Ideer

Den utopiske stillehavsøyen

Historien om av det «utopiske» samfunnet på Pitcairn viser, i praksis, at Utopia fungerer best i litteraturen, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 29. april 2017

På ungdomsskolen fikk alle elevene på mitt trinn utdelt boken Fluenes herre, skrevet av den britiske forfatteren William Golding. Den svært kjente og mye leste boken følger en gruppe unge gutter som ender opp på en øde øy, og beskriver hvordan moralen til guttene gradvis svinner hen med fraværet av sivilisasjonen.

Da jeg leste boken i min ungdom, forstod jeg nok ikke den grunnleggende ideen bak historien, men i etterkant av en skumlesing av boken Utopia av Thomas More for noen år tilbake, som nettopp beskriver et (utopisk) øysamfunn, ser jeg en mulig kobling mellom disse to klassiske bøkene.

Ideen om ikke bare å skape et nytt og bedre, men også et «perfekt», samfunn fra bunnen av, er en av de mest fristende, men samtidig farligste, ideene menneskeheten har stått overfor. Ingen ideer og ideologier nevnt, ingen glemt.

Men ideene om å skape hele samfunnsstrukturer på nytt, har stort sett blitt gjennomført i allerede eksisterende samfunn. Det er en fundamental forskjell på å forsøke å skape et nytt samfunn innenfor et allerede eksisterende samfunn, som allerede har sin egen distinkte historie, kultur, tradisjoner moral og institusjoner, og i et samfunn som ikke har det.

Det er også dette som har vært den vanligste konservative kritikken av utopiske og fundamentalistiske idéstrømninger av alle farger Å rive ned eksisterende samfunnsstrukturer for å bygge opp nye, er ikke bare en umulig øvelse alene, men på veien mot det «perfekte» samfunn blir eksisterende moral og etikk tilsidesatt, til fordel for det endelige målet – hva nå enn dette skulle være.

Men gitt at det oppstår en mulighet til å skape et samfunn på nytt, i et geografisk avgrenset område hvor det fra før av ikke eksisterte et samfunn? Kan man da greie å skape et nytt, og om mulig et velfungerende, samfunn?

Mytteriet på den britiske seilskuten HMS Bounty i 1789, som trolig er det mest berømte mytteriet i historien, har avledet mangfoldig inspirasjon til litteraturen, og hendelsen er filmatisert en rekke ganger.

For å gjøre historien kort: Deler av mannskapet, ledet av førstestyrmann Fletcher Christian, gjennomfører et suksessfullt mytteri mot skipets kaptein og resten av mannskapet, som de forlater i en åpen trebåt. Etter å ha forsøkt å etablere en koloni på den tahitiske øyen Tubai, kommer mytteristene etter hvert i konflikt med de innfødte. Dette medfører at Christian og ni andre mytterister «sjanghaier» 19 tahitiske innfødte (12 kvinner, seks menn og et lite jentebarn), og seiler skuten til øyen Pitcairn – enda lenger sørøst i Stillehavet.

Ettersom Pitcairn var ubebodd, avsidesliggende, hadde vesentlige naturressurser og sist, men definitivt ikke minst, var loggført feil av den første europeiske oppdageren, var stillehavsøyen det perfekte stedet å forsvinne. Det er her referansen til Fluenes herre og Utopia blir relevant. Når man har klart å gjennomføre et suksessfullt mytteri, greier man da å bygge opp et nytt samfunn?

Hvorvidt man kan stole på så gamle historiske kilder, er alltid usikkert, men den offisielle historien forteller at mytteristene delte opp øyen blant seg, mens tahitierne ble behandlet som slaver – spesielt skal kvinnene ha gått på rundgang.

Allerede her kan man gjøre en sammenligning til øyen Utopia, beskrevet av More. På Utopia eksisterte det ingen privat eiendomsrett. All produksjon ble plassert i felles varehus, hvor man kunne hente produktene etter behov. I det nye samfunnet på Pitcairn var privat eiendomsrett det første man valgte å innføre.

At man behandlet og anså tahitierne som slaver, var derimot unikt hverken historisk eller i litteraturen på denne tiden. I Mores Utopia hadde hver innbygger to slaver hver, noe som samsvarer nærmest perfekt med antallet mytterister og de innfødte tahitierne som ble sjanghaiet til Pitcairn.

Fletcher Christians ledelse var ubestridt den første tiden på Pitcairn, og det ble født flere barn på øyen. Men i år 1793, tre år etter landgang, begynte mytteristene å krangle seg imellom. Samtidig gikk de tahitiske mennene, som visstnok kun fikk dele på én av de tahitiske kvinnene, lei. De tahitiske mennene drepte seks av mytteristene, inkludert Fletcher Christian, men ble senere drept selv – enten gjennom innbyrdes oppgjør, av de forlatte «konene» eller av de gjenværende mytteristene. Her forteller kildene ulike versjoner.

