Ideer

Vi har glemt hvorfor vi straffer

Selve grunntanken i en strafferett er i sin natur liberal. Den skal sikre individets autonomi og dets verdighet i kampen mot staten og fellesskapet. Det er bare gjengjeldelsesteorien som tar individets autonomi på alvor. Det er feil å tro at prevensjonstanken er mer sivilisert enn gjengjeldelsen. Det er omvendt, skriver Morten Kinander hos Minerva.

Morten Kinander

Publisert: 26. april 2012

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.

I Norge begrunnes straffen med dens preventive effekt. Gjengjeldelse, ansvar og rettferdighet er glemt. Det har konsekvenser for hva vi straffer og hvor hardt vi straffer.

Hele vårt juridiske etablissement begrunner straffen med prevensjon: individualprevensjon og allmennprevensjon. Tanken om at straffen skal virke avskrekkende, og slik være fellesskapets styringsinstrument, har vært ansett for å være straffens moderne og humanistiske begrunnelse.

At en gjerningsmann skal møtes med gjengjeldelse, er en oppfatning som har vært i diskreditt i norsk strafferett siden tidlig på 1900-tallet. Gjengjeldelse som straffebegrunnelse har vært slått i hartkorn med hevnen, og dermed med de nedrigste motivene i oss, motiver som en rettsstat skal søke å verne oss selv mot. Det er kun prevensjon og samfunnsnytte som kan begrunne at vi setter folk i fengsel, ifølge den offisielle utlegningen av straffens legitimitet.

Spørsmålet er imidlertid om det ikke er prevensjonstanken som har moralske utfordringer, og om ikke gjengjeldelsen bedre både forklarer og begrunner hvorfor vi straffer.

Prevensjon som begrunnelse for straff makter nemlig ikke å gjøre rede for selv våre enkleste forestillinger om rettferdighet. Og viktigst av alt: I sin iver etter å anse straffen som et samfunnsmessig styringsinstrument, har ikke prevensjonstanken noe rom for å håndtere straffens egentlige liberale begrunnelse, nemlig ansvaret.

Ved å skyve ut tanker om krenkelse og gjengjeldelse, om ansvarlighet, om uskyldspresumsjon, om forholdsmessighet, om legalitet og legitimitet, står vi tilbake med et normativt sort hull i vår brutalitetshåndtering.

De viktigste forbrytelsene kan nemlig ikke håndteres i et prevensjonslys, siden de verken allment eller individuelt bidrar til å hindre gjentagelser. Dermed må vi søke andre begrunnelser. Men norsk strafferett har ingen andre, siden gjengjeldelse har falt i unåde.

«Det er av respekt for lovovertrederen selv at vi straffer ham. Vi tar ham på alvor ved å si at han fortjener en straff.»

Hvorfor straffer vi?

Det er i realiteten to teorier om hvorfor vi straffer mennesker som vi mener har gjort noe galt. Begge stammer fra opplysningstiden. Den ene teorigruppen kan vi kalle retributivister, eller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere.

Begge teoriene representerer noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Men der den ene har sitt utgangspunkt i forholdet mellom krenkelsene og gjerningsmannens handling, hans ansvar og hans plikt til å gjøre opp for seg, har den andre avskrekkingen, samfunnsstyringen og opplæringseffekten som straffens omdreiningspunkt. Det kan beskrives som et skille mellom straff fordi det har blitt syndet og straff for å hindre synd (Hurwitz 1964:63).

Gjengjeldelsen har vært ansett for å være bakoverskuende, mens prevensjonen har vært sett på som framtid, optimisme og humanitet. Bare i dette gjenkjenner vi den vitenskapelige styringsoptimismen som bekledde 1900-tallets positivisme og troen på den sosiale ingeniørkunsten. Det var på mange måter naturlig at man valgte prevensjonen i en tid der de empiriske vitenskapene skulle ligge til grunn for samfunnsstyringen. Dette vitenskapsidealet hadde også stor innvirkning på rettsvitenskapen, hvor det først og fremst var målbare konsekvenser som dannet utgangspunkt for rettens begrunnelser.

