Kapitalisme er humanisme
Viktigere enn å diskutere et nytt økonomisk system er hvordan mange av landene i Europa, som ikke opplever samme vekst som tidligere, skal opprettholde sine velferdsordninger, siden velferdsordningene er basert på at vi skaper noe. Det er dette som blir politisk utfordrende fremover, ikke arbeidet med å finne opp et nytt økonomisk system, skriver Eirik Løkke og Mathilde Fasting i Aftenposten.
Publisert: 23. november 2011
Av Mathilde Fasting og Eirik Løkke, Civita
Under Aftenposten og NRK P2s debatt på Litteraturhuset mandag 7. november uttrykte Aftenposten-spaltist Kathrine Aspaas et ønske om å bytte ut kapitalisme med humanisme, en påstand hun gjentok i Aftenposten søndag 20.nov. Nøyaktig hva hun mente var mer uklart; verken humanisme eller kapitalisme ble nærmere definert. Men Aspaas tar uansett feil. Det er ikke noe motsetningsforhold mellom kapitalisme og humanisme, snarere tvert imot. Idéhistorisk var kapitalismen et produkt av humanismens sentrale credo; mennesket i sentrum.
De idéhistoriske røttene til humanisme(n) er flerfoldige. Både i den greske antikken og romerske republikken (Cicero) finner man spor av begrepet humanisme. Men det var særlig under den italienske renessansen at begrepet fikk substans. Renessansehumanistenes vektlegging av dannelse og kunnskap satte i gang tankeprosesser som etter hvert førte til tre store omveltninger i Europa, en religiøs, en politisk og en sosial. Tankestrømningen la grunnlaget for den vitenskapelige revolusjon, hvorpå opplysningstiden, med sin vekt på politisk og økonomisk frihet, fikk sitt gjennombrudd. Det er altså god grunn til å hevde at den moderne kapitalismen har direkte røtter tilbake til humanismen.
De to mest sentrale forutsetningene for det kapitalistiske systemet er privat eiendomsrett og frivillig bytte av varer og tjenester. Systemet bygger på at selvstendige mennesker har rett til å forfølge egne interesser på en måte som korresponderer med andre menneskers rett til det samme. Man må med andre ord bytte ett ”gode” mot et annet ”gode”, hvilket innebærer at enhver transaksjon som forekommer, bygger på at begge parter ser seg bedre tjent med å gjennomføre handelen enn ikke å gjennomføre den. Det er dette aspektet som forklarer kapitalismens suksess. Markedet er et resultat av at millioner av mennesker samhandler frivillig med andre mennesker. Resultatet er en effektiv allokering av ressurser. Dermed er det ikke sagt at systemet ikke har svakheter og at markedssvikt forekommer.
De aller fleste anerkjenner kapitalismens effektive sider, men langt flere enn Aspaas synes å betvile kapitalismens moralske credo. Selv om effektivitet er en nødvendig betingelse, er det ikke en tilstrekkelig betingelse. Men etter vår mening er det kapitalistiske systemet både moralsk og effektivt. Det er effektivt, fordi det evner å allokere ressurser til fordel for samfunnet på en bedre måte enn noe annet økonomisk system vi kjenner. Og det er moralsk, fordi det, i likhet med humanismen, setter mennesket i sentrum.
Riktignok forekommer kriser, euro- og gjeldskrisen er helt sikkert ikke den siste, men det mest påfallende er hvordan kapitalismen evner å korrigere seg selv. Kapitalismen er fleksibel og endrer seg både innenfra og utenfra. Det er svært få som tar til orde for å bytte ut systemet. Det er riktig nok hele tiden i endring som følge av kriser eller nye utfordringer, men de grunnleggende premissene for selve systemet består.
Grunnlaget for et kapitalistisk samfunn skapes gjennom vektlegging av humanistiske dyder som mot, rettferdighet, måtehold, klokskap, tro, håp og kjærlighet. Hver og en av dem blir fremmet i et kapitalistisk samfunn. For eksempel er ikke grådighet og egeninteresse det samme, og kapitalisme fungerer dårlig, dersom grådighet er er det sentrale. Hadde grådighet vært drivkraften, hadde vi ikke hatt en kapitalistisk økonomi. Økonomen Alfred Marshall skrev i 1890 at det er hverdagslivet som former mennesket, og at økonomiske forhold, sammen med religionen, har hatt mest betydning for utviklingen av menneskenes moral.
En kapitalistisk økonomi kan ikke etableres, dersom ikke flere dyder er til stede samtidig. Det holder ikke med en delvis oppfyllelse av kravene. Kortversjonen er tillit og spilleregler. Det er en klar sammenheng mellom demokrati og kapitalisme. Den moralske implikasjonen av kapitalisme handler om vilje til å utnytte de gode sidene ved kapitalismen. Dessuten er åpen debatt om strukturelle svakheter og dårlig moral helt nødvendig, slik at mangler og misbruk avdekkes, kritiseres og kan forbedres. Siden kapitalisme bygger på humanisme og opplysning, som kan oversettes til utdannelse med vekt på dannelse og kunnskap, er det også veien å gå for å komme ut av kriser.
Budskapet er at vi alle har et ansvar for å vedlikeholde og passe på kapitalismen. Adam Smith presiserte at han var for kapitalisme – men ikke nødvendigvis for kapitalister. Oppskriften er enkel: hardt arbeid, sparing, mest mulig utdanning, flest mulige investeringer, flest mulig store og små bedrifter, færrest mulige monopoler og en effektiv statsmakt, som både spiller på lag med de økonomiske aktørene og passer på at markedet fungerer på en korrekt måte. I sum betyr dette at demokrati, en fungerende rettstat og fravær av korrupsjon er grunnlaget for en velfungerende kapitalistisk økonomi.
Viktigere enn å diskutere et nytt økonomisk system er hvordan mange av landene i Europa, som ikke opplever samme vekst som tidligere, skal opprettholde sine velferdsordninger, siden velferdsordningene er basert på at vi skaper noe. Det er dette som blir politisk utfordrende fremover, ikke arbeidet med å finne opp et nytt økonomisk system.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 23. november 2011.
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
