Ideer

Unngå de skråsikre

Er det radikale ideer som er opphav for skråsikkerhet? Eller er det personligheten som skaper radikale meninger, spør Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 25. september 2020

Uttrykket polarisering brukes titt og ofte, men fremstilles ofte feilaktig. For eksempel i kommentarer i avisen der det advares mot polarisering mens kritikken egentlig er rettet mot utglidning på enten den ene eller den andre siden av det politiske spekteret. Gjerne utledet av egne verdier.

Dette er ikke beskrivelser av polarisering, men av radikalisering. Solopolarisering er en selvmotsigelse. Det gir dessuten liten mening ikke å ta i betraktning at polarisering drives av radikale på bekostning av det måteholdne sentrum.

Lingvisten Noam Chomsky, som definitivt hører til på den amerikanske venstresiden, har sagt at utagerende «antifascistisk» aktivisme er en gavepakke til Trump. Altså at radikale kaosryttere opptrer som nyttige idioter i den høyredrevne kulturkrigen gjennom å vise frem antirasismen og antikapitalismens «sanne» ansikt slik mer eller mindre radikale på høyresiden ynder å fremstille dem. Som bonus kan vi få fire nye år med Trump, mener Chomsky. Påstanden om at ytre venstre er drahjelp for den radikale høyresiden blir gjerne møtt med at man går rasismens ærend, eller forsøker å sverte antifascismen.

I en del aktivistmiljøer er kaos og konflikt en ønsket utvikling. I demoer er det viktig å fremprovosere politikøllene. Både fordi ordensmakten betraktes som det undertrykkende systemets fortropper («all cops are racist»), men også i troen på at akselererende konflikt er grobunn for en ny verden (noe som forøvrig er gjennomgående hos de nasjonalradikale også).

Lite tyder på at radikale vinner hjerter og sinn der det virkelig gjelder – i offentligheten og blant velgere fra «den andre siden». Selv om saka er aldri så rettferdig. For verden er ikke alltid rettferdig.

Hvis folk føler seg fremmedgjort og usikre, kan de trekkes mot andre ytterkrefters løfter om trygghet. Det er ikke noe egentlig tvilsomt i at folk reagerer med frykt og avsky mot vold, eller brølende retorikk for den saks skyld. En kan hevde, som noen gjør, at det er unfair og truende å gi antirasistiske aktivister skylda for økende oppslutning og oppmerksomhet om rasister. Men det er like fullt sant, underforstått at det ikke egentlig er snakk om skyld, men årsak.

Etter sammenstøtene mellom organisasjonen Sian og antirasistiske aktivister i Bergen og Oslo har vi fått en ny runde debatt om radikale virkemidler også her hjemme.

I likhet med mange begreper kan «radikal» brukes om nesten hva som helst. Det meste som bryter med tradisjon, etablert vitenskap og rådende systemer kan beskrives og omtales som radikalt.

Når vi snakker om radikale grupper som et politisk fenomen hos oss, betyr dette som oftest grupper som vil ha dyptgripende – også revolusjonære – endringer av den samfunnsformen vi har: nemlig liberalt demokrati med tilhørende markedsøkonomi og/eller flerkultur. Som tommelfingerregel kan vi si at innslaget av autoritære holdninger øker proporsjonalt med styrken i det radikale. Jo mer radikal, desto større tendens til å snuse på ytterliggående virkemidler, altså ekstremisme.

Det meste av ytterliggående ideer og politikk er på et vis versjoner av det moderate og sentrumsorienterte. Det er nok også derfor enkelte ikke makter å sette foten helt ned for utglidninger som kommer fra deres eget politisk-ideologiske slektstre.

I andre tilfeller overskygger «saka» virkemidlene. Og her ligger skråplanet, i skjæringspunktet mellom sak og virkemidler: hvordan støtte i sak vil kunne fungere som både unnskyldning og legitimering. En god sak borger ikke automatisk for gode mennesker.

Forestillinger om at vold og ødeleggelse bunner i desperasjon er gjennomgangstone. Ofte riktig, men ikke alltid. For andre er vold og ødeleggelse et mål eller en dragning, mens det for andre er rett og slett er spennende.

