Ideer

Hva skal til for å redde det liberale samfunn? Kritikk av Toje og Vanebo.

Når en gåtefull nasjonalkonservatisme konkurrerer med en tilbakeskuende liberalisme, ender vi med full forvirring og et skritt tilbake.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 26. august 2018

Tidligere i sommer hevdet Asle Toje i en artikkel i Minerva, «Fire utfordringer og én løsning for Vesten», følgende:

«Nok en gang må de konservative redde stumpene etter at idealister har rotet ting til.» Utfordringene spente fra ambivalente holdninger til NATO, feilslått militær intervensjonisme, finanskrisens farlige etterlatenskaper i Sør-Europa og «Sist men ikke minst er Europa og Nord-Amerika inne i en dyp identitetskrise.»

Og, hvem er så idealistene som har rotet alt til? Toje gir ikke noe spesielt klargjørende svar, men leseren kan gjette seg til at anklagen er rettet mot «våre ledere», «liberale politikere» og «Merkel».

Så kan man spørre: Hvilke politikere var det egentlig som var ved makten og som var de toneangivende i opptakten til de fire utfordringene Toje nevner? Vi kommer vanskelig utenom Trump på den første, den neokonservative trioen Bush, Rumsfelt og Cheney, pluss Tony Blair, på den andre. Altså ingen utpreget «liberale».

Meg bekjent var det heller ingen utpreget liberale politikere som var toneangivende i den mislykkede politikken som skapte forutsetningene for finanskrisen i USA, eller for den saks skyld hadde forårsaket den giftige kombinasjonen av høy statsgjeld, store budsjettunderskudd, selv i gode år, og et mangeårig fravær av strukturreformer, som kjennetegnet de hardest rammede landene i Sør-Europa.

Selv innføringen av euroen skriver seg fra et kompromiss mellom sosialisten Francois Mitterand og den konservative Helmut Kohl i sammenheng med den tyske gjenforeningen.

Innledningsvis skriver Toje: «Hvilke forvirrede tider vi lever i! Verden synes snudd på vranga. Selve språket har mistet mening. Merkelappene endret meningsinnhold»……deriblant «liberal».

Nå vil jeg bestemt hevde at Toje selv er en av dem som har bidratt flittigst til å vri på og skape forvirring om hva det liberale står for. Forvirringen fremgår av nesten alle artikler han skriver, og i Tojes bok Jernburet – liberalismens krise, benytter han seg symptomatisk nok av en reiseskildring for å stå friest mulig i sitt bakholdsangrep på liberalismen, som roten til alt det vonde som skjer i dagens Europa. Det er nok også den sikreste sjangeren for en som aldri blir lei av å angripe en ofte navnløs, alltid herreløs og alltid kildeløs liberalisme.

Tojes fortellinger om sin kildeløse «liberalisme» står overfor det samme problemet som mye av nyliberalisme-kritikken fra ytterste venstre: den ekskommuniserer med sine gåtefulle fortellinger og røveraktige rollebeskrivelser, den vrir seg unna alle reelle muligheter for kildekritikk, den inviterer ikke til debatt, og ender opp som enetale.

Hvis Toje ønsker seg åpen debatt om det han skriver, har jeg to enkle råd: 1) Når du tar i bruk ord som «liberal»: Forklar hva du mener med ordet og vis til konkrete personer, dokumenter, bøker eller samfunnsfenomener, slik at det blir mulig for andre å ta tak i og etterprøve dine argumenter og påstander. 2) Fortell åpent og tydelig hva du selv mener og hva du selv står for. I det minste hadde det vært befriende å slippe å forholde seg til quiz-aktige utsagn om eget ståsted, av typen «tørrlagt liberaler», og så videre, og så videre.

Tidligere FpU-leder Ove Vanebo svarte i Minerva uken etter Tojes innlegg. Vanebo legger her an en imøtekommende tone og hevder: «Jeg er ikke uenig i at en utopisk, idealistisk liberalisme har bidratt til dagens problemer.» Når man sier A, blir man jo også naturlig nok nysgjerrig hva det oppfølgende B har å fortelle.

