Ideologifattig høyreside

Av Torkel Brekke, prosjektleder i Civita.

Etter partiprogrammene å dømme er det venstresiden som har eierskap til begreper som ”frihet”, ”likhet” og ”rettferdighet” i norsk politikk. Høyresidens retorikk fremstår som ideologisk fattig.

Det har blitt hevdet at venstresiden har et retorisk og symbolsk overtak på borgerlig side i norsk politikk gjennom eierskap til ideologisk viktige ord og uttrykk. Det blir langt fra vitenskap, men det kan kanskje gi en liten følelse av hvor landet ligger, dersom man går gjennom prinsipp- og valgprogrammer fra de forskjellige partiene og ser hvor ofte og på hvilken måte slike begreper benyttes. Gjør man det, ser man fort at det kanskje er noe i påstanden: Dersom partiprogrammene kan si oss noe om de forskjellige partienes retorikk, er det tydelig at det er venstresiden som har kapret begreper som ”frihet”, ”likhet” og ”rettferdighet” i norsk politikk.

I 1996/97 ble alle prinsipp- og valgprogram siden 1884 skannet inn og gjort tilgjengelig innenfor prosjektet «Elektronisk arkiv av norske partiprogrammer» med prosjektledere Bernt Aardal og Hege Skjeie, Institutt for samfunnsforskning. Disse programmene er tilgjengelig blant annet på Universitetsbiblioteket. Tilsvarende programmer for perioden fra 1993 til 2009 er gjort tilgjengelig på nettsidene til Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste. Gjennom disse kildene kan vi få tilgang til valgprogrammer og prinsipprogrammer fra slutten av 1800-tallet og fram til stortingsvalget i 2009.

Fraværende likhet og positiv ulikhet
Hvis vi ser på forekomster av ordet ”likhet” i partienes programmer i hundreårsperioden, ser vi at ordet viser til ganske forskjellige begreper avhengig av hvilken side av politikken man tilhører.

I valgprogrammet til Høyre av 1961 heter det at partiet har politikk som skaper ”økonomisk trygghet og likhet”, men i programmene fra 1969, 1973 opptrer ikke ordet ”likhet” i det hele tatt. I prinsipprogrammet av 1980 og valgprogrammet av 1981 skriver imidlertid Høyre om likhet på en ganske annen måte når partiet ønsker ”et samfunn med likhet i muligheter, ansvar og plikter”. Man vektlegger også likestilling mellom kjønnene og forsvarer noe som må kunne kalles en multikulturalistisk posisjon når det gjelder samer og minoritetsgruppers rettigheter til å ivareta sine kulturelle særtrekk.

I prinsipprogrammet til Høyre av 1992 bruker partiet ordet ”likhet” på en ny måte. Nå advarer partiet mot krav om likhet og vektlegger verdien av likeverd. Høyre sier at likhetsidealer er farlige fordi krav om likhet kan gå ut over idealer om likeverd og frihet, og det står at ikke-materielle verdier bare kan utvikles gjennom ulikhet og mangfold.

Hvis vi flytter fokus fra ”likhet” til ordet ”ulikhet”, ser vi noen mønstre. Ordet ”ulikhet” opptrer mange ganger i partienes programmer, men kun to ganger hos borgerlige partier, nemlig hos Høyre og Venstre.

I prinsipprogrammet til Høyre av 1992 blir ulikhet det samme som mangfold, og det får en utelukkende positiv betydning. Også i Venstres prinsipprogram av 1996 er ulikhet noe utelukkende positivt. Under overskriften ”Respekt for ulikhet” sier Venstre at samfunnet må finne en balanse mellom respekt for ulike livssyn og behovet for fellesskap. Kanskje er det mulig å tolke den nye vektleggingen av den positive ulikheten, og advarslene mot krav om likhet, hos Høyre og Venstre på 1990-tallet som et symptom på en ny giv i individualistisk ideologi i Norge.

Hva med Fremskrittspartiet? Er de opptatt av likhet, og i så fall på hvilken måte? Hvis vi begynner med å se på stortingsvalgprogrammet fra 2009, finner vi at likhet og ulikhet kun opptrer i uttrykket ”likhet for loven”. Også i partiprogrammene til Frp fra årene 2001, 1997, 1993, 1989, 1985, 1981 og 1977 opptrer ordet ”likhet” utelukkende i termen ”likhet for loven” i forbindelse med prinsipper for miljøvernspolitikk.

I prinsipprogrammet av 1975 for Anders Langes Parti brukes ordet ”likhet” flittig, men med svært negative konnotasjoner. Partiet skriver om ”massemennnesket, likhetsmennesket, den store hop som marsjerer i takt…”. ALPs program er et individualistisk dokument som viser en sterk mistro mot likhetsidealer. En typisk setning fra programmet: ”ALP tror ikke på kunstig utjevning og nivellering. Maksimal likhet kan ikke skapes uten maksimal tvang.”

Venstresiden mest opptatt av økonomisk ulikhet
I de sosialistiske partienes programmer opptrer ordet ”ulikhet” mange ganger, og alltid som noe negativt.

Allerede i prinsipprogrammet av 1949 slår Arbeiderpartiet fast at arbeiderbevegelsen kjemper for å fjerne nød, utrygghet og ulikhet. Man skriver at arbeidsorganisasjonene allerede har kommet et stykke på vei i å ”minske ulikhetene i samfunnet”, men at kapitalismen har ført til ”klasseskilnad og store ulikheter i samfunnet”.

Senterpartiet bruker ordet ”ulikhet” bare én gang i de tilgjengelige partidokumentene, nemlig i prinsipprogrammet av 1965, og da dreier det seg, ikke overraskende, om ”ulikhet i næringsgrunnlaget i kommunene”. I SVs valgprogram 1965-69 skriver man om ulikheter mellom fattige og rike land som en konsekvens av ”handelspolitiske blokkdannelser, som for eksempel EEC.”

Aps valgprogram 1973-77 blir ”ulikhet” et sentralt ord. I følge partiet lever man i dag under et økonomisk system ”som skaper ulikhet og urett.” Aps visjon er her å jobbe sammen med meningsfeller i andre land for et nytt samfunnssystem hvor ”den demokratiske sosialismen” kan settes ut i live. Dette krever kamp, og partiet skriver: ”I en verden preget av ulikhet og undertrykkelse vil veien til et virkelig demokrati bli preget av ustanselig strid med makthavere av ulike slag. Vårt samfunn preges ennå av det kapitalistiske systemet, og det finnes mange former for motsetninger og ulikhet.”

La oss gå nærmere vår egen tid. I valgprogrammet for SV av 2009 settes ulikhet opp mot rettferdighet allerede i en av overskriftene i innledningen: ”Rettferdighet, ikke ulikhet”.

I valgprogrammet for SV 2001-2005 heter det at ”den rådende markedsliberalismen fører med seg ”økt ulikhet, en voksende klimatrussel og omfattende konsentrasjon av makt og penger.” I valgprogrammet til Ap skrives det om fattigdom og sosial ulikhet som resultat av dårlig politikk. Det skrives også om ulikheter mellom kjønnene, og kritiske ulikheter i bibliotektilbud mellom kommuner og fylker.

I prinsipprogrammet av 2001 til Rød Valgallianse skriver man om systematiske ulikheter mellom kjønnene i arbeidsmarkedet til tross for flere år med likestillingslov. Både pornografien og prostitusjonen opprettholder slike ulikheter, hevder RV.

Venstres stortingsvalgprogram av 2009 brukes ikke ordene ”likhet” og ”ulikhet” i det hele tatt. Partiet er imidlertid svært opptatt av rettferdighet både nasjonalt og globalt. Venstres sosialliberale visjon plasserer seg langt fra en liberalistisk tradisjon.

Hos Ap ser det imidlertid ut til at ulikhet endrer verdi i senere tid. I valgprogrammet for 2009 bruker partiet ordet ”ulikhet” i den positive betydningen ”mangfold”, slik Høyre har gjort. Ap skriver for eksempel under overskriften ”Mangfold”: ”Frihet krever toleranse for ulikheter og mangfold.”

Venstresiden snakker mest om frihet
Hvis vi ser på ordet ”frihet”, ser vi også en forskjell mellom partiene på borgerlig og sosialistisk side. Venstre skriver om sin egen historie: ”De sosialliberale ideene vokste fram på 1800-tallet med krav om en aktiv stat for å skape sosial rettferdighet og reell frihet for alle.”  Den viktige friheten er den ”reelle” friheten, altså, og man trenger en stat som aktivt går inn for å skape slik reell frihet. Dette viser åpenbart til et positivt frihetsbegrep (i Isaiah Berlins betydning), der man ikke er fornøyd med frihet i betydningen fravær av tvang og offentlig innblanding i enkeltmenneskers liv.

Høyres valgprogram fra 2009 er ikke opptatt av sentrale ord og uttrykk fra den politiske filosofien. Partiet omtaler likhet og ulikhet kun én gang, nemlig i forbindelse med skolepolitikken, hvor det heter: ”En skole med krav og kvalitet bidrar til å redusere sosiale ulikheter i samfunnet.” I samme valgprogram skrives det nesten ikke om rettferdighet, og der man bruker ordet, er man påpasselig med å sette det sammen med ordet ”streng”, slik at både bistandspolitikken og innvandringspolitikken omtales som ”streng, men rettferdig”.

Høyre kommer ikke i nærheten av å problematisere rettferdighetsbegrepet, eller skille mellom forskjellige former for rettferdighet, slik for eksempel Venstre gjør i sitt program fra samme periode. Ordet ”frihet” opptrer riktignok 31 ganger i Høyres siste program, men i omtrent halvparten av tilfellene er det del av ord som ”valgfrihet” eller ”ytringsfrihet”.  Frihetsidéer framstår her mest i praktisk sammenheng, som når man diskuterer valgfrihet i helsepolitikk, og der Høyre snakker om frihetsbegreper mer prinsipielt, er det hovedsakelig for å advare mot en stat som begrenser frihet.

