Den største misforståelsen om Adam Smith
Det er en stor misforståelse at Adam Smith kun ønsket seg avreguleringer. Den første politiske økonomen minner oss på at samfunnsforbedringer faktisk er oppnåelige gjennom velfundert politikk og gode institusjonelle spilleregler.
Publisert: 20. juni 2023
Markeringen av 300-årsdagen for Adam Smiths fødsel foregår i disse dager (eksakt dato for fødselen er ukjent). Det er en anledning til å reflektere over hva vi fortsatt kan lære av den mest betydningsfulle representanten for den skotske opplysningstradisjonen og den første politiske økonomen.
Vi kan trygt si at det fantes en tid før og etter Adam Smith. Tidsskillet trer tydeligst frem i måten Smith forandret vår forståelse av økonomiske sammenhenger og av politikkens innvirkning på den økonomiske og sosiale utviklingen i samfunnet på.
Smiths stille revolusjon startet med å fastslå, stikk i strid med datidens rådende merkantilistiske fordommer, at hensikten og formålet med all produksjon er forbruk, med andre ord å tilfredsstille våre behov. Målet var ikke lenger å oppnå et handelsoverskudd og akkumulere edle metaller. Dermed var økonomien plutselig til for alle. Det naturlige neste skrittet var for Smith å sikre at økonomien også skulle være åpen for alle, både som produsenter og forbrukere. På denne måten bidro Adam Smith til en gjennomgripende demokratisering av vår økonomiforståelse.
Alt dette og mye mer skrev Adam Smith utfyllende om i sitt hovedverk fra 1776, An Inquiry into the Nature and Causes of The Wealth of Nations (Nasjonenes velstand). I Nasjonenes velstand forklarer han de positive sammenhengene mellom fri handel, arbeidsdeling, produktivitet og økonomisk velstand, på grunnlag av grundige observasjoner og omfattende historiske studier.
Omtanke for de svakeste
Smith viste alltid en konsekvent omtanke for de økonomisk svakeste i samfunnet, for «the labouring poor, that is the great body of the people». Dette gjenspeiler seg tydelig i hans politiske anbefalinger om alt fra rettslig likestilling, yrkes- og næringsfrihet, frihandel, avskaffelse av føydalvesen og regulering av lærlingordninger, til retten til grunnleggende utdanning og et omfordelende skattesystem.
Like konsekvent var Smith i sin skepsis til de mektiges «wretched spirit of monopoly and privilege», det vi i dag forbinder med forretningsfolks forsøk på å tilrive seg særfordeler gjennom politisk påvirkning. Denne skepsisen kommer tydeligst til uttrykk i Smiths frontalangrep på merkantilismens restriksjoner og monopolprivilegier, og i hans forsvar for alminnelig næringsfrihet og frihandel på alle nivåer, fra det nasjonale til det internasjonale.
Adam Smiths største bragd som opplysningsfilosof og politisk økonom, omskrevet til vår tids språk og begrepsapparat, var utvilsomt hans banebrytende forståelse av markedssystemet: av markedets overlegne evne til spontan koordinering av tilbud og etterspørsel, av forbrukernes og produsentenes planer og handlinger, ved hjelp av insentiver som er formet av markedets frie prisdannelse og frie konkurranse.
Smith forsto tydeligere enn andre at markedsøkonomien var det økonomiske systemet som var best i stand til å tilfredsstille menneskelige behov og skape økonomisk fremgang for det brede lag av folket. Ifølge Smith ville menneskets naturlige ønske om å forbedre sin egen livssituasjon, sammen med det frie samspillet mellom markedsdeltagernes handlinger i egen interesse, bli forvandlet til det felles beste – som om de var styrt av «en usynlig hånd»:
«… by directing that industry in such a manner as its produce may be of the greatest value, he intends only his own gain, and he is in this, as in many other cases, led by an invisible hand to promote an end (the common interest) which was no part of his intention.»
Lettvinte populærfremstillinger
Likevel handler mye av innholdet i Nasjonenes velstand om analyser og historiske eksempler på hvorfor egeninteressen i mange tilfeller ikke kanaliseres til det felles beste. Her støter vi på den største misforståelsen av Adam Smiths politiske økonomi, som dessverre ble mangfoldiggjort gjennom lettvinte og ideologisk motiverte populærfremstillinger i kjølvannet av 250-årsjubileet for publiseringen av Nasjonenes velstand i 1976: At den usynlige håndens velgjørende effekter kun krevde avregulering og privatisering.
Smith forsto, tvert imot, at egeninteressen ikke ville bli kanalisert til det felles beste dersom markedet ikke var omgitt av de rette institusjonelle spillereglene. Vi kan vanskelig klandre Smith for ikke å ha utviklet en systematisk teori om hva slags spilleregler en velfungerende markedsøkonomi krever. Det moderne svaret på det spørsmålet kom først med den tyske ordoliberale økonomen Walter Eucken i 1952.
Det vi kan fastslå, er at Adam Smith, med sitt anbefalte «obvious and simple system of natural liberty», mente et økonomisk system som er innrammet av spilleregler som sikrer effektiv konkurranse og fri prisdannelse. Med andre ord: et sett av institusjoner som gir Adam Smiths «usynlige hånd» best mulige arbeidsbetingelser. I dag er det derfor ikke urimelig å tolke Adam Smith som den første ordoliberale politiske økonomen.
Positiv kjedereaksjon
Smith utviklet også en moderne forståelse av statens rolle som var langt mer pragmatisk enn dogmatisk, og som fortsatt har veiledende verdi: fra synet på primærfunksjoner til ivaretagelse av viktige fellesgoder og infrastruktur, utdanning for alle og et moderat omfordelende skattesystem.
Like klar var Smith på at staten burde holde seg unna alle fristelser til å gripe direkte inn i markedsprosesser med subsidier eller restriksjoner eller andre former for overstyring av markedet, uansett hvor gode hensiktene måtte være. Her har Smith et varig poeng som griper rett inn i dagens diskusjon om «aktiv næringspolitikk».
Det kan i ettertid være lett å overse hvor sterkt Smith, gjennom sitt livsverk, bidro til å spre en berettiget tro på at samfunnsforbedringer faktisk er oppnåelige gjennom velfundert politikk og institusjonelle reformer. Dette forbedringshåpet ble forsterket av Smiths forståelse av at gjennomtenkte liberale reformer kan sette i gang en positiv kjedereaksjon: Juridiske og politiske forbedringer leder til økonomiske forbedringer, som i sin tur leder til ytterligere forbedringer av samfunnets juridiske og politiske institusjoner.
Adam Smiths opplysning innvarslet en ny tidsepoke, en industriell revolusjon og fremveksten av det moderne Vesten, veiledet av «the liberal plan of equality, liberty and justice» – en agenda med varig gyldighet.
Innlegget er publisert i Morgenbladet 18.6.23.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
