Liberalismen og den sterke staten
Reegård og Grande er åpenbart ikke i stand til å se forskjellen på en sterk stat og en stor stat. En svært omfattende stat som ikke er økonomisk bærekraftig vil ikke være sterk. En sterk stat som evner å gjennomføre sine grunnleggende oppgaver også på sikt vil være sterk, men den må ikke nødvendigvis være omfattende, skriver Lars Svendsen i Klassekampen.
Publisert: 11. november 2014
Av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita.
I et intervju i Klassekampen 8. november hevder Stein Reegård og Arild Grande at Civita havner i en «ideologisk spagat» ved å omfavne en sterk stat. Særlig kuriøst blir det når foranledningen er utgivelsen av bind to av Francis Fukuyamas verk om politisk orden. Utspillet vitner først og fremst om at Reegård og Grande verken har lest Fukuyamas tobindsverk eller har nevneverdige kunnskaper om liberalisme. Litt voksenopplæring kan derfor være på sin plass.
Reegård hevder at Civitas «fremste kamper nettopp handler om å bekjempe den sterke staten». Ingenting kunne vært Civita mer fremmed, nettopp fordi Civita er en liberal tankesmie. Selve grunntanken i den liberale tradisjonen er at den politiske friheten er rettighetsbasert, og slike rettigheter kan bestå bare hvis det finnes en statsmakt som kan beskytte dem. Så må denne staten begrenses for ikke selv å bli en trussel mot de rettighetene den er ment å beskytte.
Videre hevder Reegård at Civita «misliker den norske modellen sterkt», og «velferdsstaten vil de egentlig ikke ha». Igjen: Nettopp fordi Civita er en liberal tankesmie, har vi gjennomgående vært positive til den norske eller nordiske modellen. Velferdsstatens teoretiske fundament ble lagt av liberale tenkere som Smith og Paine. Det er en lang tradisjon innen liberalismen for å ta til orde for positive velferdsrettigheter, selv om det er uenighet om omfanget av goder som fordeles, om prinsippene for fordelingen og hvor store statlige intervensjoner som er akseptable for å sørge for fordelingen. De fleste tenkere i den liberale tradisjonen fra dens begynnelse og frem til i dag hevder at staten har en forpliktelse til å sørge for at alle borgere, i kraft av å være borgere, har adgang til en rekke velferdsgoder.
Den nordiske eller norske modellen er i det vesentlige oppskrift på en liberal velferdsstat, og nettopp det faktum at den er en liberal velferdsstat er dens fremste fortrinn. Grunnleggende, individuelle rettigheter står svært sterkt i Norden. De nordiske landene er dessuten blant klodens mest markedsvennlige. For en utdypning av dette, se min artikkel «Den nordiske modellen og den liberale tradisjonen», i Tidsskrift for velferdsforskning 2/2013.
Reegård og Grande er åpenbart ikke i stand til å se forskjellen på en sterk stat og en stor stat. En svært omfattende stat som ikke er økonomisk bærekraftig vil ikke være sterk. En sterk stat som evner å gjennomføre sine grunnleggende oppgaver også på sikt vil være sterk, men den må ikke nødvendigvis være omfattende. Dette har også Fukuyama påpekt i sitt verk, hvor han advarer mot at mange moderne demokratier, i sine bestrebelser på å være store, vil ha et overforbruk som fører til at de svekkes.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 11.11.14.