Ideer

Vi i det norske fellesskapet

Du må passe deg for hva du mener og for hvilke seminarer du drar på, hvis du skal være en del av det norske vi, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 14. mai 2020

Havner du på utsiden, og blir definert som en som ikke jobber for det store norske likhets- og fellesskapsorienterte vi, er du i trøbbel. Noen ganger er utenforskapet selvforskyldt – andre ganger er det som anses som innafor for strengt definert.

Alle vil med

Alle gjør en iherdig innsats for ikke å bli utdefinert. Nåde den som ikke omfavner den norske modellen og tanken om det norske vi. I Civita gir vi ut bøker som Den norske velferden for å vise at selv vi – som stammer fra de gamle næringsliberale fra Libertas – er innafor. Erna Solberg måtte skrive boken Mennesker – ikke milliarder for å bli statsminister. Arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen bekjenner i VG sine ungdomssynder – han tullet i sine yngre dager i Unge Høyre med 1. mai. Sånt passer ikke inn i det norske vi. «Hvite gutter leker best», skriver Aage Borchgrevink i en mye delt kronikk. Han skriver kort sagt om noen som er norske, men som angivelig ikke har fått med seg at det i Norge heter «Like gutter og jenter leker best».

Klima og likestilling

Det er ikke bare på velferdsområdet det norske vi er strengt definert. Det er grenser for hva vi bør mene om mangt. Er man klimafornekter er man forståelig nok utdefinert, men det er trangere: Man må også være for de rette tiltakene: Vi er en rik nasjon med ansvar, og ansvar tar vi best med kutt på hjemmebane.

Vi er stolt av å være verdens mest likestilte land, men det er trangt likevel. Selv med Frp i regjering, og et solid ikke-sosialistisk flertall på Stortinget, ble ikke likestillingsloven kjønnsnøytral. Til tross for at vi er så likestilte trenger kvinner særbehandling. Hva vi bør mene om likestilling er nemlig strengt definert.

Havnet utenfor

En som nylig havnet på utsiden av det norske vi, er direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten. For ni år siden snakket hun nemlig på et Civita-seminar. Birger Emanuelsen skriver i en mye delt og interessant VG-kronikk om dette seminaret. Bratten havner utenfor, fordi hun hadde frekkhetens nådegave og var undrende til et krav fra sykepleiere. Ifølge Emanuelsen ble det gjort narr av at sykepleierne ønsket en time i uken til etisk refleksjon.

Jeg var til stede på dette seminaret og husker det ikke helt slik. Uansett er sykepleiere en gruppe man ikke kan kritisere for mye, dersom man ønsker å holde seg inne med det norske vi. Man må i det minste ikke ha for mange meninger om hvordan sykepleiere kan gjøre en best mulig jobb i helsevesenet, samtidig som de har gode arbeidsforhold. Jeg oppfattet, som sagt, Brattens innlegg annerledes enn Emanuelsen: Hun uttrykket bekymring for fremtidens velferdsstat og misforholdet mellom dem som er utenfor og innenfor arbeidslivet. Som et ledd i dette var hun noe kritisk til enkelte ideer om hva som best sikrer et godt helsevesen og arbeidsmiljø, og som best verner velferdsstaten. Og så lo vi, uten at jeg tror det betyr så mye. Noen av oss ler av kapitalister og sjefer også – de fleste ler i alle fall av Herbjørn Hansson. Han er jo herlig. Jeg tror ikke at vi er tjent med å legge for mye i det, om vi skal bevare et bredt og inkluderende norsk vi.

Intellektuell nysgjerrighet

Emanuelsen etterlyser også, forståelig nok, intellektuell nysgjerrighet og innlevelse hos Henrik Syse på bakgrunn av hans kommentarer i etterkant av det berømte Tangen-seminaret.

Det er imidlertid interessant at Emanuelsen selv viser så lite intellektuell nysgjerrighet for hva som kan ha vært Brattens poeng den høstdagen på Oscarsborg i 2011. Kan det tenkes at Bratten har noen erfaringer og perspektiver på hvordan vi kan organisere det norske helsevesenet, som er verd å lytte til? Det har hun utvilsomt. Jeg har forsøkt å påpeke noen av Brattens perspektiver i replikker til Emanuelsen tidligere.

Nå har Emanuelsen utvilsomt likevel gode poenger. Dugnadsbegrepet har blitt noe klamt, særlig under koronakrisen. Historien om Emanuelsens mor som jobbet alene som nattevakt på institusjon, gjør inntrykk. Noen ganger opplever helsepersonell, lærere eller bussjåfører at manglende ressurser og ulikhet i makt virker hemmende. Da er det forståelig at det protesteres mot appeller til dugnad.

Helsevesenet mangler ikke nødvendigvis penger

Jeg har selv jobbet i helsevesenet på to ulike avdelinger i psykiatrien. På det første stedet klaget enkelte sykepleiere – ikke ulikt Emanuelsens mor – over at de hadde for mye å gjøre og ikke fikk fulgt opp pasienter. Vi brukte tvang og la pasienter i belter på nesten hver vakt. Arbeidet var naturligvis krevende og ganske stressende. Samarbeidet mellom arbeidstakere og ledelse var tidvis ganske dårlig. På den andre avdelingen ble knapt noen pasienter lagt i belter. Få eller ingen sykepleiere klaget over manglende tid. I tillegg klaget få over ledelsen eller leger med mer makt og lønn.

Det skal ikke utelukkes at den store ulikheten i de to tilfellene hadde noe med ressurstilgang og økonomi å gjøre, men det er tvilsomt. Men det hadde kanskje noe med organisering, ledelse og holdninger å gjøre. Og det er dette perspektivet som så ofte uteblir i norske maktanalyser. Det norske vi, tilliten og likheten blir ofte strengt definert av venstresiden. Min kollega Torstein Ulserød skrev om dette i en kronikk nylig. Den norske modellens «vi» hylles til venstre og høyre på et så snevert vis at viktige perspektiver ofte uteblir.

Naiv elite

En offentlig debatt hvor «eliten» blir utdefinert av det norske vi, fordi den er «blinde for forskjeller», eller hvordan jobben er «på gølvet», er uheldig. Det er mer en hersketeknikk enn saklig argumentasjon. En høyt utdannet byråkrat i et departement eller en næringslivsleder har ikke alltid rett, men hun tar heller ikke alltid feil. Personer med kapital, politikere, vi som jobber i tenketanker eller av ulike grunner er en del av skravleklassen, har likevel relativt sterk definisjonsmakt. Mangel på bevissthet rundt dette er en del av forklaringen på tendensene til populisme vi ser. Beskyldninger om populisme bør likevel ikke sitte for løst – av og til kan establishment takke seg selv. I det norske vi er det noen ganger for trangt, men det bør heller ikke være for løst, dersom vi skal ta hensyn til vår egenart. Derfor bør vi være forsiktige med å appellere til dugnad i utide og med hvilke seminarer vi drar på.

Innlegget var publisert i Minerva 12. mai 2020.

Publisert: 14. mai 2020