Ideer

Sentrums valg står ikke mellom fellesskap og individ

Ingen politiske retninger har monopol på sosialt ansvar, skriver Lars Kolbeinstveit i Vårt Land om liberalismen og sentrums retningsvalg.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 29. desember 2017

Ingen politiske retninger har monopol på sosialt ansvar

Politisk redaktør Berit Aalborg forklarer i Vårt Land 15.12. at Venstres vilje til å starte regjeringsforhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet, er et siste stopp i en årelang politisk fløykamp. At det er ulike meninger i Venstre er det liten tvil om. Men Aalborgs inndeling innebærer at de som er positive til regjeringssamarbeid, også har et positivt forhold til begrepet liberalisme og er mindre opptatt av det sosiale. Dette tilslører mer enn det forklarer. Professor i filosofi, Lars Fr. Svendsen, som også er tilknyttet Civita, har sagt at han er kritisk til begrepet «sosialliberalisme», fordi det antyder at liberalismen i utgangspunktet er usosial.

Kritikken mot sentrumspartienes samarbeid med borgerlig side, og i nyere tid med Fremskrittspartiet, er ikke ny. Fra de siste valgene husker vi valgkampsutspill om at en stemme på Venstre er en stemme til Fremskrittspartiet – underforstått: Frp er fælt. At venstresiden stempler høyresiden for å være hjerterå og utelukkende individualistisk orientert, er heller ikke nytt. På midten av 1980-tallet anklaget Arbeiderpartiet Willochs borgerlige regjering for å rasere velferdsstaten. At det den gang, som nå, ikke var noen substans i påstandene synes ikke å bekymre Aalborg nevneverdig.

Willoch-regjeringen bygget ut velferdsstaten, men liberaliserte blant annet åpningstider, kringkastingsmonopolet og boligmarkedet. Dette var liberale reformer, men de var langt fra usosiale. Lengre åpningstider i butikker gjorde det for eksempler enklere for barnefamilier å handle og å kombinere jobb og familie. Liberalisering av boligmarkedet fikk bukt med et svart marked som de minst ressurssterke tapte på, og opphevelsen av NRK-monopolet gjorde det mulig for sivilsamfunnet, som for eksempel kristne organisasjoner, å drive radio.

Aalborg trekker inn Margaret Thatcher som en motsetning til det sosialliberale Venstre på 1980-tallet. Hun forklarer dette med at Venstre støttet Ap i 1985. Venstre datt ved valget i 1985 helt ut av Stortinget og fikk ikke inn noen kandidater før ved valget i 1993. I 1986 tok Brundtland over etter Willoch. Men Brundtland tok bare over der Willoch slapp. Ingen av Willochs liberaliseringer ble reversert – de fortsatte bare. Einar Lie har et litt annet syn på historien enn Aalborg og har sammenlignet Brundtland med Thatcher. Brundtlands politiske linje skyldes innsikt i at mer liberal økonomisk politikk på vesentlige områder var nødvendig for å sikre et bærekraftig næringsliv, tilgang på arbeidsplasser og skatteinntekter til velferdsstaten. Hvilken sosial profil som manglet ved disse liberaliseringene er vanskelig å få øye på, og det er i hvert fall ikke gitt at den sosiale profilen i dag ville vært bedre om Willoch og Brundtland ikke hadde gjennomført sine liberale reformer.

Liberalismen er mangfoldig, og det finnes ingen ”fasit” for hva som er en ”ren” liberalisme. I liberalismen må viktige verdier og gode saker veies mot hverandre. Norge er for eksempel blant de land i verden der staten spiller en stor rolle, men den spiller i hovedsak også en klok rolle, sett fra et liberalt perspektiv. Vi har en sterk stat, men den er begrenset av blant annet rettsstaten, et sterkt sivilsamfunn og en meget åpen og velfungerende markedsøkonomi.

Aalborg trekker også frem verdikampen i Venstre som noe som er vunnet av liberale krefter. Hun nevner Sveinung Rotevatn og blant annet motstand mot «forbudet mot bruk og besittelse narkotika, forbudet mot sexkjøp, mot hatefulle ytringer, mot organisert poker, mot eggdonasjon og uegennyttig surrogati.»

Man kan være både liberal, konservativ og kristendemokrat og være både enig og uenig i deler av eller alt dette. Et vanlig syn blant liberale er at frie individer må ta mer ansvar for både for seg selv og andre. Men et vanligere argument i norsk debatt om blant annet narkotika og sexkjøp er at liberalisering handler om å hjelpe de svake. At liberale grep kan være god sosialpolitikk viser Per Magnus Finnanger Sandsmark i et annet svar til Aalborg.

Det er av og til mulig å kritisere liberalismen for å være litt naiv for virkelighetens brutalitet, men liberalismekritikken blir fort karikert. Det er få grunner til å tro at liberale mennesker har mindre sosial samvittighet eller ikke anerkjenner menneskets sosiale vesen.

Aalborg er bekymret for de delene av Venstre som er mot regjeringssamarbeid. De bekymringene bør tas på alvor, men da bør en ikke argumentere med overdrivelser om Høyre og Frps liberalisme. For eksempel er høy oljepengebruk eller for lite bruk av grønne skatter argumenter mot regjeringssamarbeid, men det kan også være argumenter for regjeringssamarbeid. Man bør søkte makt for å endre kurs på politikken.

Det er selvsagt legitimt å være uenig i at Venstre eller KrF bør delta i en regjering der Frp er med. Men å antyde at grunnen er at liberalismen mangler sosial samvittighet er et veldig dårlig argument.

Artikkelen er på trykk i Vårt Land 27.12.17.

Publisert: 1. september 2023