Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
Meld deg på nyhetsbrevet
Ideer

Er SV ferdig i norsk politikk?

Det pågår kniving om veien videre: Skal de være et bredt, radikalt (og i realiteten) sosialdemokratisk parti, eller et grønnere, mer liberalt parti? Med bunnoteringer på meningsmålinger og troverdighetsmålinger, består SV i dag av en retro-sosialistisk grasrot på den ene siden og pragmatiske urbanister på leit etter ideologisk fornyelse på den andre, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 1. oktober 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Historien om SV er om et parti som har fokusert på fredsarbeid og internasjonal solidaritet, men som aldri klarte å lande et konsistent program for et sosialistisk Norge.

SVs største problem er at det alltid har vært middelklasseprosjekt og ikke et arbeiderparti. Velgersegmentet har bestått av velutdannede, dominert av tredjeverdens- og revolusjonsromantikere som er mer tvilende til virkelig radikal forandring av egen husholdning.

Kort fortalt er historien om SV et parti som har fokusert på fredsarbeid og internasjonal solidaritet, men som aldri klarte å lande et konsistent program for et sosialistisk Norge. Spør du en SV-er om hva sosialisme er, får du mange ulike svar.

Da Jernteppet smuldret på slutten av 1989 forsvant de nasjoner som hadde sosialistisk styresett. De var ikke perfekte, men allikevel det nærmeste man kom en reell sosialistisk utvikling. SV, som ønsket en «tredje vei», var gjennom hele den kalde krigen derfor preget av et ambivalent forsvar av mange av disse statene.

USA og NATO var definert som den største trusselen mot verdensfreden, mens sovjetkommunismen og de østeuropeiske statene skulle kritiseres med broderlige formaninger, med forbehold mot å gi tilslutning til de verste sidene av samfunnsutviklingen i landene.

Hans Ebbing hevet vær-varsom-fanen i 1975: «En marxistisk kritisk drøfting av Sovjetunionen, som ikke forfaller til antisovjetiske eller moraliseringer, er nødvendig for å presisere for oss selv hva vi mener med sosialisme, slik at vi kan skape et selvstendig politisk alternativ.» Dag Seierstad understreket at: «Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnet – ikke for å bedømme det mot ideelle krav, men for å fastslå Sovjet-samfunnets plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.»

Innad i partiet ble «sosialisme på norsk» diskutert, men forslagene spriket i alle retninger, fra doktrinær statssosialisme til sosialdemokrati. En betydelig sivilisatorisk differanse altså.

Da kommunismen brøt sammen (med et klynk må man kunne si), rant all empiri ut av sosialismedebatten og utløste identitetskrise blant europeiske venstreradikale. Knaggen forsvant.

Noe revolusjonært eller autoritært parti hadde aldri SV vært. Når man ikke lenger kunne diskutere brudd og kontinuitet til realsosialismen måtte partiet forholde seg til det høyst levende norske sosialdemokratiet, som jo er en langt større suksesshistorie enn realsosialismen. Hvordan forholde seg til den norske markedsøkonomiske velferdsstaten uten å fremstå som nok et sosialdemokratisk parti? I stedet for visjoner om en sosialistisk stat gikk partiet for enkeltsaker og symbolpolitikk som appellerte til bokklubbgenerasjonen. Og det med en viss suksess.

Sist SV gjorde det riktig godt ved valg, i 2001, var det personen Kristin Halvorsen og barnehagepolitikk som gjorde utslaget. Stemmene kom fra Arbeiderpartiets velgere, og suksessen hadde lite med ideologi å gjøre. Et av SF/SVs sterke kort ved valg har også vært noe så usosialistisk som proteksjonistisk nasjonalisme i de steile EF/EU-debattene.

Partiet profilerer som miljøparti, men hvem vil i dag ha et sosialistisk miljøparti? Sosialismen, som gjerne har vært et industrielt prosjekt, har elendige meritter på miljøfronten. Miljøpartiet De Grønne vokser, med et praktisk politisk program som er konsentrert rundt miljøspørsmål og tilhørende tidstrendy livsstil. Bård Vegar Solhjell har tatt til orde for å slå sammen de to partiene.

Til tross for feil måtte Sovjetunionen, ifølge sin sosialistiske natur, være fredselskende. SV-leder Berit Ås uttalte at Sovjet var en «fredspioner.» Fredsbevegelsen og SV fremmet tanken om fredelig sameksistens. Det verdensbildet kollapset da den ene part utåndet. Det ideologiske parnasset hadde ramlet ned. På SVs landsmøte i 1991 ble hverken Berlinmurens fall eller Sovjetunionen drøftet, iallfall ikke ifølge landsmøteprotokollen.

