videre forskningsarbeidet. Dekningen av opplevelsen av ytringsfrihet på arbeidsplassen og synet på overvåkning er også viktig og interessant. Det som overrasker, er hvor upresist man har stilt spørsmålene i undersøkelsen. Det må bli bedre i det videre arbeidet med status for ytringsfriheten i Norge.

Publisert: 10. oktober 2022