Men, neida, hvem eller hva slags utopisk og idealistisk liberalisme det her er tale om blir man ikke så lett klok på. Den eneste tenkeren jeg finner på anklagebenken er filosofen John Rawls. Mange liberale vil nok være enig i at mye av Rawls tenkning bygger på helt urealistiske forutsetninger om et samfunn, som blant andre Amartya Sen har demonstrert så tydelig, selv om det var noe ganske annet Vanebo hadde i tankene.

Der Toje roper på en ny konservativ revolusjon for å «redde stumpene etter at idealister har rotet ting til» svarer altså Vanebo med at han langt på vei deler Tojes mål, men at løsningen snarere er mer «lib-realisme.» Ut fra det Vanebo skriver, er det rimelig klart at hans søking etter en mer realistisk liberalisme handler om økt vektlegging av blant annet følgende: at nasjonalstaten setter grenser for universelle rettigheter, migrasjon og det demokratiske fellesskapet, at regulering og sosial utjevning er nødvendig på enkelte områder, at ikke all ulikhet er uønsket, samt at både et sterkt forsvar og overvåking er nødvendig for å sikre borgerne trygghet som en forutsetning for frihet.

Er det virkelig tilfellet at Vanebo har vanskeligheter med å finne frem til moderne liberale tenkere som har behandlet disse temaene grundig? Eller er dette Vanebos bidrag til komme Tojes konservative revolusjon i møte?

Gjennom artikkelen viser Vanebo gjentatte ganger, ikke alltid like overbevisende, til enkeltsitater og enkeltinnsikter fra John Locke, Immanuel Kant, John Stuart Mill og Friedrich Hayek, for å bygge opp under sitt ønske om mer realistisk liberalisme.

Så skriver Vanebo: «Kanskje har en rekke av de liberale svarene inntil nå bidratt til en mer utrygg og ustabil tilværelse……dette skyldes at man har basert svarene på en ensidig og forenklet liberalisme, med liten støtte i de mer klassiske kildene. Det er på tide å børste støvet av gamle verker, og gjenfinne en liberalisme som er praktisk rettet og basert på folkets rett til å bestemme over en stat.»

Hvilke «liberale» svar er det som har bidratt til en mer utrygg og ustabil tilværelse?

Selv om det er lett å ha en viss sympati med Vanebos søking etter nye liberale svar i gamle kilder, gjør ikke Vanebo det lett for seg selv med den strategien han legger opp til. Vanebos oppskrift er også avslørende for hans eget perspektiv på liberalisme. Dette perspektivet forekommer meg å være altfor snevert og tilbakeskuende. Har Vanebo misforstått noe helt grunnleggende om liberalisme?

Her er problemet: Vanebo gir ingen tegn til at han har fått med seg hverken bakgrunnen for eller innholdet i den store idépolitiske reformasjonen av liberalismen som skjedde i mellomkrigstiden og frem til 1960-tallet, og som senere er videreutviklet av mange tenkere. Den gang utviklet det seg en ny konsensus, basert på en grunnleggende kritikk av den gamle (klassiske) liberalismen, som det var stor enighet om hadde feilet, nettopp fordi den viste seg å være for smal, selvmotsigende og urealistisk til å være relevant for fremtiden. Kritikken gikk særlig på den naive sjablongholdningen til økonomisk laissez faire og til «nattvekterstaten», neglisjeringen av problemet med privat maktkonsentrasjon, og den like fatale bagatelliseringen av det sosiale spørsmålet.

Friedrich Hayek var en sentral skikkelse i denne diskusjonen og reformprosessen, men ble i ettertid stående med ett ben i begge leire, og klarte aldri å utvikle et fullt ut moderne og integrert liberalismesyn, til tross for hans store bidrag til å forstå verdien av spredt kunnskapsvekst gjennom dynamiske markedsprosesser og spontant ordede prosesser på flere andre områder. Den som kjenner Hayeks tenkning godt, kjenner også godt til de mange selvmotsigelsene og hullene i hans liberalismeforståelse.

