Libertarianismen er død – lenge leve liberalismen
Noen tanker rundt et lite jubileum, en gravtale og et veivalg.
Publisert: 27. juni 2024
Da nettmagasinet Liberaleren nylig markerte sitt 25-årsjubileum, var det vanskelig for meg å unngå å tenke tilbake på Ideer om Frihet, en slags forløper til Liberaleren, som jeg tok initiativet til å starte i 1980.
Den gang, som nå, fantes det flere ulike forestillinger om hva det betyr å være liberal, bortsett fra at alle stort sett var enige om at det hadde en hel del å gjøre med realisering av frihet som et allemannseie. Også i det lille uenighetsfelleskapet som stod bak Ideer om Frihet var det delte meninger om både forståelsen av frihetsbegrepet, begrunnelsen for frihetens forrang, samt om en rekke politiske konsekvenser. Trolig kan noe av det samme sies om det som har vært skrevet gjennom 25 år i Liberaleren.
I ettertid, og etter snart 50 år med refleksjoner om liberalismens innhold og fremtid, slår det meg at de meningsforskjellene jeg fant det stimulerende å bryne meg på den gang egentlig var mye større enn jeg opplevde dem på slutten av 1970-tallet. Men dette hadde jeg ikke vært like bevisst på hvis det ikke hadde vært for de mange stimulerende meningsbrytningene i «studiegruppen» bak Ideer om Frihet, hvor enighet aldri var et mål og hvor Karl Poppers kritiske rasjonalitet rådet grunnen.
En positiv ringvirkning av dette uenighetsfelleskapet var at jeg i ung alder ikke bare studerte Smith, Mises, Hayek, Schumpeter, Robbins, Rawls og Popper, men også fant gode grunner til å lese eksentriske libertarianske tenkere som Ayn Rand, Murray Rothbard, Robert Nozick m.fl. Sagt på en annen måte var det tilnærmet umulig, spesielt på slutten av 1970-tallet, å unngå nærkontakt med det fenomenet som fremstod som «the libertarian movement» i USA. På den tiden var det dessuten lett å få inntrykk av at det meste kom fra USA eller Storbritannia. Det viste seg å være helt feil, den gang som nå.
En befriende gravtale
Den som må ta hoveddelen av skylden for å lirke frem Ideer om Frihet fra min hukommelse under markeringen av Liberalerens 25-årsjubileum var Tom Palmer fra Atlas Network (også med tilknytning til CATO Institute), som var midtpunktet i arrangementet, gjennom en samtale med Lene Johansen. Tom Palmer er interessant i denne sammenheng, ikke bare fordi han har stått i sentrum av «the libertarian movement» helt siden 1980-tallet, men også fordi han er en av dem som har protestert tydeligst mot de ekstreme libertære miljøene som endte opp med å bli en del av Trump-bevegelsen.
Siden jeg har truffet Tom Palmer med ujevne mellomrom i forskjellige internasjonale møter siden midten av 2000-tallet, har jeg også kunnet observere hvordan Tom har utviklet seg over tid. Jeg var derfor ikke overrasket over at han på gjentatte spørsmål fra Lene Johansen om utviklingen i den libertære bevegelsen svarte så unnvikende som han gjorde. Det mest interessante og mest følelsesladde øyeblikket inntraff helt mot slutten, da Tom Palmer gjorde ordene til sin (døende) nære venn og kollega, David Boaz, til sine egne: «Etter å ha kalt meg libertarianer i over 50 år er det nå slutt. Nå kaller jeg meg heller liberal».
Jeg vet ikke hvordan andre som var til stede opplevde Tom Palmers budskap denne minneverdige kvelden. For min del er jeg ikke i tvil: Det var en lavmælt gravtale over «the libertarian movement» i USA. Det symbolske punktum for denne bevegelsen ble kanskje allerede satt et par uker før Liberalerens 25-årsjubileum, da The Libertarian Party inviterte Donald Trump til å holde en tale på sitt årsmøte i Washington D.C. Og man kan saktens lure: Hvilke tanker om frihet er det snakk om når et selvproklamert «frihetsparti» finner på å omfavne den mest anti-liberale presidenten USA har hatt etter andre verdenskrig?
