Ideer

Høyrekreftenes lausbikkjer

Publisert: 12. juni 2014

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

I dag feirer Civita 10-årsjubileum. Civita ble stiftet i 2004, og da var begrepet tankesmie eller tenketank nærmest helt ukjent i Norge. Det skulle da også gå noen år før Civita og begrepet tankesmie ble kjent i den offentlige debatten.

Civita har brøytet veien for andre tankesmier. I dag dukker de opp som paddehatter i den norske offentlige debatten, og stadig færre spør nå om hva en tenketank eller tankesmie er. Men likevel er det grunn til å reflektere over tankesmien og dens rolle i offentligheten. At dette kan være så mangt, viser en rask gjennomgang av Civitas ulike merkelapper gjennom de ti årene som tankesmien har eksistert.

Merkelappene avhenger litt av om den som kommenterer eller introduserer er for eller mot det Civita står for, eller om det er passende for den rollen Civita skal ha i den debatten det er snakk om. Da jeg spurte på kontoret, kom det raskt en liste med over 50 ulike betegnelser. De som har sympati med det ideologiske grunnsynet, nøyer seg gjerne med å bruke bare Civita, for de andre er det bare fantasien som setter grenser.

Her er et lite utvalg, de mest moderate først: Borgerlig, borgerlig liberal, liberale, liberalkonservative eller konservative.

De mer kritiske bruker sterkere lut: Høyrevridde, høyresidas, høyreideologiske, høyrekreftenes, nyliberale, liberalistiske, også sett med tillegget lausbikkjer, mørkeblå, ytterliggående høyrehold, høyreliberalistisk propagandasentral, borgerlig debattsentral eller høyreradikal.

Så har vi alle henvisningene til penger: Klubb for de søkkrike, Høyre-millionærenes, NHO og Rederiforbundets velfinansierte tankesmie, marknadsliberalarane eller den pengesterke, nyliberale tenketanken.

Den litt søte og ufarlige er det ikke-sosialistiske nettverket eller rett og slett koseliberale. I samme gate har vi den hyggelige, Liberalkameratene, eller den helt urealistiske: Utopienes tankesmie, eller hva med høyresidens glassklokke eller høyrebøygen? Den personlige er selvfølgelig Kristin Clemets tankesmie, eller så hender det at Civita er tankesmien i matbransjen: Dei kvilelause frokostvertane. En klassiker er bankesmien, en tankesmie der det hamres mer enn det tenkes og hvor bruk av fotnoter og tabeller er helt vesentlig.

Til slutt har vi kategorien den spottende: Den mørkeblå tanketomme tenketanken, en celle, en passiv mottaker av direktiver, eller den som sår tvil om alt, den såkalte tankesmien, eller ”tankesmien”, Civita. Kommentarer i denne kategorien er det færre som tar alvorlig nå enn før.

De mange ulike merkelappene gjennom de siste ti årene vitner om en uklar rolle, men det er blitt tydeligere etter hvert, og i dag brukes gjerne bare Civita, nettopp fordi det forutsettes at rollen er klar og tankesmien er kjent.

Tankesmier arbeider prepolitisk, er gjerne uavhengig av andre organisasjoner eller partier, men har tydelige verdigrunnlag eller ideologiske grunnlag, noe de mer moderate merkelappene vitner om. Dersom ikke dette er oppfylt, vil ikke tankesmien oppfylle sin rolle. For Civita har uavhengighet av partiene vært viktig. Det var vanskelig da Kristin Clemet ble leder med sin Høyre-ministerbakgrunn, noe som også gjenspeiles i ulike merkelapper.

Likevel mener jeg historien har vist at Civita har evnet å spille en uavhengig rolle i de aller fleste sammenhenger. I nesten hele Civitas eksistens har det vært en rødgrønn regjering. Det er først det siste halvåret at regjeringskontorene rommer partier som står nærmere Civita. Fremover vil Civita måtte tåle granskning av uavhengighet, fordi det ofte vil være lett å være for enig eller ukritisk til den sittende regjeringen. Dersom tankesmien skal bevise sin uavhengighet, er det etter min mening ikke noe annet alternativ enn å holde fast ved det som er utgangspunktet, det ideologiske og verdimessige grunnlaget.

Tankesmien skal altså manøvrere i rommet mellom operativ politikk, forskning og samfunnsanalyse. Derfor er det en stadig avveining mot å bli for operative, og derved gå i bena på politikerne, eller at man analyserer så mye at man ikke synes i mediebildet i det hele tatt. En refleksjon i DN torsdag 5. juni fra Erling Sivertsen ved Høgskolen i Volda er interessant. Han spør om ikke nedbemanningen i pressen åpner rommet for tankesmienes rolle som ”gratis” politiske kommentatorer. Når innleggene kommer fra tankesemiemedarbeidere i stedet for medienes egne kommentatorer, får pressen oppfylt den oppgaven uten å betale.

Jeg tror ikke det er tankesmienes primære rolle. Snarere tror jeg de bør konsentrere seg om å kommentere basert på egne analyser eller arbeider, ikke ta rollen som en dagsaktuell politisk kommentator. Likevel vitner kommentaren om at tankesmienes rolle i mediene følges og reflekteres over, og det er lett å være enig i at en tankesmie som ikke når ut med ideer og politisk ideologi raskt vil forsvinne.

De politiske tankesmiene har en fordel politikerne ikke har. De kan tillate seg å mene og argumentere for saker som politikerne enten ikke vil, tør eller kan selv. Civita skal ikke sanke stemmer til neste valg. Rollen som utfordrer, i beste fall en som legger premissene for en sak som blir politikk en stund senere, er vel tankesmiens våte drøm. Dersom Civita skulle klare å løfte en debatt, belyse argumentene og senere se politikken gjennomført, vil det være suksesskriterium nummer én. Deri ligger også vanskeligheten, hvordan måler man en tankesmies suksess?

Sannsynligvis er ikke en eksakt måling mulig, men i forbindelse med valget 2013 og Civitas 10-årsjubileum, skrives det om Civita av andre. Hva som skrives kan gi en pekepinn på om Civita har lyktes. Om det er positivt, får vi nøkternt trekke fra litt, er det negativt, vet vi hva vi må jobbe med de neste ti årene.

En tankesmie uten ideer og utfordringer vil uansett ikke ha livets rett i det lange løp.

Innlegget er publisert hos Minerva 12.6.14.