NATO-motstanden krakelerte. I 2008 var NATO-tilhenger Stein Tønnesson med på å utforme nytt prinsipprogram, der passasjen om USA som den største trussel mot verdensfreden ble fjernet. På spørsmål fra Dagbladet om forskjellen på en venstresosialistisk og sosialdemokratisk utenrikspolitikk, svarte han at spørsmålet var litt for stort til å svare på.

SV ble et parti som var mot «slemme» bomber, men i enkelte tilfeller for «snille» bomber. I 1999 gikk partiets flertall inn for å NATO-bombe Beograd under Kosovo-konflikten, uten godkjenning fra Sikkerhetsrådet. I Afghanistan-saken valgte sentrale SVere å demonstrere mot regjeringen de selv var del av. I 2013 gikk de inn for å bombe Libya mens venstrefløyen vred seg. I spørsmålet om IS fremstår motstanden mot militær innsats lite entusiastisk.

Alt dette har skapt en ny giv for «museumsvokterne» i SV, med det resultatet at partiet med grasrota i ryggen og mot ledelsens vilje, vedtar resolusjoner som fremstiller NATO som en like stor – eller kanskje større trussel – enn Russland i kampen om Ukrainas fremtid.

Hva resultatet av striden blir til er uviss. Mer av det gamle eller mer av den politikk som allerede administreres i UD? Partiet ledes i dag av Audun Lysbakken, som for inntil få år siden var tilhenger av en sosialisme hvor tilbakefall til kapitalismen skulle forbys, samt Bård Vegar Solhjell, som skrev den liberale og sosialdemokratiske debattboken Solidaritet på ny (2011). Det pågår kniving om veien videre: Skal de være et bredt, radikalt (og i realiteten) sosialdemokratisk parti, eller et grønnere, mer liberalt parti?

Arbeiderpartiet har overtatt rollen som alternativ for mange milde venstreradikale, gjennom vitalt lederskap under Støre og Stoltenberg.

Med bunnoteringer på meningsmålinger og troverdighetsmålinger, består SV i dag av en retro-sosialistisk grasrot på den ene siden og pragmatiske urbanister på leit etter ideologisk fornyelse på den andre. SVs program er utflytende, med formuleringer som «rettferdig fordeling er en forutsetning for et velfungerende marked.»

Partiet har vært langt nede før. Sammenslåing med Rødt har vært diskutert. Det ville bety slutten for partiet slik vi kjenner det, med en ikke så rent liten ironisk twist, all den tid Rødt er bygget på restene av det AKP som omtalte SV som sosialfascister. Det vil neppe de liberale i SV tåle.

Og hva kan SV tjene på at Støre nå ser ut til – på visse områder – å bevege Ap mot høyre? Det SV kan håpe på, er at venstresosialdemokratene igjen finner tilbake til folden, hvis de skulle frustreres over et Arbeiderparti som lener seg mot sentrum, kanskje kutter i velferdsordninger, og mest representerer velartikulert halvmonarkistisk konsensus.

Innlegget er på trykk i VG 1.10.14.

Publisert: 1. oktober 2014
Sosialisme SV
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Angela Davis
Bård Larsen

Hvorfor omtales venstretotalitarisme så velvillig i den liberale offentligheten?

Det er synd at Angela Davis’ årelange støtte til brutale kommunistregimer ikke ble nevnt da hun gjestet Melafestivalen denne uken. De som har gått i ærend for det autoritære, skal tåle å bli belyst.
Andre ideologierKommunisme
religion kirke
Torkel Brekke

Er religiøst mangfold bra? Jeg aner ikke.

I hvert fall ikke før jeg får mer informasjon om hva spørsmålsstilleren mener med ordene sine, og hvor vedkommende hevder at mangfoldet kan observeres.
IdeerLiberalismePolitikk og samfunn
Spinoza
Jan Erik Grindheim

Det liberale demokratiets vesen og opphav

Arild Pedersen skriv innsiktsfullt og levande, og til tider frigjerande sarkastisk, om dei evige spørsmåla i eit moderne demokrati.
IdeerPolitisk filosofi
bibel kristen
Skjalg Stokke Hougen

Utfordringen for KrF er å få frem at det faktisk kan være et folkeparti

Kristendemokratiske partier har historisk appellert til en bredere velgermasse enn kun troende kristne.
Norsk politikkKristendemokrati
Steinar Juel

Egil Bakke (1927-2022)

Egil Bakkes modige og klare røst vil bli savnet.
LiberalismeLiberale tenkereKonkurranse
Theodor Barndon Helland

Et liberalistisk Frp i Oslo?

Fylkespartiet gjør klokt i å fremme et liberalt linjeskifte.
LiberalismeNorsk politikkPolitikk og samfunn

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
civita@civita.no
Civita logo