Ideer

Den grenseoverskridende prinsessen

Hva er den store forskjellen mellom et medium som ber deg dra kredittkortet for å snakke med en død ektefelle, og en Kirke som trøster oss med at alt blir bra til slutt når vi løftes opp av graven og farer til himmelen? Hovedforskjellen ligger ikke i innholdet i budskapene, men i tradisjonen og makten som legitimerer aktørene, skriver Torkel Brekke i Dagbladet.

Torkel Brekke

Publisert: 25. september 2014

Av Torkel Brekke, professor ved UiO og prosjektleder i Civita.

Det er blitt en gjenganger i norsk offentlig debatt: Prinsesse Märtha Lousie får så kronen passer hver gang hun beveger seg inn i spiritualitetens mystiske verden. Prinsessen og hennes partner Elisabeth Nordeng arrangerte et seminar med mediumet Lisa Williams i Oslo i midten av september. 

Mange mener dette var dumt, minst like dumt som leflingen med engler. Hovedkritikken kommer fra to hold: ledelsen i Den norske kirke og vitenskapens talsmenn, ikke minst i Human-Etisk Forbund.

Biskopene mener Märtha Louise ikke bør ha kontakt med de døde. Det er flere grunner til det. For det første står det i Bibelen at slikt ikke er bra, og prinsessens far har fortsatt et nært forhold til Kirken, selv om båndene mellom stat og kirke er litt løsere etter grunnlovsendringene fra 2012. Kongehuset er Kirkens forsvarer, og da passer det ikke at eventyrprinsessen snakker med det hinsidige. For det andre er det penger inne i bildet, sier Kirken. Store penger, faktisk. Penger er usmakelig, sa en av biskopene til TV2. Fysj, penger!

Hvis man skal tro kommentarfelter og facebook-tråder, er mange nordmenn enige. Når man tjener penger på andre menneskers håp og lengsler, da er man langt ute på et moralsk skråplan. La oss forfølge den tanken. Er det noen lik i lasten her?

«Jeg tror på legemets oppstandelse og det evige liv,» sier trosbekjennelsen til Kirken. Den norske kirke mener altså at vi skal fare opp til himmelen etter døden og leve evig i himmelen. Nei, ikke som et bilde på noe annet, men helt bokstavelig og fysisk. Helvete er de langt mindre opptatt av nå. En av Kirkens hovedoppgaver er å gi håp og trøst til mennesker i krise, de som har mistet umistelige nære, og de som selv er døende.

I en forstand gjelder det jo oss alle, for vi er døende fra vi blir født, som kristendommens største teolog Augustin sa. Tar Kirken betalt for dette? Selvsagt. Vi betaler Kirken et par milliarder over skatteseddelen hvert år, og andre tros- og livssynssamfunn finansieres på samme måte.

Så hva er den store forskjellen mellom et medium som ber deg dra kredittkortet for å snakke med en død ektefelle, og en Kirke som trøster oss med at alt blir bra til slutt når vi løftes opp av graven og farer til himmelen? Hovedforskjellen ligger ikke i innholdet i budskapene, men i tradisjonen og makten som legitimerer aktørene.

Kristne kirker har til alle tider passet på at folkereligiøse strømninger holder seg lengst mulig nede i folkedypet, og hvis de blir for synlige og for populære, har kirkene satt ned foten. I riktig gamle dager kunne det bety at man tok livet av folk på ubehagelige måter, men i vår tid foregår det i fredeligere former. Vi finner paralleller i alle de store religiøse tradisjonene. Privilegerte hierarkier av religiøse eliter liker sjelden folkelige strømninger med alternative verdensbilder.

Det som er nytt her, er at Kirken og vitenskapen finner sammen i sin kritikk av kulturelle grenseoverskridelser. Tydelige grenser mellom religion, magi og vitenskap har vært sentrale for akademisk tenkning om samfunnet i et århundre eller mer.

Herrene som grunnla sosiologien, antropologien og psykologien – folk som Herbert Spencer, James G. Frazer, Emile Durkheim, Edward B. Tylor, og Sigmund Freud – var alle evolusjonister, og trodde at menneskeheten beveget seg langsomt vekk fra irrasjonelle mot rasjonelle stadier. Mange mente at vi hadde lagt bak oss et stadium hvor vi trodde på magi. Det magiske verdensbildet ble avløst av et religiøst stadium. Til slutt vil det vitenskapelige stadium avløse religionen, og menneskeheten vil endelig være kvitt barnslige og irrasjonelle forestillinger.

