Mange har hevdet at koronakrisen vil være spikeren i kista for liberalismen. Argumentet er blant annet at krisen viser oss at det liberale demokratiet bryter sammen under utfordringene som krisen skaper, fordi det kreves tiltak som bryter med selve ryggraden i liberalismen. Når vi på et eller annet tidspunkt har lagt det verste av den medisinske krisen bak oss, får vi se hvilke land som har lyktes godt med å håndtere den og hvilke som ikke har gjort det. Den medisinske krisen ledsages av en økonomisk krise som nok vil vare lenger, og spørsmålet er så i hvilken utstrekning det forårsaker politiske kriser hvor illiberale krefter vinner frem.
Et grunnpremiss innen liberalismen er at politisk frihet forutsetter en sterk stat, fordi den politiske friheten er rettighetsbasert, og slike rettigheter kan bestå bare hvis det finnes en statsmakt som kan beskytte dem. Statens aller mest grunnleggende oppgave er å beskytte borgerne. Hvis den mislykkes med det, faller dens eksistensberettigelse bort. En liberal stat må derfor ivareta hensyn både til frihet og sikkerhet. Under en krise av dette slaget blir frihetens område mer begrenset, fordi vi i større utstrekning utgjør en risiko for hverandre. Innskrenkning av frihet er ikke nødvendigvis illiberalt. En grunntanke innen liberalismen er at enhver skal innrømmes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre, og dette kan kreve innskrenkning av den enkeltes frihet. For eksempel blir min bevegelsesfrihet underlagt restriksjoner, hvis jeg utgjør en smittefare for andre. Samtidig er det grunnleggende friheter som ikke under noen omstendighet kan oppheves, som retten til ytringsfrihet, som innebærer at jeg for eksempel kan kritisere staten for tiltakene som gjennomføres, hvis jeg er uenig i dem. Myndigheter skal kun føre en politikk som den kan og er villig til å forsvare offentlig overfor borgerne.
Fra et liberalt perspektiv er en mer begrenset stat å foretrekke i normale tider, men det er også åpenhet for at mer omfattende statlige intervensjoner kan være nødvendige og legitime når liv og helse står i fare. Det kan også innebære økonomiske tiltak for å begrense skadevirkninger både for arbeidstakere og næringsliv. De fleste tenkere i den liberale tradisjonen hevder at staten har en forpliktelse til å sørge for at alle borgere, i kraft av å være borgere, har adgang til en rekke velferdsgoder. I krisetider kan dette kreve en mer omfangsrik stat. Hvor begrenset staten bør være, avhenger av omstendighetene. En liberal stat vil imidlertid ønske å gjøre seg selv mest mulig overflødig, og tiltakene skaleres ned så raskt som mulig. Maktfordeling er også avgjørende. Når det skal innføres inngripende tiltak, er det en stor fordel at vi har parlament, regjering, domstoler og så videre fordi det gir en bedre prøving av forslagene og en større forsikring om at de blir avviklet senere.
Liberalismen er internasjonalistisk, ikke nasjonalistisk orientert, og stenging av grenser er lite i samsvar med dens bærende ideer, selv om det kan være påkrevet i kortere tidsrom. Krisen viser oss nødvendigheten av internasjonalt samarbeid. Ikke minst er små land som Norge helt avhengige av både å kunne selge og kjøpe varer og tjenester i et globalt marked. Land av vår størrelse kan aldri bli selvtilstrekkelige. Svekkes det internasjonale samarbeidet, vil de nasjonale utfordringene bli enda vanskeligere å løse.
Erfaringene så langt er ikke at liberale demokratier lykkes dårligere i å beskytte borgerne enn hva illiberale styresett gjør. Man kan vanskelig si at Kina har lyktes bedre enn Sør-Korea eller Taiwan. Ser vi til Kina, er det verdt å merke seg at det nettopp var styresettet som lovprises for effektiv håndtering av smittespredning, som forårsaket at viruset kom ut av kontroll i utgangspunktet. Kinesiske leger forsøkte å advare, men ble anklaget av politiet for å spre falsk informasjon som truet samfunnets stabilitet. Andre kritikere av regimets håndtering er satt i husarrest eller har simpelthen forsvunnet. I et liberalt samfunn ville denne informasjonen ha kommet frem.
Det er for tidlig å si om koronakrisen vil svekke den politiske liberalismen, eller om den tvert imot vil tydeliggjøre de mest dysfunksjonelle trekkene ved illiberale styresett. Krisen kan gi luft i seilene til nasjonalistiske bevegelser, til høyre- og venstrepopulisme, men den kan også vise oss at stødige, litt kjedelige styringspartier som opererer trygt innenfor rammene av det liberale demokratiet, er å foretrekke både i kriser og i normale tider.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: