Ideer

Tanketom kritikk

Får vi et representativt bilde av ulikhetsforskningen og -debatten i verden ved bare å følge den norske forskningen og debatten?Jeg tror ikke det.

Kristin Clemet

Publisert: 4. januar 2020

I 2019 har Civita publisert 35 utredninger, arrangert cirka 50 åpne møter, spilt inn 60 podkaster, arrangert kurs for rundt 150 deltakere, sendt ut om lag 50 nyhetsbrev til våre 10.000 nyhetsbrevlesere og skrevet et stort antall artikler.

Likevel mener Rødts Mímir Kristjánsson at et par twittermeldinger og et blogginnlegg fra meg får hele Civita til å skrante (27. desember). Det virker ikke troverdig.

Kristjánssons påstand er at jeg ikke tåler «regjeringskritiske kommentatorer». Dette utleder han fra en kritisk kommentar til Dagsavisen, som han antar har sammenheng med at Dagsavisen hadde gitt ni av statsrådene terningkast én, samt trykket en kommentar om Trond Giske.

Dette er bare tull. Hvis jeg var kritisk til de to oppslagene, var jeg ikke alene. Dagsavisen fikk rikelig med kritikk fra både høyre og venstre.

Vi er alle påvirket av eget politisk ståsted. Men jeg tror ikke at jeg har mistet evnen til å gjenkjenne (mangel på) kvalitet. En artikkel jeg nylig skrev, var noe nær en hyllest til Klassekampen og Bjørgulv Braanen, som nå er kommentator i avisen. Jeg skrøt ikke av avisen fordi den mener det samme som meg, men fordi den prøver å holde høy kvalitet, og fordi Braanen prøver å holde seg med de beste idealer for god samfunnsdebatt.

Kristjánssons andre eksempel er at jeg har påpekt at også forskere påvirkes av egne holdninger og verdier. Det er, etter min mening, opplagt. Men det har selvsagt ingenting med kvaliteten på selve forskningen å gjøre.

Forskere kan påvirkes i valg av spørsmål som stilles, hvilke temaer som tas opp, hvilke problemer de betrakter som store eller små, hvordan de tolker forskning, hvordan de velger å delta i den offentlige debatten og så videre.

Er dette et problem?

Ikke nødvendigvis.

Men det kan være et problem, hvis de som bruker forskning, ikke evner å reflektere over det, eller hvis hele forskningsmiljøer blir for ensidige, slik at forskningen i overdreven grad forfølger noen problemstillinger, mens andre forblir ustudert. På et seminar på Arendalsuka i 2018 var dette et tema som ble diskutert av velferdsforskere. Også skoleforskning har ofte et ideologisk preg.

I et blogginnlegg har jeg vist til at Forskerforbundets medlemmer stemmer mye rødere enn befolkningen generelt, og at bare én prosent stemmer Fremskrittspartiet (2017). De rødgrønne partiene skårer 15–20 prosentpoeng høyere enn i befolkningen generelt. Hvor representative forbundets medlemmer er for alle forskere, vet jeg ikke, men forbundet omtaler seg selv som «den største og mest representative fagforeningen» innen forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling, først og fremst for ansatte i staten.

Kristjánsson har hengt seg opp i at jeg har brukt disse tallene til å si noe om sannsynligheten for at en statsansatt forsker stemmer på henholdsvis Frp eller den rødgrønne siden, selv om jeg ikke vet hva vedkommende stemmer. Det er mulig det er uhørt. Jeg så på det som en enkel sannsynlighetsberegning, basert på Forskerforbundets undersøkelser.

Det Kristjánsson og Klassekampen (21. og 24. desember) har prøvd å bruke dette blogginnlegget til, er å påstå at jeg har diskreditert bestemte forskere eller deres forskning. Det har jeg ikke gjort. Den ulikhetsforskningen som det her er snakk om – av blant andre Kalle Moene og Rolf Aaberge – er tvert om forskning som Civita i stor grad har bygget sine mange arbeider om økonomisk ulikhet på.

Men selv om mye av forskningen holder høy kvalitet, kan ikke all forskning eller alt som skjer i den offentlige debatten om ulikhet, bare svelges rått. Og mitt poeng var ganske enkelt: Da Klassekampen ba tre forskere kommentere Siv Jensens «ulikhetsskryt» (fordi ulikheten, ifølge Gini-indeksen, gikk litt ned i 2018), valgte samtlige tre forskere å kritisere Jensen og nyansere bildet til det verre. Nesten ingenting av det de sa, var galt. Men samlet sett ble bildet som ble tegnet, lite balansert – og det passet som hånd i hanske i en politisk debatt mellom høyre- og venstresiden, der de tre forskerne tilfeldigvis inntok venstresidens posisjon.

Hvordan kunne oppslaget i Klassekampen vært mer balansert? La meg nevne noen mulige opplysninger som kunne ha kommet frem:

De forholdene Aaberge nevnte, og som trekker i retning av at ulikheten er større enn Gini-tallene viser, er basert på forskning som er upublisert. Selv om vi har god grunn til å vektlegge det meste av det Aaberge sier, er også hans forskning i en søkende fase. Og så langt vet vi lite eller ingenting, verken om metoder, funn eller valg som er gjort i denne forskningen.

Den dagen Aaberge publiserer sin forskning, får vi kanskje vite mer om de reelle ulikhetstallene i Norge, og vi kan vurdere metodene og valgene som er gjort. Men vi vil fortsatt vite lite eller ingenting om hvor dette plasserer Norge på den internasjonale «rankingen», noe som har betydning for å vurdere evnen til å gjennomføre politikk som motvirker ulikhet.

Det finnes forhold som trekker i retning av at ulikheten er mindre enn Gini-tallene viser, som for eksempel gratis eller sterkt subsidierte tjenester. Dette er dessuten forhold som gjør seg sterkere gjeldende i Norge enn i mange andre land. Dette ble ikke nevnt.

Det grenser til mystisk at enhver økning i Gini-tallene viser at ulikheten går opp, mens en nedgang ikke viser at den går ned, slik en av forskerne uttrykte seg i Klassekampen. Det kunne i det minste fortjene en nærmere forklaring.

Får vi et representativt bilde av ulikhetsforskningen og -debatten i verden ved bare å følge den norske forskningen og debatten?

Jeg tror ikke det.

I en nylig utgave av The Economist, er det en artikkel om forskere som nå ser nærmere på det siste tiårets enorme mengde forskning på årsakene til og følgene av den økte ulikheten i Vesten. Og for å gjøre en lang historie kort: De kommer til andre resultater enn for eksempel Thomas Piketty og mange andre forskere har gjort, fordi de bruker andre og, etter deres oppfatning, mer relevante data. Påstanden er at ulikhetsveksten de siste 30 år ikke nødvendigvis er like høy som vi har fått inntrykk av.

Jeg har ikke grunnlag for å ta stilling til denne forskningen. Men den er interessant av flere grunner.

Den viser at forskning sjelden finner frem til en endelig fasit. Den viser at forskere kan komme frem til ulike resultater, avhengig av hvilke data de bruker. Og den viser også at forskjellige forskere stiller ulike spørsmål, kanskje avhengig av hvilken politisk grunnholdning de har.

The Economist peker uansett på et viktig poeng til slutt: Mens den «akademiske slåsskampen» pågår, må politikere gå varsomt frem når de skal iverksette tiltak. Kraftfulle tiltak mot problemer som bare delvis er forstått, kan i verste fall virke mot sin hensikt.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 2.1.19.

Publisert: 4. januar 2020