Ideer

Amartya Sen: De fattiges filosof

An Uncertain Glory er en inngående dokumentasjon av den bunnløse fattigdommen som holder flere hundre millioner indere i sitt jerngrep, og en skarp kritikk av det politiske systemets manglende evne til å gjøre noe med den, skriver Torkel Brekke om Amartya Sen og Jean Drèzes nye bok An Uncertain Glory: India and its Contradictions.

Torkel Brekke

Publisert: 19. august 2013

Av Torkel Brekke, professor ved Universitetet i Oslo og prosjektleder i Civita.

Den indiske nobelprisvinneren Amartya Sen er en av verdens største akademiske stjerner. Hans siste bok An Uncertain Glory: India and its Contradictions (2013) er skrevet sammen med den belgiskfødte økonomen Jean Drèze (født 1959). De har publisert bøker sammen tidligere, og selv om Sen gjerne får mest oppmerksomhet, er Drèze også en interessant person.

Han har hatt innflytelse på Indias politikkutvikling på områder som utdanning og retten til lønnsarbeid for de fattige, og han har bodd på landsbygda for å se fattigdom fra innsiden. Det er India som forener Sen og Drèze, og det er India som er tema for An Uncertain Glory.

De velstående i India lever på øyer av California i et hav av fattigdom like desperat som det fattigste Afrika, sier forfatterne i bokens innledning. India har hatt en formidabel vekst siden landet startet økonomisk liberalisering tidlig på 90-tallet, men veksten har i for liten grad bidratt til å løfte de fattige ut av elendighet.

An Uncertain Glory er en inngående dokumentasjon av den bunnløse fattigdommen som holder flere hundre millioner indere i sitt jerngrep, og en skarp kritikk av det politiske systemets manglende evne til å gjøre noe med den. Hvis en indisk regjering vil fjerne subsidier på kunstgjødsel eller drivstoff, møter de massiv motstand fra ressurssterke grupper. Fra de virkelig fattige hører man ingenting. De mangler kunnskap, de mangler makt, og de har dårlig helse.

Helsekrisen er et viktig tema for Sen og Drèze. Man kan få behandling i verdensklasse ved de private sykehusene i indiske byer, men det offentlige helsevesenet i India er ofte elendig. Landet bruker 39 dollar pr. person i året på helse. Kina bruker 203, Brasil 483 dollar. 43 prosent av indiske barn er undervektige.

Det er en høyere andel enn Afrika sør for Sahara, og mye høyere enn land som Kina og Brasil, hvor det offentlige satser på brede helsetiltak. Selv Bangladesh, som har langt lavere BNP pr. innbygger enn India, har bedre statistikker når det gjelder barns ernæring. Også innen offentlig utdanning er India en sinke. Lærere kommer ofte ikke til skolen, og når de kommer, leverer de for ofte dårlig undervisning.

Sen og Drèze er glade i sammenligninger, og dét er noe av det som gjør boken deres aktuell også for lesere som ikke er spesielt opptatt av India. De sammenligner gjerne BRIC-landene, altså Brasil, Russland, India og Kina. Det er jo blitt så populært å hevde at disse fire gigantnasjonene har så rask vekst, at de vil dominere verden snart, mens vesten går dukken. Men hører India hjemme i klubben?

India er et land med ekstremt mangfold. Det føderale politiske systemet sikrer handlefrihet på delstatsnivå, litt som i USA, og de interne variasjonene i India gir rom for håp. For i flere delstater er situasjonen slett ikke katastrofal. Spesielt i Kerala og Tamil Nadu helt i sør har man klart å skape gode sirkler av stadig bedre offentlige tilbud og høyere forventninger.

Sen og Drèze hevder at evnen til å bruke demokratiet har vært avgjørende for at Tamil Nadu har klart å bygge helsetilbud og skoler som leverer velferd. Tamil Nadu har utviklet en kultur hvor man bruker demokratiske kanaler for å protestere når offentlige tjenester er utilgjengelige eller dårlige. En lærer eller helsesøster i en fattig nordlig delstat, som Bihar, kan utebli fra jobben uten at noen protesterer, mens slik oppførsel ikke lenger tolereres i Tamil Nadu.

Forfatterne har et kritisk blikk på hvordan indisk demokrati har fungert etter uavhengigheten i 1947. Demokrati skal være mer enn et formelt system med frie valg, mener forfatterne, og peker på nødvendigheten av «public reasoning», altså de offentlige samtalene i forskjellige kanaler og på forskjellige nivåer, fra landsby til nasjon, hvor folk kan diskutere og krangle om politikk.