Mange velmenende frykter også å havne på feil side av skillelinjen. I USA er det til dels blitt slik at alt Trump sier og gjør er galt, uansett. Så lenge gatekampens hete rettes mot Trump, blir det vanskelig å kritisere den. Da blir resultatet at voldsbruk og hærverk begått i det rette idealets navn ikke får den kritikken den fortjener.

Etter sammenstøtene mellom Sian og aktivister har det blitt sagt at debatten ikke handler om Sians (og andres) rasisme, men om alt antirasister gjør galt. Det er ikke rettferdig, sies det, fordi Sian uansett er mye verre en de andre. Hvordan ble det slik?

Kanskje det er så enkelt som at ting er komplisert. Om hvordan vi virker på andre mennesker. Kanskje er det positivt at voldsbruk ikke høster sympati. Kanskje er det til og med et godt tegn at voldsbruken fra venstreaktivister fører til at ofre for vold, selv om de er aldri så motbydelige, opprører mindre enn voldsbruken mot dem? Det er nemlig ikke helt sikkert at aversjonen mot vold og hærverk skyldes underliggende rasistiske forestillinger i befolkningen, men enda mer at innbyggerne i et liberalt demokrati har internalisert visse standarder for hvordan vi skal oppføre oss, og for demokratiske spilleregler?

Liberale demokratier er tuftet på det som kalles harmonimodellen. Det innebærer en samfunnsmodell der vi på tross av ulike interesser og verdier jobber sammen på grunnlag av kompromisser. Harmonimodellen innebærer pluralisme i en eller annen form, altså at vi er avhengige av, og gjensidig forpliktet til, å tolerere uenighet og ulike interesser. Det motsatte av harmonimodellen er konfliktmodellen, der motsetninger skal løses gjennom kampmidler. Det er stort sett radikale grupper som samsvarer med denne modellen, og det er også her vi får følgeskader som troen på at den ene ideen er til for å nedkjempe den andre – helst for godt.

I kulturkrigen er pragmatikere ofte lett bytte. Fordi moderate har et ganske annet register enn radikale, både når gjelder tolkninger av verden og måte å kommunisere på. Forskere ved University College i UK har studert hvordan radikale og moderate forholder seg til egne vurderinger. I motsetning til moderate respondenter svarte radikale (både til høyre og venstre) nesten konsekvent skråsikkert på helt enkle oppgaver, som å sammenligne to nesten identiske felt og vurdere hvilket som hadde flest prikker. De radikale var langt mindre villige enn de moderate til å endre oppfatning etter å ha fått fasiten.

Det er også godt dokumentert (logisk nok) at radikale og ekstreme trekkes mot konspirasjonsteorier i langt større grad enn andre. Jo mer radikal, desto grådigere blir teoriene. Hva som er høna og egget er forskerne mer usikre på: Er det radikale ideer som er opphav for skråsikkerhet? Eller er det personligheten som skaper radikale meninger? Den siste mer psykologiserende hypotesen gir åpenbart rom for mer spekulasjon enn eksakt vitenskap.

Den radikale gruppetenkingen har tendens til å være ugjennomtrengelig. Selv om det høylytt postuleres likeverd mellom alle mennesker, er forakten for de som ikke gir uforbeholden støtte til ideene temmelig uttalt. Men jo da, noen radikale grupper kan bevege verden i en bedre retning. De har en funksjon og en plass i et demokrati. Men når båten gynger viser de seg frem i all sin prakt og hva de står for. Når det råder kaos, og demokratiet er på sviktende grunn, da kan du banne på at de ikke vil være til mye hjelp.

Utpreget omsorg for liberalt demokrati er ikke noe som kjennetegner mange radikale. Hvis vi kommer til et punkt der man må flagge lojalitet til ytterliggående i et svart/hvitt oppsett, der kritikken mot egne fanatikere kun blir stemoderlige formaninger, da åpner man opp for uante muligheter, og det er ingen god ting.

Innlegget var publisert i VG 23. september 2020.

Publisert: 20. desember 2022