Frihet og forbud – et liberalt perspektiv
Paternalismen undergraver det unikt menneskelige ved mennesket, evnen vi har til å ta kontroll over og forme våre egne liv, enten vi gjør det på gode eller dårlige måter. Selvkontroll og dømmekraft er for paternalisten noe folk bør forskånes fra å måtte utøve, mens de for den liberale er dyder som den enkelte må ha anledning til å oppøve, skriver professor Lars Fr. Svendsen i Dagens Næringsliv.
Publisert: 9. juli 2012
Av Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi, Universitetet i Bergen og Civita
Fra et liberalt perspektiv er det generelle svaret på hva som bør være forbudt, ganske enkelt: Minst mulig! Svaret er imidlertid ikke særlig opplysende i en så knapp form, da det verken angir hva som tross alt bør være forbudt eller hvorfor.
Liberalismens grunntanke er at individer og grupper i hovedsak må få leve livene sine i samsvar de oppfatningene de selv har om hva som gir livet verdi og mening. Av dette følger at ytre inngrep i disse livene bør begrenses mest mulig. En liberal teori gir ingen oppskrift på et godt liv. Den nøyer seg med å konstatere at det finnes mange typer gode liv, og den vil angi noen nødvendige betingelser for at de kan realiseres, særlig i form av et ukrenkelig frihetsrom for alle borgere gjennom et sett rettigheter. Liberale rettigheter gir rettighetshaverne rom til å foreta valg, og det innebærer også retten til å foreta umoralsk valg. En grunnpilar i et liberalt samfunn er skillet mellom juss og moral. Det skal være lov å være umoralsk, men det er selvfølgelig fortsatt umoralsk å være umoralsk.
Friheten er et gode av en høyere orden enn de fleste andre goder. Dette gjenspeiles i prinsippet om at bevisbyrden alltid ligger hos den som vil begrense borgernes frihet. Det liberale grunnpremisset er at enhver person har rett til å gjøre som han ønsker såfremt det ikke gis en god begrunnelse for at personen ikke skal ha anledning til å handle slik. Personen behøver i utgangspunktet ikke gi noen begrunnelse for handlemåten, men den som ønsker å hindre personen i å handle slik, gjennom et forbud eller lignende, har derimot en begrunnelsesbyrde. Hvis denne ikke er oppfylt, er det heller ikke legitimt å hindre personen i hans foretrukne handlinger. I legaliseringsdebatten i DN er det strengt tatt ikke den som vil oppheve et forbud som har begrunnelsesbyrden, men heller den som vil opprettholde forbudet – og definitivt den som innføre nye forbud. Begrensningene er unntakene og må begrunnes eksplisitt nettopp fordi de innebærer en svekkelse av et gode av en særlig høy orden.
Den sentrale begrensningen på individets frihet settes av andres rettigheter, og disse rettighetene vil i det vesentlige være definert ut fra den skaden man kan påføre dem. Hensynet til andres ve og vel setter rammer for individets frihet, slik at andre skal kunne nyte en tilsvarende frihet.
Hva med hensynet til den enkeltes egne ve og vel? Det liberale svaret er at myndige borgere bør ha retten til å handle på måter som bare er til skade for dem selv. Vi har rett til å foreta uhyre dårlige valg dersom de bare er til skade for oss selv. Man bør unngå paternalistiske lover, hvor man forbyr mennesker å gjøre noe de ønsker fordi man mener at det ikke er i deres beste interesse å gjøre det. I den liberale tradisjonen har man vært antipaternalister til tross for bevisstheten om at vi mennesker ikke alltid vet vårt eget beste. Paternalismen undergraver det unikt menneskelige ved mennesket, evnen vi har til å ta kontroll over og forme våre egne liv, enten vi gjør det på gode eller dårlige måter. Selvkontroll og dømmekraft er for paternalisten noe folk bør forskånes fra å måtte utøve, mens de for den liberale er dyder som den enkelte må ha anledning til å oppøve.
Hvis man skal forby noe med begrunnelse i skader en person kan påføre seg selv, må det være med henvisning til negative eksternaliteter, det vil si kostnader aktøren påfører andre gjennom sine valg, for eksempel økte helseutgifter som finansieres gjennom allmenn beskatning. Her vil imidlertid forsikringsordninger for gitte aktiviteter eller avgifter for å dekke inn eksternalitetene være å foretrekke fremfor forbud.
Amartya Sen påpeker at vi må legge vekt på både et mulighetsaspekt og et prosessaspekt ved friheten. Mulighetsaspektet handler om at mer frihet gir oss større mulighet til å forfølge de målene vi har i livet og prosessaspektet om at selve det å velge også er av stor betydning. Forbud innskrenker alltid prosessaspektet og som oftest også mulighetsaspektet.
For å leve fritt kreves at en vesentlig mengde handlingsalternativer og levevis står åpne, og det taler for at mengden forbud bør begrenses mest mulig. Det kan finnes grunner til at visse alternativer skal utelukkes, fortrinnsvis fordi de i en eller annen forstand utgjør en rettighetskrenkelse, men hvert slikt unntak fra regelen om full frihet må begrunnes.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 7.7.12.