Blant de store nytenkerne bak liberalismens renessanse etter andre verdenskrig lå nok Hayeks bidrag mer på det abstrakte og filosofiske planet. Hayek var temmelig hjelpeløs i sine spredte forsøk på å omsette sine abstrakte tanker til praktiske og virkelighetsnære løsninger på konkrete samfunnsproblemer. Derfor tror jeg Vanebo er inne på et blindspor når han gjentatte ganger forsøker å skrive løsrevede Hayek-sitater inn i sitt eget perspektiv. Jeg lar meg i hvert fall ikke overbevise.

Blant de øvrige store liberale navnene hører Ludwig von Mises, Walter Eucken, Wilhelm Röpke, Luigi Einaudi, Raymond Aron, Karl Popper, Milton Friedman, James Buchanan, Amartya Sen og ikke minst Ralf Dahrendorf. Hvis Vanebo virkelig er interessert i liberale tenkere som har belyst de temaene han selv har nevnt, og som representerer en virkelighetsnær og relevant liberalisme som peker fremover, kan det være vel verd å gå på oppdagelsestur blant disse tenkerne.

Som en ekstrabonus tror jeg også at Vanebo, etter en slik oppdagelsesreise, vil forstå bedre hvorfor den engelske skribenten David Goodharts forvirrede opprop for en post-liberal «liberalism for actually existing people» er et slag i luften. På den annen side vil det overraske meg stort om Vanebo faktisk vil finne de nye liberale svarene han er på leting etter, hvis han kun har tenkt å basere seg på en den gamle liberalismen. Etter min vurdering er det i hvert fall høyst tvilsomt om veien til de nye og mer realistiske liberale svarene i vår tid er å finne i tenkningen på 1700- og 1800-tallet – spesielt så lenge Adam Smiths navn ikke er inkludert.

I den grad historien kan tjene som en veiviser for fremtiden er jeg langt mer tilbøyelig til å dele innsikten til den peruanske nobelprisvinneren i litteratur, Mario Vargas Llosa, når han i et foredrag i 2015 sa følgende (min oversettelse fra engelsk):

Nettopp fordi liberalismen ikke er en dogmatisk lekmannsreligion, men snarere en åpen doktrine under utvikling, som bøyer seg for virkeligheten i stedet for å tvinge virkeligheten til å bøye seg for et dogme, finnes det ulike tendenser og grunnleggende forskjeller blant liberale…. Disse meningsforskjellene er både sunne og nyttige siden de ikke strider mot liberalismens grunnleggende spilleregler, som er det politiske demokratiet, markedsøkonomien og forsvaret for individets rettigheter overfor staten.

Et av det frie og åpne samfunnets fremste adelsmerker ligger innbakt i dets evne til å lære basert på erfaring og eksperimenter gjennom åpne oppdagelsesprosesser, og til å justere og forbedre sine egne institusjoner i møte med endringer i kunnskap, teknologi og maktforhold.

Denne korrigerbarheten gjelder naturligvis også liberalismen, det åpne samfunnets ideologi. Ingen av oss bør derfor bli overrasket hvis vi nok en gang skulle komme til å erfare at liberalismens største styrke ligger i dens evne til å gjenskape seg selv i møte med nye utfordringer, uten å miste av synet den personlige friheten som trofast ledestjerne.

Når det gjelder realisme og nærhet til virkeligheten er det nok ikke liberalismen som har mest å frykte. Kanskje Vanebo rett og slett bør vurdere å frigjøre seg litt mer fra Tojes nasjonalkonservatisme? Et fruktbart utgangspunkt kan i så fall være å glemme tanken om å ta ett skritt tilbake til en umoderne liberalisme, og i stedet ta ett skritt fremover, i retning den levende og moderne liberalismen.

Artikkelen er publisert hos Minerva 24.8.18.