Det er nå sammenligningen med William Goldings bok Fluenes Herre blir relevant. Verken i litteraturen eller i virkeligheten greier man å skape et samfunn uten hierarkiske maktstrukturer, noe som stort sett alltid fører til maktkamp, misunnelse, intriger og vold.

I etterkant av konfliktene på Pitcairn endte samfunnet opp med fire gjenlevende mytterister, ti kvinner og deres barn (de tahitiske mennene fikk ikke noen barn), og det gikk relativt bra i samfunnet de neste fire til fem årene – sett bort fra at kvinnene ble svært dårlig behandlet, og blant annet gjennomførte et mislykket rømningsforsøk.

Kanskje var virkelighetens Utopia nå innen rekkevidde?

Idyllen varte ikke lenge. En av de gjenlevende mytteristene spiste av kunnskapens tre, og fant etter ut hvordan man kunne destillere sprit fra en lokal plante. Alkoholproduksjonen medførte at destillatøren hoppet på sjøen og druknet, mens to av de andre gjenværende mytteristene så seg nødt til å drepe den tredje, etter at han oppførte seg aggressivt i alkoholrus.

I år 1808, nesten 20 år etter mytteriet, ble samfunnet på Pitcairn oppdaget av en amerikansk hvalfangerskute, som sendte nyheten til London. På denne tiden raste Napoleonskrigene i Europa, og nyheten vakte liten interesse. I 1814, nærmere 25 år etter at mytteriet fant sted, ble samfunnet oppdaget på nytt av to britiske skip, som ikke hadde fått med seg nyheten om den amerikanske oppdagelsen noen år tidligere.

På øyen var kun en av mytteristene, John Adams, gjenlevende, etter at den nest siste mytteristen ble syk og døde noen år tidligere. De to britiske kapteinene valgte ikke å arrestere Adams, som til slutt døde i en alder av 65 år i 1829 – 40 år etter mytteriet fant sted.

Da John Adams døde, bestod samfunnet på Pitcairn av nærmere 75 mennesker, som alle var etterkommere av de ti opprinnelige mytteristene og de tolv tahitiske kvinnene. Utover på 1800-tallet fortsatte samfunnet å vokse, og samfunnets normer ble preget av en sterk kristentro. Blant annet ble alkohol forbudt i etterkant av en sterk alkoholavhengighet blant Pitcairns innbyggere i årene etter at alkoholdestillasjon ble (gjen)oppdaget.

Men til slutt ble befolkningen såpass stor at det tæret på øyens naturressurser. I to omganger på 1800-tallet valgte innbyggerne på Pitcairn å emigrere til to andre forskjellige øyer i Stillehavet, men begge gangene valgte mange av innbyggerne å reise tilbake til Pitcairn igjen.

Populasjonen på Pitcairn nådde toppen i 1937 med 233 mennesker, og i dag er Pitcairn verdens minste selvstendige jurisdiksjon, med rundt 50 innbyggere, etter en kontinuerlig emigrering til New Zealand og den australske øyen Norfolk, som var en av øyene mange av Pitcairns innbyggere emigrerte til også på 1800-tallet. De aller fleste er fremdeles etterkommere av de opprinnelige mytteristene og de tahitiske kvinnene.

Så greide mytteristene og de tahitiske kvinnene å skape et Utopia på Stillehavsøyen til slutt?

Svaret er nei. Fraværet av sivilisasjon – selv i den moderne tidsalder – vil alltid innebære en sterk risiko for forfall av moral og etikk, slik Golding beskriver i Fluenes Herre.

I 2004 ble syv menn – en tredjedel av øyas mannlige befolkning, inkludert Pitcairns ordfører Steve Christian, etterkommer etter den ledende mytteristen – anklaget for 55 tilfeller av seksuell vold mot øyas kvinner, inkludert barn i alderen syv til tretten år. Seks av de syv anklagede mennene ble funnet skyldig i forbrytelsene, inkludert seks andre menn som ikke lenger bodde på øyen. Under rettssaken argumenterte både mennene, og noen av kvinnene, for at seksuelt samvær i «ung alder» var en del av den tahitiske kulturen, som hadde blitt praktisert siden øysamfunnets opprettelse. Alle av øyas kvinner hadde fått sitt første barn da de var mellom 12 og 15 år.

Historien om av det «utopiske» samfunnet på Pitcairn viser, i praksis, at Utopia fungerer best i litteraturen.

Innlegget er publisert hos Minerva 26.4.17.

Publisert: 12. september 2023