Ideer

Tom Holland – et fyrverkeri av en historiker

I sin nye bok viser Tom Holland at kristendommen og ideene som fulgte med er grunnleggende for oss i dag og integrert i mye av det vi tenker, mener og gjør.

Mathilde Fasting

Publisert: 24. oktober 2021

Tom Holland skriver historie på en svært engasjerende måte. Hans siste bok Dominion gaper over ikke mindre enn hele kristendommens historie. Det skal litt til å begynne på et slikt prosjekt.

Inspirasjonen til Holland er hans fadder, Deborah Gillingham. Hun tok sitt fadderløfte alvorlig og sørget for at Holland gjennom hele oppveksten lærte om kristendommen, og han legger til, for massene var det på fanget til kvinnene at barn og unge lærte om kristendommen, ikke i klostrene, kirkene og ved universitetene.

Kanskje inspirert av historiene på fanget bruker Holland dette fortellergrepet til å levendegjøre kristendommens historie. Hvert kapittel og avsnitt er basert på en historie, flettet inn i fakta om hva som skjer med fyrster, paver, kirkefedre og andre prominente figurer gjennom historien.

Holland er opptatt av antikken og av romertiden, men i Dominion viser han at kristendommen og de ideene som fulgte med ikke bare er grunnleggende for oss i dag, men er integrert i svært mye av det vi tenker, mener og gjør – uansett om vi er religiøse eller ikke. Vestlig moral og sosiale normer er mye mer påvirket av kristendommen enn av ideer fra førkristen tid. I avslutningen sin skriver Holland følgende:

The West, over the duration of its global hegemony, had become skilled in the art of repacking Christian concepts for non-Christian audiences. A doctrine such as that of human rights was far likelier to be signed up to if its origins among the canon lawyers of medieval Europe could be kept concealed.

Katholikos, fra gresk, betyr universell, og det er et stikkord som viser hvordan vestlige, kristne verdier, inkludert menneskerettigheter, blir betraktet som universelle. Menneskesynet i kristendommen, at vi alle er like overfor Gud, at mennesket har en egenverdi, er direkte overførbart til dagens menneskerettigheter.

Den viktigste kristne figuren etter Jesus er Paulus. Holland vender stadig tilbake til den innflytelsen Paulus har hatt på utviklingen og utbredelsen av kristendommen gjennom sine reiser, brev og prekener. Paulus snudde opp ned på den vanlige forestillingen om hierarki, de svake var de sterke, og alle kunne tro på Jesus Kristus, uansett bakgrunn. Det eneste som var viktig var troen på Gud.

Hvordan vi opplever tiden, fra antikkens sirkulære oppfatning til den kristne lineære tiden, gjør at vi kan tenke i en fortid, en nåtid og en fremtid. Dominion viser også hvordan skillet mellom religion og politikk oppstod, i kapittelet han kaller Cambrai 1076. Essensen er Henrik IV må gå til pave Georg i Canossa hvor han blir behandlet som «a mere human being», ikke som konge. Konflikten som startet i Cambrai handlet om hvem som kunne utnevne biskoper, kongen eller Paven – eller i et bredere perspektiv, hvem som har styringsrett over hva. Denne «Investiturstriden» pågikk lengre enn Canossa, men er avgjørende for hvordan skillet mellom religion og stat er i Vesten i dag.

Tom Holland var gjest hos Civita onsdag 20. oktober, og snakket da med Mathilde Fasting om Dominion og kristendommens betydning for Vestens idéhistorie. Samtalen kan du se her.

Dominions undertittel er The Making of the Western Mind. Det er et stort lerret å bleke, men Holland lykkes godt med sitt utgangspunkt i kristendommen. Det sagt, Vesten er ikke bare basert på kristendom. Det er heller ikke Hollands påstand, men han viser at svært mye av det vi tar for gitt i dag, for eksempel sekularisme, ikke er nøytralt, men har sitt utgangspunkt i kristendommen. Saeculum eller sekel betyr et hundreår, eller så lenge et menneske kan leve. Etter Augustin på 400-tallet betød det også «hva et menneske kan huske», og Augustin satte det opp mot det kristne evighetsperspektivet. I kjølvannet kom også sekulære ting – saecularia – som da dreide seg om det som er omskiftelig i menneskelivet og over generasjoner – altså motsatsen til det evige, kristne.

Tilsvarende betyr Laicus – alle vanlige kristne, i motsetning til de geistlige, som da levde i sølibat. Ordet oppstår igjen på fransk i 1842 – laïcité – og ble da knyttet til sekularisme, enda det i utgangspunktet betød den kristne befolkningen. Mot slutten av boken kommer Holland inn på Charlie Hebdo og deres satire og religionskritikk og at de kaller seg laïc. Han peker på at de føyer seg inn i en fransk anti-klerikal tradisjon, men også at det opprinnelig var knyttet til å ta avstand fra overtro, relikvier, dyrking av helgener og alt som reformasjonen tok avstand fra. Laïc i den forbindelse var opplysning og ren kristendom.

Det er særlig slike lange linjer og forklaringer på hvordan ideer følger forskjellige spor, også gjennom konkrete historier, som gjør Dominion interessant. Boken er på nesten 600 sider, inkludert referanser, men det gjør den ikke for lang. Tross alt påberoper Holland seg å skulle forklare kristendommens plass i vestlig tenkning. Som baksideteksten avslutter med: It is – to coin a phrase – the greatest story ever told.

Teksten er publisert hos Minerva 22.10.2021.