Den offentlige begrunnelsen for straff

Retributivistene har fått hard medfart i norsk strafferett, så hard at det er umulig å peke på en eneste kriminolog, rettssosiolog eller rettsvitenskapsmann som har bevilget gjengjeldelsen den minste anerkjennelse.[1] Johs Andenæs, norsk strafferettsnestor par excellence, uttalte bombastisk: ”I nordisk strafferettsvitenskap spiller gjengjeldelsesteorier ingen praktisk rolle” (1974:80).[2] Den danske professoren Stephan Hurwitz slår fast at: ”I nyere nordisk doktrine er gjengjeldelseslæren så godt som fullstendig forlatt til fordel for preventive synspunkter” (1964:72).[3] Fullstendig forlatt, altså. Ingen praktisk rolle.

Dette er fortsatt tilfellet. Som det heter i det politiske dokumentet som ligger til grunn for vår siste, påstått moderne straffelov av 2005: ”Gjengjeldelse kan ikke være straffens formål” (ot.prp nr 90 2003-2004, s 77). ”Dette er tanker”, heter det, ”som i tidligere tider har preget de såkalte absolutte straffeteoriene, men som står oss mer fremmed i dag”

Men hva er nå disse tankene som ”står oss så fremmed i dag” og som har ”vært fullstendig forlatt”?

Jo, dette er tanker som knytter straffen til det ansvaret som gjerningsmannen har fordi han har gjort en forbrytelse. Fordi han har handlet ut fra sin egen frie vilje, er han altså ansvarlig.

«Når samfunnsnytten er den største begrunnelsen for å straffe, er det i teorien helt vilkårlig hvorvidt en påstått gjerningsmann er bevist uskyldig og om det finnes et klart lovgrunnlag.»

Denne ansvarligheten er selve grunnlaget for at man kan påføre ham det ondet som straffen er. Den krenkelsen han har begått, er en forbrytelse mot det handlingssystemet vi alle er en del av, og som vi andre innretter oss etter. Det er altså snakk om en personlig bebreidelse overfor gjerningsmannen som vi mener følger av at han både kunne og burde ha handlet annerledes. Som Hegel formulerte disse tankene, er det av respekt for lovovertrederen selv at vi straffer ham. Vi tar ham på alvor ved å si at han fortjener en straff.

Stikkordet for gjengjeldelsesteoriene, slik den er formulert hos for eksempel Immanuel Kant, er rettferdighet. Straffens rettferdighetsaspekt kommer til uttrykk i at straffen er et forhold mellom gjerningsmannen og den krenkelsen han har begått. Det er dette, og ikke samfunnsnytten, som er straffens omdreiningspunkt.

Disse tankene har vært tilbakevist som relevante i norsk strafferett siden Anton Martin Schweigaard på tidlig 1800-tall karakteriserte Hegels filosofi som et intellektuelt nullpunkt.[4]Siden har ingen i norsk strafferettsmiljø turt å ta til orde for gjengjeldelse, av redsel for å bli stemplet som en hegeliansk metafysiker.[5] Det er mulig at Gunnar Skirbekk har sine ord i behold når han karakteriserte Schweigaard som ”tankeløysas apostel” i norsk åndsliv, og at vi fortsatt lider under konsekvensene av denne typen tenkning i norsk rettsvitenskap.[6]

I dag er det kun det rent pragmatiske elementet i gjengjeldelsen som står igjen: ”I dag lever arven fra gjengjeldelsesteorien videre i troen på den virkning det har for den sosiale ro i samfunnet at borgerne ser at det blir reagert overfor de som begår lovbrudd.”

Det ville blitt sosial uro dersom folk opplevde at gjerningsmenn ikke ble straffet. Tanker om ”å gjøre opp for seg” har blitt forlatt.

Departementet treffer spikeren på hodet:

”[…] hensynet til rettferdighet og humanitet taler mot å påføre mennesker et onde uten at det har noen nytteverdi for samfunnet. Departementet legger til grunn at straffens formål etter dette må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig.” (pkt 6.2, uth her).

Tradisjonelt har prevensjonstanker blitt fremstilt som humanismens svar på den brutale hevnen, særlig slik prinsippet om ”øye for øye, tann for tann”, har blitt fremstilt.[7] Straffen skal forme samfunnet, og vi skal bare straffe når det er til gode for oss alle. Det er jo tross alt snakk om ”pine”, som Nils Christie har snakket om i alle år.

