Liberalisme

Nullvisjon: Ord som ikke betyr noe

En nullvisjon for selvmord burde ligge fjernt for konservative og liberale partier.

Publisert: 22. juni 2020

I en pressemelding nylig varslet regjeringen at det kommer en ny handlingsplan for forebygging av selvmord til høsten, og at denne kommer med en nullvisjon. «En nullvisjon er en verdi. Det er en visjon vi ikke skal tape av syne selv om veien dit er lang og krevende», slår helseminister Bent Høie fast i pressemeldingen. Til NRK uttaler Høie at «noen vil si at dette er et umulig mål, men det er nødvendig.»

Selvmord er ikke et tema som innbyr til harselering. Det er heller ikke meningen. Poenget er snarere at nettopp når temaet er alvorlig, bør politikere formulere seg på en måte som gjør det mulig å ta det som sies, på alvor. Intensjonen til regjeringen er selvfølgelig den beste, men det betyr ikke at det kan være det samme hvordan den er formulert. Hvis ikke ord betyr noe, trenger vi strengt tatt ikke politikere i det hele tatt.

Og man kan spørre seg hva regjeringens nullvisjon egentlig betyr. Mener Høie selv, i motsetning til «noen», at nullvisjonen er et mål som er mulig å oppnå? Det er ikke godt å si. Uttalelsen om at det er snakk om en «verdi» peker snarere i retning av at visjonen ikke er ment å være noe annet enn ett uttrykk for gode intensjoner. I begge tilfeller er nullvisjonen, slik Høie forklarer den, uttrykk for en holdning til politikk som ikke akkurat er egnet til å styrke troen på det borgerlige prosjektet.

I et intervju med Minerva erkjenner Høie at «årsakene til selvmord er sammensatte og komplekse. Vi kommer ikke til å nå dette målet med det aller første». Igjen uttaler helseministeren seg på en måte som etterlater inntrykk av at nullvisjonen er et mål som kan nås, om enn ikke med «det aller første». Skal man ha noe realistisk håp om å redusere antallet selvmord til noe i nærheten av null, er det ingen tvil om at det som et minimum må innføres drakoniske tiltak i helsevesenet. Det vil være snakk om dramatisk mye mer inngripende hjemler til tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering enn i dag. Med alle omkostninger det har, og medfølgende risiko for feil og overgrep.

Regjeringen viser til at andre land, som USA, Storbritannia og Canada også har en nullvisjon i det selvmordsforebyggende arbeidet. Men de har nøyd seg med en nullvisjon innenfor helsetjenesten. Det er selvfølgelig voldsomt ambisiøst om det skal forstås bokstavelig, men det er i det minste et mål innenfor en avgrenset sektor der myndighetene har en del håndfaste og effektive tiltak til rådighet. Men dette er ikke ambisiøst nok for den norske regjeringen, som «ønsker at en nullvisjon skal gjelde for hele samfunnet.» Og da må arbeidet for å forebygge selvmord foregå «i alle sektorer», som det heter i pressemeldingen.

Ingen er uenig i at vi bør jobbe for å skape trygge arbeidsplasser, skoler og lokalsamfunn, slik regjeringen snakker om. Men å redusere selvmordsproblematikken til noe som handler om å «arbeide systematisk innenfor alle sektorer» er en trivialisering av menneskelivet som burde ligge særlig fjernt for en regjering utgått av konservative og liberale partier. Som alle egentlig skjønner, handler selvmord dypest sett om at livet kan være vanskelig og smertefullt.

Og det kan selvfølgelig være det, selv om man går på verdens beste skole, jobber på verdens mest inkluderende arbeidsplass, eller befinner seg i en annen «sektor». Et konservativt instinkt ville være at dette er noe staten ikke kan styre, og at dersom man virkelig skulle forsøke å styre mot et samfunn uten selvmord, ville det innebære å ta i bruk helt uakseptable virkemidler.

Regjeringen har neppe tenkt å ta i bruk tiltak som vil kunne bringe oss til noe i nærheten av null selvmord, selv om Høie uttaler seg på en måte som gir inntrykk av at han er uenig med dem som vil si at dette er umulig. Nullvisjonen handler nok mest om at det er noe «vi ikke skal tape av syne». Det er sikkert mulig å gjøre en god del forbedringer både i helsevesenet og på andre områder som politikerne kan påvirke, og det er bra at det arbeides med det. Men jeg er usikker på om arbeidet med slike forbedringer er tjent med å bli lansert med en retorikk som ikke kan tas på alvor.

Det er også bare å konstatere at det ser ut til å være fristende å lansere grandiose nullvisjoner på områder der alle kan dele «verdiene», men der regjeringen har nokså begrenset mulighet til å påvirke. Det sitter lenger inne med nullvisjoner på områder der det finnes konflikter, men der politikere faktisk har makt til å realisere visjoner om de vil. Vi har for eksempel i mange år hatt en nullvisjon for mobbing i skolen. Men prøv å finne en nullvisjon i kapittelet om økonomi og skatt i regjeringserklæringen. Det må i så fall være «nullvisjonen» innenfor den ganske avgrensede sektoren for engangsavgift for biler over 20 år.

Teksten er publisert hos Minerva 20.6.20.