Aps program for 2009 framstår som betydelig mer opptatt av de sentrale begrepene. Her skriver Ap: ”Arbeiderpartiet vil bygge en utviklingspolitikk basert på sosialdemokratiske verdier som frihet, likhet, demokrati og solidaritet.”

SVs stortingsvalgprogram fra 2009 virker mer ideologisk gjennomtenkt enn programmene til partiene på borgerlig side. I aller siste kapittel gjør SV et interessant retorisk grep når partiet setter frihet opp mot markedskreftene. Under overskriften ”Mindre marked, mer frihet” (kap. 12.7) hevder partiet at man vil få mer frihet dersom man fokuserer mer på ”samarbeid og helhet, framfor konkurranse og markedsteoretiske prinsipper.” SVs program fremstår som kreativt og selvsikkert i sin bruk av de sentrale begrepene i den politiske filosofien.

Frps program fra 2009 framstår som mer bevisst på de sentrale begrepene fra den politiske filosofien enn partiets programmer fra tidligere perioder. Man skriver for eksempel ”Fremskrittspartiets liberalistiske grunnsyn bygger på at alle mennesker bør ha visse universelle frihetsrettigheter, slik som ytringsfrihet, trosfrihet og beskyttelse av sin private eiendomsrett.”

Venstresiden opptatt av rettferdig fordeling av goder, mens høyresiden er mer opptatt av byrder
Uttrykket ”rettferdig fordeling” brukes nesten utelukkende av de sosialistiske partiene. I noen tilfeller brukes uttrykket også av Høyre, som i valgprogrammet av 2001 hvor Høyre skriver om rettferdig fordeling av helsegodene, eller når Høyre i valgprogrammet av 1973 skriver om mer rettferdig fordeling av godene mellom rike og fattige land.

SV er sterkt opptatt av rettferdig fordeling i sitt stortingsvalgprogram av 2009. I diskusjonen om motsetningen mellom markedsliberalismen og sosialismen og skriver partiet for eksempel: ”SVs mål er et sosialistisk samfunn, hvor kapitalisme og tøylesløse markedskrefter erstattes av solidaritet, rettferdig fordeling,…”. Som eneste parti vier SV et eget kapittel i programmet til begrepet rettferdighet. I diskusjon om demokrati skriver partiet: ”Grunnlaget for en rettferdig fordeling av goder og byrder i samfunnet vårt er en rettferdig fordeling av makt.”

Frp skiller seg ut i bruken av uttrykket ”rettferdig fordeling”. Partiet bruker uttrykket bare to ganger i hundreårsperioden vi ser på her, og begge ganger er de opptatt av rettferdig fordeling av byrder, ikke av goder. I Frps program fra 2009 omtales rettferdighet og urettferdighet i forbindelse med AFP og avfallsgebyrer, mens rettferdig fordeling av ressurser eller goder ikke har noen plass i dokumenter laget av partiet. I valgprogram for 1977 krever Frp verneplikt for kvinner for å skape rettferdig fordeling av byrder, mens i 2001 skriver partiet om rettferdig fordeling av kostnader mellom ulike former for transport som del av samferdselspolitikken.

Rettferdig fordeling er altså noe som angår de sosialistiske partiene langt mer enn de borgerlige, hvis vi går etter retorikken i partiprogrammer. Dette er kanskje ikke så overraskende. En grunn kan være at det i deler av liberalismen eksisterer en ideologisk tradisjon for å hevde at rettferdig fordeling faktisk er et meningsløst begrep. Denne tradisjonen kan føres tilbake til blant andre Hayek og Nozick. I sin bok Anarchy, State and Utopia reagerte Nozick mot John Rawls’ teori om rettferdighet ved å hevde at bare handlinger kan være rettferdige eller urettferdige, mens tilstander, en gitt fordeling av goder og byrder, ikke i seg selv er rettferdige eller urettferdige. Det at noen har mye og andre lite, er ikke rettferdig eller urettferdig i seg selv, hevder denne liberalistiske tradisjonen.

Venstresiden mer retorisk bevisst
Konklusjonen av denne impresjonistiske og høyst uvitenskapelige gjennomgangen av valgprogrammer og prinsipprogrammer for de politiske partiene fra slutten av 1800-tallet fram til stortingsvalget i 2009, viser en tendens til at partiene på sosialistisk side (i hovedsak Ap og SV) har et mer bevisst forhold til de grunnleggende begrepene fra den politiske filosofien, enn partiene på borgerlig side (Høyre, Frp og Venstre).

Det er kanskje riktig og naturlig at noen borgerlige partier i stor grad unngår ideologiske begreper. Den konservative tradisjon kan sies å ha et ambivalent forhold til ideologi. Kanskje bør borgerlig side holde en mer nøktern og mindre ideologisk tone enn sosialistisk side, men da bør det være et valg som er gjennomtenkt. Og de liberale på høyresiden bør vel kanskje ta sjansen på å heve ideologiske faner litt høyere enn de har gjort hvis man ønsker å utfordre venstresidens monopol på positivt ladete begreper som frihet, likhet og rettferdighet.

 

Innlegget er publisert hos Minerva 28.3.13.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »