Ideer

Er SV ferdig i norsk politikk?

Det pågår kniving om veien videre: Skal de være et bredt, radikalt (og i realiteten) sosialdemokratisk parti, eller et grønnere, mer liberalt parti? Med bunnoteringer på meningsmålinger og troverdighetsmålinger, består SV i dag av en retro-sosialistisk grasrot på den ene siden og pragmatiske urbanister på leit etter ideologisk fornyelse på den andre, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 1. oktober 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Historien om SV er om et parti som har fokusert på fredsarbeid og internasjonal solidaritet, men som aldri klarte å lande et konsistent program for et sosialistisk Norge.

SVs største problem er at det alltid har vært middelklasseprosjekt og ikke et arbeiderparti. Velgersegmentet har bestått av velutdannede, dominert av tredjeverdens- og revolusjonsromantikere som er mer tvilende til virkelig radikal forandring av egen husholdning.

Kort fortalt er historien om SV et parti som har fokusert på fredsarbeid og internasjonal solidaritet, men som aldri klarte å lande et konsistent program for et sosialistisk Norge. Spør du en SV-er om hva sosialisme er, får du mange ulike svar.

Da Jernteppet smuldret på slutten av 1989 forsvant de nasjoner som hadde sosialistisk styresett. De var ikke perfekte, men allikevel det nærmeste man kom en reell sosialistisk utvikling. SV, som ønsket en «tredje vei», var gjennom hele den kalde krigen derfor preget av et ambivalent forsvar av mange av disse statene.

USA og NATO var definert som den største trusselen mot verdensfreden, mens sovjetkommunismen og de østeuropeiske statene skulle kritiseres med broderlige formaninger, med forbehold mot å gi tilslutning til de verste sidene av samfunnsutviklingen i landene.

Hans Ebbing hevet vær-varsom-fanen i 1975: «En marxistisk kritisk drøfting av Sovjetunionen, som ikke forfaller til antisovjetiske eller moraliseringer, er nødvendig for å presisere for oss selv hva vi mener med sosialisme, slik at vi kan skape et selvstendig politisk alternativ.» Dag Seierstad understreket at: «Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnet – ikke for å bedømme det mot ideelle krav, men for å fastslå Sovjet-samfunnets plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.»

Innad i partiet ble «sosialisme på norsk» diskutert, men forslagene spriket i alle retninger, fra doktrinær statssosialisme til sosialdemokrati. En betydelig sivilisatorisk differanse altså.

Da kommunismen brøt sammen (med et klynk må man kunne si), rant all empiri ut av sosialismedebatten og utløste identitetskrise blant europeiske venstreradikale. Knaggen forsvant.

Noe revolusjonært eller autoritært parti hadde aldri SV vært. Når man ikke lenger kunne diskutere brudd og kontinuitet til realsosialismen måtte partiet forholde seg til det høyst levende norske sosialdemokratiet, som jo er en langt større suksesshistorie enn realsosialismen. Hvordan forholde seg til den norske markedsøkonomiske velferdsstaten uten å fremstå som nok et sosialdemokratisk parti? I stedet for visjoner om en sosialistisk stat gikk partiet for enkeltsaker og symbolpolitikk som appellerte til bokklubbgenerasjonen. Og det med en viss suksess.

Sist SV gjorde det riktig godt ved valg, i 2001, var det personen Kristin Halvorsen og barnehagepolitikk som gjorde utslaget. Stemmene kom fra Arbeiderpartiets velgere, og suksessen hadde lite med ideologi å gjøre. Et av SF/SVs sterke kort ved valg har også vært noe så usosialistisk som proteksjonistisk nasjonalisme i de steile EF/EU-debattene.

Partiet profilerer som miljøparti, men hvem vil i dag ha et sosialistisk miljøparti? Sosialismen, som gjerne har vært et industrielt prosjekt, har elendige meritter på miljøfronten. Miljøpartiet De Grønne vokser, med et praktisk politisk program som er konsentrert rundt miljøspørsmål og tilhørende tidstrendy livsstil. Bård Vegar Solhjell har tatt til orde for å slå sammen de to partiene.

Til tross for feil måtte Sovjetunionen, ifølge sin sosialistiske natur, være fredselskende. SV-leder Berit Ås uttalte at Sovjet var en «fredspioner.» Fredsbevegelsen og SV fremmet tanken om fredelig sameksistens. Det verdensbildet kollapset da den ene part utåndet. Det ideologiske parnasset hadde ramlet ned. På SVs landsmøte i 1991 ble hverken Berlinmurens fall eller Sovjetunionen drøftet, iallfall ikke ifølge landsmøteprotokollen.

NATO-motstanden krakelerte. I 2008 var NATO-tilhenger Stein Tønnesson med på å utforme nytt prinsipprogram, der passasjen om USA som den største trussel mot verdensfreden ble fjernet. På spørsmål fra Dagbladet om forskjellen på en venstresosialistisk og sosialdemokratisk utenrikspolitikk, svarte han at spørsmålet var litt for stort til å svare på.

SV ble et parti som var mot «slemme» bomber, men i enkelte tilfeller for «snille» bomber. I 1999 gikk partiets flertall inn for å NATO-bombe Beograd under Kosovo-konflikten, uten godkjenning fra Sikkerhetsrådet. I Afghanistan-saken valgte sentrale SVere å demonstrere mot regjeringen de selv var del av. I 2013 gikk de inn for å bombe Libya mens venstrefløyen vred seg. I spørsmålet om IS fremstår motstanden mot militær innsats lite entusiastisk.

Alt dette har skapt en ny giv for «museumsvokterne» i SV, med det resultatet at partiet med grasrota i ryggen og mot ledelsens vilje, vedtar resolusjoner som fremstiller NATO som en like stor – eller kanskje større trussel – enn Russland i kampen om Ukrainas fremtid.

Hva resultatet av striden blir til er uviss. Mer av det gamle eller mer av den politikk som allerede administreres i UD? Partiet ledes i dag av Audun Lysbakken, som for inntil få år siden var tilhenger av en sosialisme hvor tilbakefall til kapitalismen skulle forbys, samt Bård Vegar Solhjell, som skrev den liberale og sosialdemokratiske debattboken Solidaritet på ny (2011). Det pågår kniving om veien videre: Skal de være et bredt, radikalt (og i realiteten) sosialdemokratisk parti, eller et grønnere, mer liberalt parti?

Arbeiderpartiet har overtatt rollen som alternativ for mange milde venstreradikale, gjennom vitalt lederskap under Støre og Stoltenberg.

Med bunnoteringer på meningsmålinger og troverdighetsmålinger, består SV i dag av en retro-sosialistisk grasrot på den ene siden og pragmatiske urbanister på leit etter ideologisk fornyelse på den andre. SVs program er utflytende, med formuleringer som «rettferdig fordeling er en forutsetning for et velfungerende marked.»

Partiet har vært langt nede før. Sammenslåing med Rødt har vært diskutert. Det ville bety slutten for partiet slik vi kjenner det, med en ikke så rent liten ironisk twist, all den tid Rødt er bygget på restene av det AKP som omtalte SV som sosialfascister. Det vil neppe de liberale i SV tåle.

Og hva kan SV tjene på at Støre nå ser ut til – på visse områder – å bevege Ap mot høyre? Det SV kan håpe på, er at venstresosialdemokratene igjen finner tilbake til folden, hvis de skulle frustreres over et Arbeiderparti som lener seg mot sentrum, kanskje kutter i velferdsordninger, og mest representerer velartikulert halvmonarkistisk konsensus.

Innlegget er på trykk i VG 1.10.14.

Publisert: 1. oktober 2014