Her får mediene sitt pass påskrevet, for det krangles ikke om de viktige tingene. I India har man noe sånt som 90 000 forskjellige aviser og tidsskrifter med samlet opplag på snaut 400 millioner, man har rundt 1000 TV-kanaler, og ytringsfriheten er stort sett sikret. Men de utdannede og velstående er så fremmedgjort fra de fattige, mener Sen og Drèze, at de ikke ser – ikke ønsker å se – fattigdommen som omgir dem. Garderoben til en Bollywood-stjerne er mer spennende for indiske TV-kanaler enn barns rett til frihet fra sykdommer og feilernæring.

Her kan vi føle oss truffet alle sammen, enten vi er velstående indere eller nordmenn. Fattigdommen er naturligvis mye råere i India, men i sommer har rumenere begynt å plukke gammel mat fra søppelkassen min i Blinderns villastrøk. An Uncertain Glory handler om India, men man skal ha dårlig fantasi hvis man ikke ser at den handler om alle som lever på øyer av California i et hav av Afrika.

An Uncertain Glory kan til tider bli en lite utfordrende tekst fordi den ikke fører de dype, filosofiske diskusjonene som Sen har gitt oss i mange andre bøker. Det er ikke nødvendig å kjenne Sens tidligere forfatterskap for å ha nytte av An Uncertain Glory. Hvis man kjenner hovedlinjene i hans politiske filosofi, får imidlertid boken en litt annen klangbunn fordi den benytter mange av ideene som Sen har brukt tiår på å utforske.

Et viktig element i Sens filosofi er hans skarpe, men vennskapelige kritikk av John Rawls (1921-2002). Rawls utviklet den viktigste teorien om rettferdighet i moderne tid i boken A Theory of Justice (1971). I boken The Idea of Justice (2009) kritiserer Sen sin avdøde mentor fra Harvard fordi han mener Rawls fokuserer for mye på perfekt rettferdighet.

Som kontrast til det teoretiske fokuset på perfekt rettferdighet, setter Sen opp en tradisjon i vestlig filosofi som kommer til uttrykk i tenkningen til blant andre Adam Smith, Karl Marx og John Stuart Mill.

Det er denne tradisjonen Sen identifiserer seg med. Han er ofte på sitt mest entusiastiske når han siterer Adam Smiths Theory of Moral Sentiments. Sen har også brukt tid på klassisk, indisk idéhistorie for å underbygge tanken om at public reasoning ikke bare finnes i Vesten. Boken hans The Argumentative Indian (2005) var viet dette tema. Den viste, etter min mening, at hans kunnskap om indisk politisk tenkning er relativt beskjeden.

Den praktiske veien mot mer rettferdighet for de fattige handler om å utvikle «kapabiliteter», mener Sen. Det viktige er å gi folk reell frihet til å gjøre og være det de har rimelig grunn til å sette pris på. «Kapabiliteter» er navnet Sen gir slik frihet. An Uncertain Glory bruker slike begreper uten å forklare det filosofiske byggverket de inngår i, for dét er det ikke plass til.

Forfatterne insisterer på at utvikling handler om en stadig utvidelse av folks grunnleggende friheter, og de insisterer på at menneskers kapabiliteter også er en forutsetning for at et land skal fortsette å vokse økonomisk.

Slik frihet er ikke det enkle fraværet av innblanding i livene våre. Virkelig frihet forutsetter offentlig engasjement og mer innblanding – innen for eksempel helse og utdanning – enn det som har vært tilfellet i India. I en situasjon der så mange mennesker mangler det mest grunnleggende, er det naivt å tro at frie markeder kan ordne problemene.

I en lansering av An Uncertain Glory uttalte Sen at han ikke ønsker seg Narendra Modi som statsminister etter Indias parlamentsvalg våren 2014. Modi er kandidaten til partiet BJP, og målinger har vist at han ligger godt an til å bli Indias neste statsminister. Som Chief Minister i delstaten Gujarat er Modi omstridt. Han har skapt en økonomisk modell som har resultert i vekst, men kritikere mener at veksten ikke når frem til de fattige.

Dermed er delstaten et bilde på hele Indias problem. En del mener også Modi har et ansvar for den groteske volden mot muslimer under opptøyer i Gujarat i 2002.

Sens uttalelser har fått en annen berømt indisk økonom, Jagdish Bhagwati, til å tenne. Bhagwati er forsvarer av frihandel og globalisering. Han mener Gujarats økonomiske modell er god. Dermed har den indiske valgkampen fått en professoral side som få forventet. Det er Amartya Sen versus Jagdish Bhagwati. Offentlige tiltak for fattigdomsbekjempelse versus mer globalisering og vekst. Kerala og Tamil Nadu mot Gujarat. Rahul Gandhi og Kongresspartiet mot BJP og Narendra Modi.

Men dette er selvsagt bare tilsynelatende, for både Sen og Bhagwati er først og fremst forskere, og har ikke kjøpt programmet til et politisk parti eller en statsministerkandidat. De er begge argumentative indere, for å bruke Sens boktittel fra 2005.

Og det er få ting en argumentativ inder liker bedre enn en god, hyperintellektuell krangel.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 18.8.13.