Blindsoner
«Den enorme utvidelsen av den offentlige samtalen tilsier at kanskje særlig vi høyt utdannede i skravleklassen bør åpne oss for egne blindsoner», skriver Lars Kolbeinstveit.
Publisert: 4. januar 2021
Frem til jeg var 23 år, stemte jeg SV. Fra og med valget i 2005 har jeg stemt borgerlig. En fordel med en slik politisk og ideologisk vandring er at man selv har hatt det ideologiske ståstedet de har som du nå er uenig med. Man har egen erfaring med hvordan de andre tenker. Har man derimot stemt det samme hele livet, har man ikke den erfaringen. Du kan riktignok lese og lære om hvordan de andre tenker, slik for eksempel tidligere redaktør i Minerva, Lars Roar Langslet, gjorde da han leste og skrev om Marx. Langslets tilnærming er i tråd med konservative ideer og den epistemologiske beskjedenhet, som andre i Minerva-kretsen – Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen – har skrevet om. Det handler om å erkjenne sin egen begrensning. Jeg vet hvordan det er å stemme SV. Det er derfor lettere for meg å peke på «blindsonen» til andre borgerlige som alltid har stemt borgerlig. Men det er mine egne blindsoner som er viktige. For dem ser jeg jo ikke.
Det er likevel noen perspektiver man kan tenke seg til. Jeg vet ikke hvordan muslimer tenker, eller hvordan det oppleves å miste et barn, eller å bli arbeidsløs. Men jeg kan lese om det, eller snakke med noen for å få mer innsikt – utfordre meg selv og utvide den såkalte horisonten. Men en blindsone har man ingen anelse om. Den er helt uforutsett og kan overraske deg. En sjåfør må innlæres at det er noe som heter blindsone, det speilet ikke viser. For en kjørelærer er det derimot ingen blindsone. Han vet at man må vende hodet for å få full oversikt.
I den politiske debatten har vi alle en tendens til å være litt «kjørelærer» og peke på de andres blindsoner. Høyresiden forstår ikke hvordan de nederst ved bordet har det. Venstresiden ser ikke nødvendigheten av privat ansvar og kapital. Skal den politiske samtalen ikke bare ende opp i polarisering, men også føre frem til gode kompromisser og konsensus, er vi avhengige av at vi også er åpne for egne blindsoner. Den enorme utvidelsen av den offentlige samtalen, som blant annet sosiale medier har ført til, tilsier at kanskje særlig vi høyt utdannede i skravleklassen bør åpne oss for egne blindsoner. Fremveksten av alternative medier og partier handler om blindsoner som blir belyst. Samtidig har utvilsomt nye partier eller alternative medier sine egne blindsoner, men igjen: Det er ikke de andres blindsoner som burde interessere oss mest.
Folk som aldri har fått seg en på trynet, eller blitt filleristet for sine meninger og sett at de tar feil, har større vansker med å se at også de har blindsoner. De har ikke nødvendigvis erfaring med at noe ryster i deres forestillinger om verden. En ting er å ha en god akademisk og teoretisk forståelse av menneskers begrensede evne til å oppfatte virkeligheten. Det er noe helt annet i praksis å erfare at man trår feil, for det kommer ikke bare de andre til å gjøre – også du og jeg trår feil.
Lars Kolbeinstveit skriver den faste spalten Filosofen i Minervas tidsskrift. Denne artikkelen er fra det fjerde og siste tidsskriftet i 2020.
Artikkelen var også publisert på Minervanett 31. desember 2020.
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
