Den vanskelige kritikken
Jeg mener altså fortsatt at Innsets bok er innsiktsfull på flere områder, men også at den har noen store svakheter, sett opp mot Innsets egne premisser og kriterier.
Publisert: 27. august 2020
Jeg synes det er positivt at Ola Innset har respondert både på mitt notat og min artikkel, som begge formidler min kritikk av Innsets bok Reinventing Liberalism. Selv om det ikke kom frem av Innsets svar i Minerva, men kun i Innsets eget notat, synes jeg det er realt gjort av Innset å faktisk innrømme og beklage at flere av hans tolkninger av Water Euckens uttrykte meninger på det første møtet i Mont Pelerin Society i 1947 er uheldige og uholdbare, på bakgrunn av primærkildene.
Viser ikke nettopp dette, slik jeg også har antydet tidligere, at Innsets bok med fordel kunne vært utsatt for grundigere fagfellevurdering, ikke minst fra andre enn Innsets egne meningsfeller?
Ellers vil jeg avkrefte overfor Innset at jeg skulle ha endret mening om hans bok mellom 14. mars og dags dato, som han lurer på, siden jeg i den artikkelen Innset viser til fra mars skrev at både Innset og Quinn Slobodian har skrevet «innsiktsfullt» om de opprinnelige «nyliberale». I den omtalte artikkelen fra mars går det dessuten tydelig frem at karakteristikken «innsiktsfull» ble anvendt i et sammenlignende perspektiv, det vil si i motsetning til en del annen nyliberalisme-kritisk litteratur.
Jeg mener altså fortsatt at Innsets bok er innsiktsfull på flere områder, men også at den har noen store svakheter, sett opp mot Innsets egne premisser og kriterier. Det ligger ingen nødvendig motsetning i dette. Jeg tolker også Karen Horn, som Innset også nevner i sitt svar, til å mene noe i samme retning som meg. Jeg tror derfor Innset ikke trenger å tolke denne kombinasjonen fullt så negativt.
I den siste halvdelen av sitt svar henfaller Innset på nytt til en problematisk diskusjonsform. I stedet for å imøtegå min konkrete kritikk, som også handler om påvist manglende historiske kontekster og nyanser, tyr Innset til å karakterisere mine meninger.
I sentrum står denne gang en konspirasjonslignende fortelling om at min kritikk av Innset forsøkes stemples som et eksempel på at jeg bare er en representant for en «politisk organisasjon» som «rykker ut» for å «hegne om sin egen historie». Dette høres for meg ut som ren fantasi, og temmelig virkelighetsfjernt. Never mind at denne «organisasjonen» (Mont Pelerin Society) ikke har noen egenaktivitet utenom å arrangere møter for å dele og diskutere kunnskap og ideer med en romslig forstått, men aldri klart definert, liberal idétradisjon i sentrum.
Og selv møtene i Mont Pelerin Society arrangeres på initiativ og forslag fra dette intellektuelle nettverkets egne medlemmer, og bekostes av medlemmene selv. Jeg vet veldig godt hva jeg snakker om her, siden jeg selv, med administrativ støtte fra Civita, var hovedansvarlig for et internasjonalt møte som var planlagt arrangert i Oslo i begynnelsen av september i år, men som på grunn av koronakrisen må forskyves frem i tid.
Innset må gjerne kritisere meg helt konkret for det han kaller «manglende refleksivitet» i min omgang med ideene til flere av de toneangivende liberale tenkerne fra Mont Pelerin Societys tidlige eksistens. Siden Innset ikke er konkret, men likevel beskylder meg (og flere med meg) for å skrive hagiografier, så kunne det vært interessant med noen konkretiseringer. Dessuten lurer jeg på hvordan Innset får slike karakteristikker til å stemme overens med de kritiske vurderingene jeg selv har publisert, blant annet om flere sider ved Friedrich Hayeks tenkning. Et nytt og konkret tips i så måte er min dybdeartikkel «Liberalism Beyond Hayek» i Journal of Contextual Economics (utgis i september i år).
Kritiser meg gjerne, men du kan kanskje vurdere å droppe karakteristikker som «angrep», «skyttergravskrig», «karakterdrap», når det du møter like gjerne kan forstås som begrunnet kritikk som tåler å bli imøtegått – direkte og på sak.
Avslutningsvis overlater jeg til leseren selv å vurdere holdbarheten i Innsets antydning om at jeg skulle være spesielt opptatt av å forstå visse liberale ideer som den endelige «Sannheten om økonomien og samfunnet™», kontra «politisk tenkning som har en historie». Her er det jeg skrev i en passasje på side 16-17 i mitt Civita-notat nr. 19/2020, om nettopp min forståelse av liberalismens utvikling:
En av liberalismen største styrker er nemlig dypt forankret i liberalismens natur, og viser seg gang på gang i dens evne til å fornye seg og gjenskape seg selv i møte med betydelige samfunnsendringer og nye utfordringer. Det skyldes at liberalismen, til tross for sine forutsigbare verdier, essensielt er en sosial teori om realisering av frihet for alle, som hele tiden er åpen for kritikk og forbedringer. Det er ikke for ingenting at filosofen Karl Popper forstod liberalismen som det åpne samfunnets grunnleggende ideologi.
Liberalismen er mer evolusjonær enn dogmatisk, er mer i bevegelse enn i stillstand. Liberalismen føyer seg etter fakta, sannhet og nye teorier med bedre forklaringskraft, og har ikke noe behov for å forsøke å tvinge fakta, sannheter og teorier inn i et forhåndsdefinert skjema. Man leter derfor forgjeves etter å finne liberale sjeler som er opptatt av å bedrive «historiepolitikk», hvor det å forme og forvalte den autoritative «historiske sannhet» blir ansett som et viktig politisk prosjekt.
Liberalismen har heller ikke behov for narrative monopoler, snarere tvert imot.
Innlegget er publisert hos Minerva 25.8.20. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/anmeldelse-og-kritikk-av-en-ny-fortelling-om-nyliberalisme
Relatert
Har Arbeiderpartiet lav tillit fordi partiet har dårlige målinger?
Vardøger: Med russiske talepunkter skal freden vinnes i Ukraina
Er global politikk blitt krig mellom stammer?
Det røde vrakgodset: Russland er en forlengelse av Sovjetunionens kriminelle system.
Mathilde Fasting mottar Hambroprisen
