Nye fortellinger om muslimer
Norske muslimer trenger å reflektere kritisk over de elementene de velger ut for å fortelle historien om seg selv. Jeg synes det var fantasiløst av Islamsk Råd Norge å organisere demonstrasjon mot filmen. Det er ingen ting galt ved å erkjenne at man blir lei seg av en film. Men man kan faktisk gjøre mer konstruktive ting, enn å ta i mot rollen man blir tildelt, skriver Torkel Brekke i Dagbladet.
Publisert: 26. september 2012
Av Torkel Brekke, prosjektleder i Civita og professor i religionshistorie ved UiO.
Norske muslimer må reflektere kritisk over de elementene de velger ut for å fortelle historien om seg selv.
Fra 1980-tallet vokste det fram en ny og interessant retning i psykologien: «narrativ terapi». En hovedantaglese i narrativ terapi er at man kan endre eller løse problemer gjennom å forstå hvordan man har bygget opp fortellingen om seg selv, og endre denne fortellingen. Våre fortellinger om oss selv, som individer og grupper, er avgjørende for hvordan vi har det. Fortellingene tar vi ofte for gitt, og det er lett å tro at de ikke kan endres. Men både individuelle og kollektive fortellinger har et element av tilfeldighet. En person kan bygge fortellingen om egen oppvekst rundt et knippe negative erfaringer. Ofte kunne samme person like gjerne bygget fortellingen rundt positive hendelser. Forskjellen er viktig. La meg kort presentere to fortellinger om muslimer i den moderne verden.
Fortelling 1:
Muslimer forfølges over hele verden der de er minoriteter. Det er snart to tiår siden folkemordet på bosniske muslimer, men i store deler av Europa går folk fortsatt amok hver gang et muslimsk symbol benyttes i offentlig rom, og rasistiske politikere har stor framgang mange steder ved hjelp av anti-muslimsk retorikk.
I India ble politikeren Maya Kodnani nettopp dømt til fengsel, hele ti år etter at hun planla massedrap på muslimer i 2002. Likevel går den øverste ansvarlige for massedrapene, Narendra Modi, fri. Han er blant de fremste kandidatene til statsministerposten i verdens største demokrati ved neste parlamentsvalg.
I Burma forfølges det muslimske rohingya-folket uten at Aung San Suu Kyi åpner munnen. Man kan altså utmerket godt vinne Nobels fredspris i Oslo samtidig med at man stilltiende samtykker i folkemordslignende forfølgelser i eget land. Man må bare sørge for at de forfulgte er muslimer. I en rekke andre land behandles muslimer som annenrangs borgere.
Og hva med de siste dagers hendelser? Filmen om Muhammed er et eksempel på at miljøer i den vestlige verden hater muslimer og islam, akkurat slik Muhammed-karikaturene var det. Opprørene og demonstrasjonene mot slike provokasjoner er naturlige uttrykk for vanlige muslimers rettferdige sinne mot stadige ydmykelser.
Fortelling 2:
Muslimer bidrar kulturelt og økonomisk i hele verden. Etterkrigstidens Europa ble bygget av muslimske arbeidere som kom fra Sør-Asia og Nord-Afrika som arbeidsmigranter. Deres barn og barnebarn er blant vinnerne i utdanning og på arbeidsmarkedene i Norge, og en del andre europeiske land, mens i USA har muslimer, en sammensatt gruppe med andre historier enn i Europa, ofte høy utdanning og god økonomi.
I den arabiske verden vokser det fram en ny middelklasse, og den arabiske våren viser at muslimer flest ønsker demokrati framfor diktatur. Den fredelige overgangen til ansvarlige, demokratiske regimer i land som Tunisia og Egypt er blant de største politiske endringene i vår tid. Muslimer gjør vestlig mistenksomhet til skamme og viser at de først og fremst er, som andre mennesker, opptatt av demokratisk styresett og økonomisk framgang. Muslimer støtter likestilling og religionsfrihet, og ytringsmulighetene i den arabiske verden er fundamentalt endret av nyhetskanaler som Al-Jazeera.
Og hva med de siste dagers hendelser? Filmen om Muhammed på You Tube betydde ingen ting før den egyptiske kanalen Al-Nas spredte løgner om at filmen ble sendt på nasjonal TV i USA.
Angrepet på amerikanske diplomater i Benghazi var godt planlagt terrorisme, som ikke hadde noe med filmen å gjøre. Kreftene som har tapt den arabiske våren bruker filmen som påskudd til å lage trøbbel. Hizbollahs leder Hassan Nasrallah har oppfordret til protester mot filmen, mens Irans Khamenei, og den dialog-elskende Khatami, har reagert kraftig. Alt dette sinnet er en avledningsmanøver fra marginaliserte og udemokratiske krefter i hele verden.
To motsatte fortellinger. Begge forholder seg til fakta. Ingen av dem kan sies å være helt feil eller helt riktig. Det kan selvsagt lages et uendelig antall alternative fortellinger. De fleste kan ha bruk for innsiktene fra narrativ terapi. Norske og europeiske kristne må lage nye fortellinger om egen tradisjon i en tid hvor statskirker er under press og nasjoner må omformulere sitt forhold til kultur og religion.
Norske og europeiske muslimer trenger på sin side å reflektere kritisk over de elementene de velger ut for å fortelle historien om seg selv. Jeg synes det var fantasiløst av Islamsk Råd Norge å organisere demonstrasjon mot filmen 21. september. Det er ingen ting galt ved å erkjenne at man blir lei seg av en film. Men man kan faktisk gjøre mer konstruktive ting, enn å ta i mot rollen man blir tildelt i en fortelling som blir laget av en skrullete filmskaper i USA og en skrullete TV-personlighet i Egypt.
Poenget er at fortellinger ikke er gitt. De må lages. For å gjøre dette på konstruktive måter, må man være bevisst og reflektert. Det er kanskje ikke lett å lage gode fortellinger så lenge man har medier som ser ut til å ønske å resirkulere løgner og dårlig funderte generaliseringer. Men kanskje er ikke journalistene viktigst her. Skolene har derimot en avgjørende rolle i å hjelpe barn til å forstå at tusen forskjellige fortellinger kan konstueres av byggeklosser hentet fra historie og samtid, og at hvilken fortelling man velger å lage, har avgjørende betydning for om man har det bra med seg selv og med omgivelsene.
Innlegget er på trykk i Dagbladet 26.9.12. Brekke deltar torsdag 27.9. i en debatt med Tariq Ramadan og M. Usman Rana hos Muslimsk studentsamfunn.