Ideer

Frykt og moral

Den vanligste tabben er kun å heve den moralske fane – som er viktig nok – men ikke å se konteksten. Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 15. juli 2019

Vi mennesker ønsker på den ene side å gjøre det rette for å hegne om moral, bevare selvrespekten og behandle våre medmennesker på en ordentlig måte. På den annen side er ikke dette alltid like lett i møte med virkeligheten. Den er ofte mer broket, brutal og full av dilemmaer enn teorien.

Rundt kafébordet går praten ivrig blant venner. Vi diskuterer en felles venn, som ikke er til stede – og som ikke tar et oppgjør med for eksempel (eks)partneren som oppfører seg ugreit, eller sjefen som er kjip. Å bli enige om hva som ideelt burde gjøres, er ikke det vanskelige i slike diskusjoner. Det som er vanskelig å forstå og sette seg inn i, er årsakene til vennens handlinger, og hvorvidt det er rimelig å vise forståelse for valgene som tas. Den vanligste tabben i slike diskusjoner er kun å heve den moralske fane – som er viktig nok – men ikke å se konteksten.

Å anklage andre for ikke å være prinsippfaste er ofte enklere enn å være prinsippfast selv. Det er den som tar et oppgjør, velger det rette, varsler eller sier ifra når det kan ha en kostnad, som fortjener honnør. Men det er ikke alltid urimelig av folk å la noe ligge. Et oppgjør kan ha konsekvenser for tredjepart. Reaksjoner kan ha negative virkninger som tilsier at å handle raskt og moralsk riktig ikke nødvendigvis er så klokt.

Samtidig kan slik kontekstualisering av etiske refleksjoner rundt valg bli en hvilepute hvor makt eller frykt trumfer det som er rett eller god moral. Man begynner, som Henrik Syse sa på et frokostmøte i Civita, å snakke om «moralske dilemmaer» hvor man ikke står overfor et dilemma, men ganske klare moralske svar på hva som er rett eller galt å gjøre. I situasjoner der tredjepart er involvert, kan ofte denne bli urettmessig lidende fordi valget som tas, er basert på frykt eller avhengighet. Man er for eksempel avhengig av sjefens godvilje, og lar være å protestere på urimelig behandling av en kollega.

En god leder signaliserer dog at han eller hun er mottagelig for kritikk. Det er langtfra gitt at man møter negative sanksjoner om man tar kollegaen i forsvar på en saklig måte. Man kan snarere oppleve at sjefen senker skuldrene fordi han eller hun vet – eller i alle fall burde vite – at noe av det farligste for en leder nettopp er å omgi seg med «ja-mennesker».

Men alle sjefer eller medmennesker er ikke like gode. I møte med disse kan moralske valg bli dårlige valg fordi den tålmodige og gode taper mot den som er villig til å true, sanksjonere eller bruke makt for å oppnå gevinst. Det er i slike situasjoner folk viser om de har moralsk karakter.

Artikkelen er hentet fra spalten «Filosofen», i Minervas papirutgave nr. 2/2019.