Vi gjør det onde fordi vi er moralske vesener

Kan det moralsk onde defineres?

I den fagfilosofiske debatten om ondskap er det omfattende diskusjon av hvorvidt begrepet om det moralsk onde overhodet kan defineres. Det finnes ikke noe klart definert punkt der vi går fra vanlig umoral til ondskap.

Etter min mening bør vi begrense bruken av ondskapsbegrepet til de verste tilfellene. Ellers utvanner vi begrepet, og da svekkes begrepets evne til å gi oss en forståelse av handlingslivet vårt.

Det synes umulig å definere ondskap på en holdbar måte kun ut fra aktørens sinnelag eller ut fra mengde skade som er forårsaket. Vi kan bedømme en handling som ondere enn en annen selv om den gjør mindre skade, hvis handlingen ble uført med et særlig slett motiv, og det kan få oss til å tro at det er aktørens motivasjon som skiller onde fra ikke-onde handlinger.

«God» og «ond» terrorisme?

Imidlertid kan vi også bedømme en handling som ond selv om aktøren mener å handle moralsk godt, men hvor konsekvensene er forferdelige. For eksempel skilte Osama bin Laden mellom «god terrorisme» og «ond terrorisme», og hevdet at han selv representerte den «gode» fordi den hadde som mål å bekjempe USAs «onde» terrorisme.

Likevel er det etter min mening opplagt at terrorangrepet den 11. september 2001 bør beskrives som en ond handling, simpelthen fordi så mange uskyldige menneskers liv ble ofret uten et fnugg av hensyn til deres menneskeverd.

Våre moralske dommer om det onde kan som regel ikke reduseres til å omhandle motivasjon eller skadeomfang alene, men vil typisk inneholde overveielser vedrørende begge deler.

Hvorfor gjør vi det onde?

Viktigere enn spørsmålet om hva det onde er, er spørsmålet om hvorfor vi gjør det onde. Det korte svaret er at vi gjør det av mange ulike grunner, fra de rent egoistiske til de uegennyttige. Det alle grunnene har til felles er at bare forestillinger om noe som i en eller annen forstand er godt kan motivere oss til handling.

Ett eksempel på dette er hva jeg kaller den instrumentelle ondskapen, hvor en aktør gjør noe han i og for seg er seg bevisst er ondt, men gjør det fordi han ønsker å oppnå et subjektivt gode, som en tilfredsstillelse av en lyst. Den instrumentelle ondskapen handler altså om med overlegg å bruke onde midler til å oppnå subjektive mål.

En annen variant er hva jeg kaller idealistisk ondskap, hvor en aktør gjør noe ondt i den tro at han gjør noe godt. Osama bin Laden er allerede nevnt som et eksempel på dette. I sitt såkalte «manifest» beskrev Anders Behring Breivik seg som drevet av «idealistiske mål» og trodde nok også at han var det.

Mange nazister var utvilsomt motivert av å skape det de betraktet som et bedre samfunn. Så kan man innvende at disse idealene var perverse, men det gjør ikke dem som hadde idealene til mindre idealister.

Rettferdiggjøring av overlagte handlinger

I motsetning til hva man umiddelbart skulle tro, viser folk gjennomgående sterkere skyldfølelse for uoverlagte handlinger enn overlagte. Det skyldes at aktørene har rettferdiggjort de overlagte handlingene for seg selv allerede før de er utført, mens de uoverlagte handlingene ikke tilsvarende er rettferdiggjort.

Det var derfor ikke overraskende at Anders Behring Breivik ikke ga uttrykk for noen anger under rettssaken, siden han hadde rettferdiggjort handlingene for seg selv gjennom sitt «manifest».

Vi gjør det onde ikke minst fordi vi er moralske vesener som deler verden inn i godt og ondt. Vi forsøker å eliminere det onde fra verden, og fører derigjennom ofte mer av det onde inn i verden.

Det onde utspiller seg der menneskelige bånd blir oppløst, der konkrete relasjoner forvitrer til fordel for abstrakte identifikasjoner av andre som kun medlemmer av en gitt gruppe eller lignende. For å bruke et bibelsk bilde (Matteus 25: 31-33):

Når vi deler verden inn i sauer og geiter, de gode og de onde, har sauene – de selvoppnevnt gode – en tendens til å utsette geitene for de mest forferdelige ting.