Woke-kulturen er autoritær – og bør bekjempes av alle liberalere
Dersom wokeness og identitetspolitikk blir en dominerende kraft i samfunnet, ser det mørkt ut for det liberale demokratiet.
Publisert: 7. mai 2021
I Minerva utfordrer kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen de av oss som frykter woke-kulturen. Gjennom fem postulater ber hun motstanderne tenke over hvorvidt woke-kulturen egentlig er så ille. Svaret på spørsmålet er dessverre ja; woke-vekkelsen er ille, ettersom den er autoritær, anti-liberal og regressiv. For all del. Mye av det Larsen vektlegger som positivt ved den nye kulturen er jeg enig i. Økende pluralisme i kulturen og nye stemmer med andre perspektiver representerer en positiv kraft – og Larsen beskriver disse elementene på interessant måte. Men Larsen overser de virkelige skadelige sidene ved woke-bevelgelsen, og hva jeg oppfatter som kjernen i kulturen; hvis woke og identitetspolitikk blir en dominerende kraft i samfunnet, ser det mørkt ut for det liberale demokratiet. La meg begrunne dette gjennom å svare konkret på Larsens fem postulater.
Larsens første postulat: Å gi plass til nye stemmer betyr ikke at de gamle skal vekk.
Selvsagt skal vi gi plass til nye stemmer. Det liberale samfunn kjennetegnes nettopp av en vital offentlighet med meningsmangfold, der det er høyt under taket, og plass til nye stemmer og ideer. I liberale samfunn løser vi konflikter gjennom åpen debatt, der ulike argumenter testes mot hverandre på ideenes marked. Dette er et ideal som har tjent våre samfunn godt, selv om de ikke alltid er blitt etterlevd hundre prosent.
Det er i så måte lett å være enig med Larsen i at diskusjoner om pensum, fag og hvilke stemmer som skal løftes frem er viktig – og er en kritisk fagdebatt som vi som samfunn og den enkelte fagtradisjon kontinuerlig må ta. Problemet er at woke-kulturen ikke deler idealet om en levende offentlighet. Tvert imot preges woke-kulturen av en smal meningskorridor, hvor man blant annet gjennom cancel culture søker å eliminere (gamle) stemmer som ikke deler woke-kulturens ideologiske renhet. Målet er sjelden åpen samtale, men å true meningsmotstandere til underkastelse. Det er forklaringen på hvorfor så mange av dem som blir kansellerte i den amerikanske offentligheten, ikke befinner seg langt ute på den autoritære høyresiden, men veldig ofte er sentrumsliberale som markerer avstand til woke-kulturens ideologiske trosgrunnlag. Det var nettopp av den grunn at tidligere president Barack Obama advarte mot «Wokeness».
Larsens andre postulat: At universitetene er arnested for radikale ungdomsbevegelser, med en tidvis monoman gruppedynamikk, er ikke noe nytt.
Det er riktig at akademia, og for så vidt enhver institusjon, vil preges av gruppedynamikk. Gode institusjoner er opptatt av å motvirke gruppetenkning, og akademia har et særlig ansvar for å legge til rette for meningsmangfold og kritisk debatt. En ting er at liberale (etter amerikansk forståelse) totalt dominerer amerikansk akademia – og at konservative knapt har noen plass på campus. En annen ting er at fryktkulturen som kommer i kjølvannet av den nye kulturen gjør at mange har blitt redde for å uttrykke sin mening. Dette fordi woke-bevegelsen er mer opptatt av å bruke akademia som et verktøy for sosial rettferdighet enn at det skal være en institusjon som søker sannheten.
Det trenger ikke være en motsetning mellom disse målene – men noen ganger er det tilfelle. Og vinner woke-kulturen frem vil det ødelegge akademia som institusjon, ettersom dens ideal ikke lenger vil være å søke sannheten, men fremme «riktige» meninger. Dette har videre sterke samfunnsimplikasjoner, ettersom studentene tar de dårlige ideene med seg ut i verden når de forlater campusene sine, og bringer dem videre til nye arenaer. Ikke minst til jobber i media og store selskaper. Konsekvensene av dette kan vi lese om hver dag i amerikanske og britiske medier. Det er alt annet enn oppmuntrende lesing.
Larsen tredje postulat: Kjemp for liberale verdier, ikke mot woke-folket.