Men er det nå slik at utilitaristiske prevensjonstanker er så humane? Eller kan man tvert imot snu problemstillingen på hodet og hevde at det er prevensjonstankene som har et problematisk forhold til grunnleggende moralske rettferdighetstanker?

Kan prevensjonstanken redegjøre for straff i det hele tatt?

Prevensjonstankens største problem er at den ikke makter å gjøre rede for spørsmålene om ”hvorfor”. Hvorfor krever vi lovhjemmel? Hvorfor har vi uskyldspresumsjon? Hvorfor mener vi det skal være forholdsmessighet mellom straffen og gjerningen? Og hvorfor omtaler vi straffen som en mulighet for gjerningsmannen til ”å gjøre opp for seg”? Alt dette er tanker som tilhører gjengjeldelsesteorien, men som visstnok står oss fremmed i dag.

Prevensjonsteoriene bruker gjerningsmannen som et middel for å styre andres atferd. Når samfunnsnytten er den største begrunnelsen for å straffe, er det i teorien helt vilkårlig hvorvidt en påstått gjerningsmann er bevist uskyldig og om det finnes et klart lovgrunnlag. Og slik dømmer Høyesterett også, når de idømmer ubetinget fengsel for forhold som tidligere kun har gitt samfunnstjeneste ”for å sette et eksempel”, som det heter (jf Rt. 2000.1852).

«Skal vi følge departementets og hele strafferettsmiljøets syn på straff, vil de aller fleste drapsmenn måtte gå fri.»

Når man bruker allmennprevensjon som begrunnelse for å straffe, vedrører det hele rettsstatens og menneskerettighetenes begrunnelse. Som det heter i den tyske grunnloven av 1949: ”Den menneskelige verdighet er uantastbar”. Og det er nettopp dette prinsippet som prevensjonstanken så eklatant setter til side, når den hevder at lovbryteren kan brukes som et middel for å styre samfunnet. Ved forbrytelsen gir han opp sitt vern mot flertallet, synes tanken å være. At dette skulle være mer humant enn gjengjeldelsestanken, er vanskelig å forstå.

Når forbrytelsen og straffen derimot ses på som et forhold mellom gjerningsmann og krenkelse, vil oppgjøret nettopp følge de prosedyrene som begrunner rettsstaten: ansvarlighet, lovhjemmel og etterrettelige bevis. Det er ingenting i prevensjonstanken som setter slike skranker for straffens anvendelse: Hvis prevensjonseffekten antas å være høy, vil man tvert imot kunne begrunne lavere beviskrav, mer uklare hjemler, større makt til politi og påtale, og ikke minst har man anledning til å gi forholdsmessighetsprinsippet på båten.

Hvorfor skal straffen stå til forbrytelsen når det er straffens gode virkninger som er straffens legitimitet? Hvorfor er det så viktig å bevise skyld dersom de fleste tror at vedkommende er skyldig?

Virkningen kan ikke være begrunnelsen

Straff har mange virkninger. Trafikk og skatt er de beste eksemplene på at straffen har store allmennpreventive virkninger. Men det eneste trafikkforbrytelser og drap har til felles, er at de begge representerer et brudd med en regel som finnes i straffeloven. Handlingenes karakterer kan ikke sammenlignes.

Det vi kan kalle ”de egentlige forbrytelsene” har stort sett det til felles at de er moralske forbrytelser, og at straffen har liten preventiv betydning. De fleste av oss lar ikke være å drepe fordi det er høy straff, men fordi tanken på å våkne opp som drapsmann lokker fram selvmordet som alternativ. Og omvendt, grunnen til at drap straffes relativt hardt, er jo at drapet representerer den verste krenkelsen av alle. Straffen for drap er et moralsk spørsmål, ikke en styringsutfordring.

Skal vi følge departementets og hele strafferettsmiljøets syn på straff, vil de aller fleste drapsmenn måtte gå fri. Det gjør de selvfølgelig ikke, og det norske rettssystemet setter legalitetsprinsippet og uskyldspresumsjonen høyt. Det betyr at vi i Norge i dag ikke vet helt hvorfor vi straffer.

Straff er det mest alvorlige offentlige tiltaket som finnes, og berører det dypeste i oss som individer og som samfunn. Likevel har hele strafferettsmiljøet latt dens begrunnelse forfalle til et teoretisk lavt nivå, hvor selv de mest sentrale begrepene ikke kan gjøres rede for.