Liknende tanker om framskritt og utvikling preger fortsatt de vitenskapelige angrepene på Märtha Louise og hennes partnere. Det er derfor den vitenskapelige kritikken er mer skuffet enn den kirkelige. Biskopene er klare på at de vokter eldgamle grenser mot folkereligion, at dette handler om makt, mens vitenskapsfolk og humanetikere fortsatt bærer på et snev av framtidstro og optimisme på vegne av menneskelig rasjonalitet.

Da blir man fort skuffet. Hvis man løfter blikket og ser litt på hvordan det står til utenfor Norges grenser, vil man se at de viktigste strømningene i dagens globale kristendom – fra Sao Paulo til Seoul – er så oppblandet med folkereligion, magi, sjamanisme og åndetilbedelse, at det er vanskelig å hevde at det finnes klare grenser i det hele tatt.

Den stadig fornyede debatten om Märtha Louise handler altså verken om prinsesser eller om gjenferd og engler. Den handler om grenser og orden. To sentrale samfunnsinstitusjoner – Kirken og vitenskapen – vokter kulturelle grenser mot overskridelser.

Alle kulturer trenger grenser. Vi må ha en følelse av orden. Kategoriene må stemme. Og grensene blir synlige når de blir utfordret, når noen spaserer inn på et territorium hvor de ikke hører hjemme. Märtha Louise buser inn på områder som både Kirken og vitenskapen mener tilhører dem, og mange nordmenn reagerer intuitivt på samme måte.

I det moderne Norge er det en enkel måte å berolige kritikerne på. Man må bli som dem. Ikke i innhold, men i form. Den dagen Märtha Louise og hennes venner starter sitt eget trossamfunn, vil kritikken falle bort. Da er hun en del av en akseptert orden, et felt av tros- og livssynssamfunn som ikke blander seg opp I hverandres anliggender. Da utfordrer hun ikke lenger kategoriene våre. Hun trenger ikke endre verdensbilde eller praksis.

Og hun trenger ikke slutte å ta betalt. Hun må bare passe på at pengene kommer inn på mer respektable måter: kommunalt og statlig tilskudd. Og gjerne litt gaver og kollekt.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 24.9.14.

Relatert

Jan Erik Grindheim

Nå er det vanlige folks tur – eller?

«Vanlige folk» og «folk flest»? Hvem er det og hvordan stemmer de?

Politikk og samfunnSosialisme og sosialdemokrati

Sondre Hansmark

Politikk bør handle om frihet

Staten er til for å beskytte friheten og enkeltindividet. Det betyr at staten bør være sterk der den trengs mest, ikke størst mulig.

LiberalismePolitikk og samfunnDemokrati og rettigheter

Kristin Clemet

Kåre Willoch. Den elskverdige reformator.

«Opp gjennom historien kan man stadig se hvor vanskelig folk har for å se sammenhenger i det som gjøres og i det som skjer. Også små ting må ses i en større sammenheng og man må alltid spørre hvilke konsekvenser de kan få på lengre sikt!»

Norsk politikkKonservatisme

Aslak Versto Storsletten

De rødgrønne møter seg selv i døren

Begge parter i budsjettforhandlingene mellom regjeringen og SV vil ha mindre økonomisk ulikhet og raskere grønn omstilling nasjonalt. Men de møter seg selv i døren.

IdeerEiendomsrettigheterPrivate i velferden

Theodor Barndon Helland

Noen av høyresidens prinsipper er så gode at partiene bør vurdere å følge dem

Politikk bør bygges på prinsipper. Særlig troen på at en bør ta utgangspunkt i individet og de små fellesskap fremfor staten bør være det førende prinsipielle utgangspunktet for fremtidig politikk på høyresiden.

LiberalismeKonservatismePolitisk filosofi

Verdens likeste land

Norge er et av verdens likeste land, men hvor like er vi egentlig? Hvorfor er bolig så dyrt? Hva skjer med økonomien, hvis ingen tør å starte sin egen bedrift? Og hvordan kan vi sikre en grønnere fremtid? Gjennom seks ulike videoer tar vi opp aktuelle problemstillinger innen temaene frihet og likhet, klima, boligmarkedet, arbeidsmarkedet, entreprenørskap og utdanning. Gode valg tas med kunnskap.

IdeerPolitikk og samfunn