Problemet er at woke-kulturen representerer en trussel mot liberale verdier. Det gjenspeiler seg langs ulike akser, hvor den umiddelbare kampen står om ytringsfriheten. For liberalere er dette en grunnleggende rett, for woke-folket er den mindre viktig. Larsen har helt rett i at høyre-autoritære krefter i land som Polen, Ungarn og USA representerer en trussel mot det liberale demokratiet og ytringsfriheten. Og her trenger vi aktivister som er villig til å kjempe for minoriteters ytringsfrihet og mot diskriminering. Imidlertid er ikke dette et spørsmål om å velge mellom høyreautoritære og woke. Fra en liberal (sentrums)posisjon er det maktpåliggende å kritisere begge deler, ettersom begge deler representerer en trussel mot det liberale demokratiet.
Om jeg får være ørlite personlig, har jeg de siste fem årene nettopp vært i en tofrontsdebatt, hvor kulturkrigerne på høyresiden konstant beskylder meg for å gå identitetspolitikkens ærend når jeg kritiserer republikanere og Trump, mens identitetspolitikere på venstresiden beskylder meg for å dele ideologisk omland med 22. juli-terroristen. Sistnevnte skyldes en positiv anmeldelse av en bok skrevet av Ayaan Hirsi Ali. Min argumentasjon – i hvert fall slik jeg selv ser den – har alltid vært et grunnleggende forsvar av liberale verdier. I motsetning til woke-kulturen, som ønsker å rive dem ned.
Larsen fjerde postulat: Spillereglene oppleves ikke like for alle, selv om de gjør det for deg.
Selvfølgelig eksisterer det fremdeles rasisme og diskriminering også i våre liberale samfunn, selv om det har blitt mye bedre. Sistnevnte poeng er ikke et argument for ikke å gjøre spillereglene enda likere, og selvsagt bør alle ta innover seg historier om rasisme. Rent generelt den offentlige debatten også å ha rom for personlig historier, subjektive opplevelser og stor grad av identitet. Kulturen vil bli fattigere – og samfunnsdebatten vil gå glipp av viktig erfaringsbasert kunnskap – dersom vi stenger for slike opplevelser.
Men personlige historier og følelser kan ikke trumfe argumenter. I et liberalt samfunn bør politiske avgjørelser forankres i kunnskap og kritisk debatt – ikke på personlige følelser. Woke-kulturens vekt på identitet, følelser, og ytre karaktertrekk er nærmest manisk. Woke-folket har snudd Martin Luther King’s drøm om at en person «will not be judged by the color of their skin but by the content of their character» på hodet. For woke-kulturen dreier alt seg om rase – hele tiden. Denne insisteringen på at folk med ulike bakgrunner og hudfarger ikke egentlig kan forstå hverandre bidrar til å gjøre oss alle mindre menneskelige. Dette vil forsterke polariseringen, og det vil gjøre det enda vanskeligere å leve sammen, på tvers av alt det som gjør oss forskjellige fra hverandre.
Larsens femte postulat: Snakk med folk i det virkelige liv, ikke bare på nettet.
Dette er et særdeles godt råd; problemet er at woke-kulturen dominerer mange sosiale plattformer – og har sågar sådd sine tentakler langt inn i Silicon Valley. Med andre ord er woke-folket lite interessert i å høre eller diskutere med folk som ikke lever opp til kulturens krav om ideologisk renhet. Personer som utfordrer dens ortodoksi, risikerer digital lynsjing, jf. Obamas innvending tidligere. Det store problemet med Wokeness er at det infiserer alle plattformer for sosiale relasjoner – så vel nettet som det fysiske livet.
Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg har både forståelse og sympati for Larsens forsøk på å dempe kulturkrigen. Videre er det all grunn til å være på vakt mot på urett – eksempelvis rasisme og diskriminering. Vi trenger både institusjonelle reformer som bedre polititrening, og vi trenger praktiske verktøy som anonyme jobbsøknader, for å nevne et par eksempler. Woke-bevegelsen har rett i at liberale samfunn ikke er perfekte, men dagens vestlige samfunn er – etter alle vesentlige indikatorer for et godt samfunn – de historisk mest vellykkede. Den utviklingen kan vi nettopp takke vestlige, liberale institusjoner for. Dette er institusjoner som woke-kulturen i verste fall kan undergrave. Nettopp derfor burde liberalere i alle land bidra til å bekjempe trusselen mot det liberale demokratiet wokeness kan utgjøre.
Innlegget var publisert i Minerva 5. mai 2021.
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