En varslet katastrofe
Bak denne tragiske episoden finner vi også en lengre historie om en bevegelse som har representert noen av vår tids største misforståelser om både frihet og liberalisme. På dette punktet føler jeg meg heller ikke sikker på om Tom Palmer har kommet helt i mål med i sitt eget oppgjør med den amerikanske libertarianismen. Det hjelper naturligvis med en sunn ryggmargrefleks, men det er verken tilstrekkelig eller utgjør noen som helst pålitelig garanti mot nye feiltrinn. Det som trengs er et mer grunnleggende oppgjør med de ideene som gjennom flere tiår har beredt grunnen for den libertarianske tragedien vi nå er vitne til.
Det er nemlig ingen tilfeldighet at ekstreme libertære har en tilbøyelighet til å ende opp i de mørkeste anti-liberale avkroker. Når det skjer, ender det gjerne i kompaniskap med en eller annen form for autoritær nasjonalpopulisme eller nasjonalkonservatisme. Men det er heller ikke sjelden at den mest hardkokte libertarianismen ender opp som en politisk irrelevant form for anarkistisk science-fiction, trygt plassert et godt stykke unna virkelighetens ubehageligheter.
Tilfellet Murray Rothbard
Historien om økonomen og den politiske tenkeren Murray Rothbard er illustrerende for det meste av det som gikk feil med den libertarianske bevegelsen, og det meste er sammenfattet i For a New Liberty. The Libertarian Manifesto (1973). Hele manifestet bygger på anvendelsen av ett grunnleggende aksiom, det såkalte «nonagression axiom»: Ingen har rett til «å forbryte seg mot andres person eller eiendom». Problemet er at denne implisitte retten til liv, frihet og eiendom tolkes i en så ekstrem retning at all beskatning og alt som har med staten å gjøre blir å betrakte som forbrytelser, som en form for aggresjon mot individets liv og eiendom.
Rothbard argumenterte på dette grunnlaget for anarkisme. Han ville avskaffe staten og kalte det libertarianisme, med et avslørende tilbakepek på The Old Right i USA, med tenkere som Albert Jay Nock (Our Enemy The State, 1935), H. L. Mencken, Frank Chodorov (The Income Tax: The Root All Evil, 1954), supplert med britiske Herbert Spencer (The Man versus The State, 1884). Begge de to førstnevnte havnet for øvrig i svært dårlig selskap i mellomkrigstidens USA.
Rothbard mente det teoretiske argumentet for anarkismen var hevet over tvil som det eneste rette og moralsk forsvarlige. Problemet var å omsette den radikale avskaffelsen av staten, i alle dens avskygninger, i praksis. Først forsøkte Rothbard å bygge en allianse med ytre venstre, gjennom infiltrasjon i diverse New Left-miljøer på begynnelsen og midten av 1970-tallet. Det lyktes ikke. Deretter vendte han seg mot restene av The Old Right, Middle America-populister og sørstatsrasister. Han endte opp med å gå i kompaniskap med Lew Rockwell, en anti-establishment «white supremacist» med nasjonallibertarianske kjennetegn, med Ron Paul som politisk talerør.
Det går naturligvis en tydelig rød tråd fra Steve Bannons mye omtalte strategi for å bryte ned den administrative staten til Rothbards antistat-libertarianisme.
Mer generelt illustrerer også Rothbards linje hvorfor den som ikke har behov for en stat heller ikke har noe behov for et demokrati. Og hvis graden av frihet utelukkende forstås som en negativ funksjon av statens størrelse, blir «friheten» automatisk forvandlet til anti-demokrati. Dette er problematisk nok, men er også en direkte følge av et avstumpet frihetsbegrep, hvor frie borgeres politiske frihet og politiske rett til å påvirke spillereglene man lever under er like fraværende som den institusjonelle analfabetismen er nærværende.
