Ideer

Vi gjør det onde fordi vi er moralske vesener

Vi gjør det onde ikke minst fordi vi er moralske vesener som deler verden inn i godt og ondt. Vi forsøker å eliminere det onde fra verden, og fører derigjennom ofte mer av det onde inn i verden.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 5. oktober 2018

«Ondskap» er en betegnelse på det verste vi gjør mot hverandre. Vi har alle en generell, om enn vag, forståelse av begrepet «ond», og vi kan bruke det til å beskrive hendelser, handlinger og personer.

Vi har en verdiakse med en positiv og en negativ pol, og for den ytterste delen av den negative polen behøver vi et sterkere uttrykk enn «umoral». Massedrapene i Srebrenica 11. juli 1995, i New York 11. september 2001 og på Utøya 22. juli 2011 kan ikke dekkende beskrives som «umoralsk» – disse handlingene var onde!

Vi trenger et begrep som rommer noe mer enn at det som skjedde var galt. Begrepet må også kunne favne at det som skjedde var forferdelig.

Forferdelig, men ikke ondt

Imidlertid skjer det også forferdelige ting som vi ikke betegner som «onde». Tidligere var det vanlig å skille mellom det naturlige og det moralske onde, hvor naturkatastrofer var eksempler på det naturlige. I dag brukes uttrykket mest om det moralske onde, som skiller seg fra det naturlige ved at det er begått av aktører som kunne ha handlet annerledes og som kan klandres for ikke å ha handlet annerledes.

Vi trekker et skille mellom det som er forårsaket av naturfenomener og det som er forårsaket av moralske aktører. 22. juli-rettssaken kan mest grunnleggende sies å ha handlet om hvorvidt gjerningsmannen skulle plasseres i den ene eller den andre kategorien.

Det moralske onde er det som aktører kan holdes ansvarlig for, og slikt ansvar forutsetter frihet. En verden uten frihet kunne ha inneholdt ufattelige lidelser, men ikke det moralsk onde. Skillet mellom det naturlige og det moralske onde kan derfor opprettholdes bare hvis det finnes aktører som kan handle fritt.

Kan det moralsk onde defineres?

I den fagfilosofiske debatten om ondskap er det omfattende diskusjon av hvorvidt begrepet om det moralsk onde overhodet kan defineres. Det finnes ikke noe klart definert punkt der vi går fra vanlig umoral til ondskap.

Etter min mening bør vi begrense bruken av ondskapsbegrepet til de verste tilfellene. Ellers utvanner vi begrepet, og da svekkes begrepets evne til å gi oss en forståelse av handlingslivet vårt.

Det synes umulig å definere ondskap på en holdbar måte kun ut fra aktørens sinnelag eller ut fra mengde skade som er forårsaket. Vi kan bedømme en handling som ondere enn en annen selv om den gjør mindre skade, hvis handlingen ble uført med et særlig slett motiv, og det kan få oss til å tro at det er aktørens motivasjon som skiller onde fra ikke-onde handlinger.

«God» og «ond» terrorisme?

Imidlertid kan vi også bedømme en handling som ond selv om aktøren mener å handle moralsk godt, men hvor konsekvensene er forferdelige. For eksempel skilte Osama bin Laden mellom «god terrorisme» og «ond terrorisme», og hevdet at han selv representerte den «gode» fordi den hadde som mål å bekjempe USAs «onde» terrorisme.

Likevel er det etter min mening opplagt at terrorangrepet den 11. september 2001 bør beskrives som en ond handling, simpelthen fordi så mange uskyldige menneskers liv ble ofret uten et fnugg av hensyn til deres menneskeverd.

Våre moralske dommer om det onde kan som regel ikke reduseres til å omhandle motivasjon eller skadeomfang alene, men vil typisk inneholde overveielser vedrørende begge deler.

Hvorfor gjør vi det onde?

Viktigere enn spørsmålet om hva det onde er, er spørsmålet om hvorfor vi gjør det onde. Det korte svaret er at vi gjør det av mange ulike grunner, fra de rent egoistiske til de uegennyttige. Det alle grunnene har til felles er at bare forestillinger om noe som i en eller annen forstand er godt kan motivere oss til handling.

Ett eksempel på dette er hva jeg kaller den instrumentelle ondskapen, hvor en aktør gjør noe han i og for seg er seg bevisst er ondt, men gjør det fordi han ønsker å oppnå et subjektivt gode, som en tilfredsstillelse av en lyst. Den instrumentelle ondskapen handler altså om med overlegg å bruke onde midler til å oppnå subjektive mål.

En annen variant er hva jeg kaller idealistisk ondskap, hvor en aktør gjør noe ondt i den tro at han gjør noe godt. Osama bin Laden er allerede nevnt som et eksempel på dette. I sitt såkalte «manifest» beskrev Anders Behring Breivik seg som drevet av «idealistiske mål» og trodde nok også at han var det.

Mange nazister var utvilsomt motivert av å skape det de betraktet som et bedre samfunn. Så kan man innvende at disse idealene var perverse, men det gjør ikke dem som hadde idealene til mindre idealister.

Rettferdiggjøring av overlagte handlinger

I motsetning til hva man umiddelbart skulle tro, viser folk gjennomgående sterkere skyldfølelse for uoverlagte handlinger enn overlagte. Det skyldes at aktørene har rettferdiggjort de overlagte handlingene for seg selv allerede før de er utført, mens de uoverlagte handlingene ikke tilsvarende er rettferdiggjort.

Det var derfor ikke overraskende at Anders Behring Breivik ikke ga uttrykk for noen anger under rettssaken, siden han hadde rettferdiggjort handlingene for seg selv gjennom sitt «manifest».

Vi gjør det onde ikke minst fordi vi er moralske vesener som deler verden inn i godt og ondt. Vi forsøker å eliminere det onde fra verden, og fører derigjennom ofte mer av det onde inn i verden.

Det onde utspiller seg der menneskelige bånd blir oppløst, der konkrete relasjoner forvitrer til fordel for abstrakte identifikasjoner av andre som kun medlemmer av en gitt gruppe eller lignende. For å bruke et bibelsk bilde (Matteus 25: 31-33):

Når vi deler verden inn i sauer og geiter, de gode og de onde, har sauene – de selvoppnevnt gode – en tendens til å utsette geitene for de mest forferdelige ting.

Artikkelen er publisert i Aftenposten 3.10.18.