Har dette egentlig noe å si? Med andre ord, vil det få praktiske konsekvenser om vi aksepterer at gjengjeldelsen er straffens beste begrunnelse?

Spørsmålet om begrunnelse er ikke bare et spørsmål om praktiske konsekvenser, men om en forståelse av hvorfor vi påfører andre mennesker lidelse og pine. Jo bedre vi klarer å forstå og begrunne det, jo større legitimitet har denne praksisen. Strafferett er brutalitetshåndtering, og de begrunnelsene vi bruker for å sende folk i fengsel, smitter tilbake på oss som siviliserte mennesker.

Men det har også praktiske konsekvenser. En gjengjeldelsesbasert strafferett vil ha konsekvenser for hva vi straffer og hvor hardt vi straffer. For det første vil det tvinge fram et skille mellom det man kan kalle ”de egentlige forbrytelsene”, som drap, vold og voldtekt og lignende integritetskrenkelser. De aller fleste av disse forbrytelsene passer ikke inn i prevensjonssystemets begrunnelser.

Det skrikende eksempelet her er Anders Behring Breivik, men realiteten er at et overhengende antall av de alvorligste handlingene reguleres av helt andre mekanismer enn straffereaksjonen. I dag er det ingen prinsipielle skiller mellom dypt moralsk problematiske forbrytelser og for eksempel skattekriminalitet: De innlemmes i samme system og begrunnes på samme måte. Dette er ikke stedet å gå nærmere inn på akkurat hvilke handlinger som faller utenfor straffesystemet ved en gjengjeldelsesbasert strafferett, men det finnes opplagte kandidater, som offerløs kriminalitet og store deler av narkotikaforbrytelsene.

For det andre kan vi tenke oss en mer differensiert utmåling av straffen. I dag er straffeutmåling i det store og det hele basert på hvilken allmennpreventiv effekt straffens lengde er tenkt å ha. Man sender ”signaler” til samfunnet i den tro at lovbrytere følger med på Høyesteretts syn på saken. En gjentagende gjerningsmann får også høyere straff i den tro at en ekstra smekk skal gi ham en ekstra lærepenge. Det er svakt forskningsmessig belegg for at dette har den tilsiktede virkningen.

En gjengjeldelsesbasert strafferett vil kanskje straffe de verste handlingene hardere, men vil også kunne straffe andre tilfeller mildere.

Straffen er det største inngrepet som staten foretar overfor individet, og styrkeforholdet er massivt overlegent. Dette betyr at selve grunntanken i en strafferett i sin natur er liberal. Den skal sikre individets autonomi og dets verdighet i kampen mot staten og fellesskapet.

Det er bare gjengjeldelsesteorien som tar individets autonomi på alvor. Det er feil å tro at prevensjonstanken er mer sivilisert enn gjengjeldelsen. Det er omvendt.

Innlegget er publisert hos Minerva 26.4.12.

[1] Et hederlig unntak er Jørn RT Jacobsen, Fragment til forståing av den rettsstatlige strafferetten, Bergen, 2009.

[2] Johs. Andenæs, Alminnelig Strafferett, Oslo, 1974.

[3] Stephan Hurwitz, Kriminalret. Almindelig del, København, 1964.

[4][4] Anton Martin Schweigaard, ”Om den tyske filosofi”, i Ungdomsarbeider, Oslo, 1904, 237flg (1835).

[5] Muligens med unntak av Francis Hagerup, Strafferettens almindelige del, Oslo, 1904 (2. utg. 1911)

[6] Gunnar Skirbekk, ”Schweigaard og den norske tankeløysa : Kriminalhistoria om filosofiens påståtte død i Norge i 1830-åra” i Jussens venner (1984) s. 255-flg.

[7] Men i realiteten er jus taliones-prinsippet en sivilisering av hevnen. Hevnen er vilkårlig og brutal, og den er fremfor alt privat. Det bibelske gjengjeldelseprinsippet er nemlig et sivilseringsprinsipp, fordi det begrenser hevnens vilkårlighet og eskalering. Det er altså snakk omett øye for et øye; ikke to. Én tann, ikke hele rekken.

Publisert: 12. mai 2022