I Rothbards verden er frihet kun et teoretisk og formalistisk begrep. Det er aldri snakk om en levende og virksom frihet for alle, og slett ikke om en frihet som favner hele den menneskelige tilværelse, som erfaringsmessig er kritisk betinget av samspillet mellom et sett av liberale institusjoner.
Tilfellet Ayn Rand
Forfatteren og filmskaperen Ayn Rand delte Rothbards ikke-aggresjonsaksiom, men valgte å rette mer oppmerksomhet mot å dyrke frem verdsettelsen og respekten for det egoistiske, kreative og skapende menneskets selvbestemte livsutfoldelse. Hun kalte sin ideologiske retning for objektivisme, tuftet på kun ett prinsipp: At mennesket besitter en ubestridelig evne og vilje til selvbestemmelse, til å forme sitt eget liv. Hun mente alle spørsmål om moral og politikk enkelt kunne avledes av dette ene prinsippet og dannet, paradoksalt nok, en personlighetskult i New York rundt sin egen person og den rette forståelsen av sin egen lære. For Ayn Rand var egoistisk grådighet en moralsk dyd, mens altruisme ble stemplet som menneskefornektende, noe som ligger under menneskets verdighet.
Rand artikulerte hovedsakelig sin filosofi gjennom sine romaner, i første rekke i The Fountainhead (1943) og Atlas Shrugged (1957). I sentrum stod fortellinger om hennes enestående forretningsmenn og helters ensomme kamp mot de mange uutholdelige inngrepene fra storsamfunnet, staten og alle dens velmenende «altruistiske ødeleggere». Herav begrepet godhetstyranniet. Ayn Rand ble på samme måte som Murray Rothbard en omsvermet kultfigur innenfor den libertarianske bevegelsen.
Akkurat som Rothbard, hadde også Rand store problemer med å ta utgangspunkt i virkelighetens komplekse sammenhenger. Men hun hadde en metode som erstattet virkeligheten. Denne metoden kalte hun selv for romantisk realisme. Hun definerte den selv slik: «The method of romantic realism is to make life more beautiful and interesting than it actually is, yet give it all the reality, and even a more convincing reality than that of our everyday existence.»
En viktig grunn til at Ayn Rand ble så populær blant mange libertarianere kan være at libertarianismen faktisk trenger en alternativ virkelighet for å fungere, inklusive «alternative fakta». Libertarianismens enkle løsninger, som tilsynelatende løser alle problemer, minner, paradoksalt nok, en hel del om kommunismens tilsvarende enkle svar på alle problemer.
Likevel er det et faktum at Ayn Rands levende fanskare inkluderer navn som besitter uvanlig mye makt i vår egen samtid: Mark Zuckerberg (visjonen om metaverset), Peter Thiel, Marc Andreessen og Elon Musk. Privat maktkonsentrasjon har da heller aldri utgjort et anerkjent frihetsproblem for libertarianere, i sterk kontrast til de toneangivende liberale idéstrømningene i Europa.
Ayn Rand kunne tilsynelatende akseptere en stat, men det var høyst uklart hva slags stat dette skulle være, all den tid kun «frivillig skatt» ble ansett som moralsk forsvarlig. Ufrivillig skatt, det vil si den eneste formen for beskatning vi har erfaring med, var for Ayn Rand det samme som konfiskasjon, eller tyveri om man vil.
Begreper som liberalisme og liberalt demokrati forekommer ikke i Rands tankeverden. Men det er det heller ingen grunn til å forvente.
De ikke fullt så ekstreme
De fleste selverklærte libertarianere, både i USA og i Europa, er utvilsomt mindre ekstreme enn Murray Rothbard og Ayn Rand. De litt mindre ekstreme libertarianerne ser i hvert fall for seg en minimumsstat som begrenser seg til politi, rettsvesen og forsvar. Andre, som Charles Murray (What it means to be a Libertarian, 1997), var villige til å strekke seg enda litt lenger. Murray anerkjente i det minste at det fantes slike ting som naturlige monopoler og legitime fellesgoder. Samtidig mente han at alle vanskelige avveininger av grensene for myndighetenes ansvar og oppgaver burde besluttes på det laveste kompetente nivå, i tråd med subsidiaritetsprinsippet.
Det kan være mange årsaker til at den ekstreme libertarianismens problematiske omgang med både frihetsbegrepet og demokratiet lenge gikk under radaren, samtidig som den av mange ble oppfattet som en ganske ufarlig, kul og kontrær bevegelse. Utvilsom spilte den globale liberaliseringsbølgen fra rundt 1980 til 2008 en viss rolle, som en bakenforliggende og allment akseptert fortelling om viktigheten av å redusere hemmende reguleringer, skatter og handelshindringer. Det samme gjorde utvilsomt også Ronald Reagans populære slagord om staten som problem, ikke som løsning, samt en rekke spissformuleringer om politikk, stat og økonomi som ofte kunne spores tilbake til et fyndig og overforenklet utsagn fra Reagans yndlingsøkonom, Milton Friedman.
Tiden er moden for et oppgjør og et veivalg
Siden den gang har libertarianismen avslørt sine problematiske tilbøyeligheter på en så tydelig måte at selv de av oss som så faremomentene tydelig allerede på slutten av 1970-tallet må klype oss litt i armen. Blant de første som så skriften på veggen – lang tid i forveien – og advarte tydelig mot lignende former for falsk liberalisme var de ordoliberale økonomene Walter Eucken, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow, allerede på slutten av 1930-tallet.
I dag har vi all mulig grunn til å se tvers gjennom lettvint retorikk og anlegge et langt mer kritisk blikk på libertarianismen, også som en reell trussel mot en levende liberalisme med realistiske muligheter til å skape en bedre fremtid. Jeg tror ikke jeg tar så mye feil når jeg påstår at den amerikanske libertarianismen for mange kan ha hatt en uheldig utilsiktet konsekvens: å fungere som et tildekkende slør, som har avskjermet mange fra å bli nærmere kjent med den ekte liberalismens forutsetninger, innhold, fremtidsmuligheter og menneskeverdige motivasjon.
Hvis det gryende oppgjøret med den dødsdømte libertarianismen får som konsekvens at flere velger å vie de høyst levende ideene bak den brede (hovedsakelig europeiske) liberale hovedstrømmen mer interesse og dypere refleksjoner, kan oppgjøret få et varig positivt utfall.
Men det forutsetter at tilstrekkelig mange er villige til å kvitte seg med en rekke tilvendte skylapper. Blant andre et ensidig USA-sentrisk idéperspektiv, et avstumpet frihetsbegrep, et ensidig økonomisk perspektiv på liberalisme, institusjonell likegyldighet, likegyldighet overfor sosiale utfall, aversjon mot politikk og internasjonalt samarbeid, samt uberettiget statsskrekk.
For den som har tenkt å bidra til å fremme en levende liberalisme, med realistiske muligheter til å veilede utviklingen mot et friere og mer menneskeverdig samfunn, kan det være vel verd å utsette sine egne tanker for det jeg velger å kalle Lippmann-testen: I hvilken grad ideene gjenspeiler en tilstrekkelig evne og vilje til å stille de viktige spørsmålene som oppleves relevante for mange, samt om de gir kompetente svar som oppleves tilfredsstillende av det brede flertallet av befolkningen.
Så høyt bør liberale sikte. Libertarianismen har derimot bevist at den er helt ute av stand til å nærme seg et slikt kvalitetsnivå.
Libertarianismen er død – lenge leve liberalismen.
Teksten er publisert i Liberaleren 25.6.2024.
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
